Hvem er Allah?
Av Rasmus Djuve; Norge IDAG 2001
Har med interesse fulgt den debatten som er i norsk kristenhet i det
siste om hvem Allah egentlig er. Fikk lyst til å gi noen synspunkter.
Dette spørsmålet har to sider, en språklig og en teologisk.
Først til den språklige siden. Er det snakk om "allah"
som et begrepsnavn eller "Allah" som et egennavn eller begge
deler? For å studere dette kan vi se på den muslimske
trosbekjennelsen. Den blir vanligvis på norsk gjengitt slik: "Det
finnes ingen gud uten Allah og Muhammed er hans profet." På
arabisk står det: Ingen "allah" uten "Allah". Her
ser vi at ordet "allah" blir brukt på begge måter.
Første gang blir det brukt om begrepet "gud". Det er i denne
betydning kristne bibeloversettere har brukt dette ordet som
oversettelse for gud i ulike språk som har blitt påvirket av Islam, og
som har tatt opp i seg dette ordet. I neste omgang har man så gitt det
stor forbokstav og brukt det om vår kristne Gud her. El/Elohim, gresk
Theos i mangel på et bedre ord for "gud" i disse språkene.
Dette betyr ikke at man tenker vi tjener den samme gud som muslimene,
men at ordet "allah" i disse språkene ofte er det eneste
ordet som uttrykker en guddom.
Andre gang "Allah" brukes i denne trosbekjennelsen, brukes det
helt tydelig som et egennavn dvs.. navnet på muslimenes guddom. Når
"allah" brukes som navn på denne måten, oversettes det
oftest ikke, selv om det aktuelle språket har et vel innarbeidet ord
for "gud". Dette kan vi finne i muslimsk litteratur på mange
språk. (Det beste eksempelet er kanskje nettopp denne muslimske
trosbekjennelsen.)
Språkhistorikere har flere forklaringer på ordet "allah".
Jeg tror likevel ikke den språkhistoriske betydningen er den viktigste,
fordi vi vel aldri får noe helt sikkert svar. At vi som kristne ikke
kan tilbe en annen gud eller ha åndelig fellesskap med de som gjør det
er selvsagt. Men dermed er det ikke sagt at alle som bruker vår Guds
navn virkelig tjener Ham. En kan her ta et eksempel: Jehovas vitner
hevder at andre kirkesamfunn er kraftig på villspor fordi de ikke
bruker Jehova-navnet på Gud slik som de.
Vi skjønner likevel at benevnelsen av Gud ikke er det vesentligste. Det
viktigste er hvilken Gud som blir forkynt. Er det Den Treenige Gud,
Lovens Gud eller Nådens Gud? Det samme gjelder Islam. Om
"allah" har en språkhistorisk sammenheng med det hebraiske
El/Elohim og motsvarende ord på arameisk, så garanterer det ikke at
muslimenes "Allah" er den samme som Bibelens JHWH. (Om det
derimot er rett at "allah" betyr "neiet" så skulle
det være rake motsetningen av Bibelens Gud som er den som sier det
store "ja-et" til menneskene, se 2. Kor 1:19-20). Det som er
viktig er hvilken gud forkynner muslimene?
Også i Bibelen ser vi eksempel på at navnet alene ikke er nok. Da
Moses var på fjellet og møtte Gud, sa Aron og Israelittene. "I
morgen er det høytid for Herren (JHWH) (2. Mos. 32:5b). Dette sa de
like etter at de hadde støpt en gullkalv. De sa de skulle feste for
Herren, men de festet egentlig for en avgud. Herren kunne aldri
identifisere seg med en slik kalv. Jesus advarer sterkt og sier: Ikke
alle som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men
de som gjør min himmelske Fars vilje (Mt. 7:21). Ergo er det ikke nok
å ha en rett tiltale av Gud, man må også ha Hans Ord og følge det.
Det er bare Ordet som gir oss et rett bilde av Gud som Han selv kan
identifisere seg med.
Det rår dessverre stor uvitenhet blant folk i Norge om åndelige ting,
og også selvsagt om spørsmålet om vår kristne Gud og muslimenes
Allah. Jeg husker en av de første gangene jeg møtte dette. Det var på
slutten av 80-tallet. En kveld besøkte jeg et eldre ektepar. Dette
ekteparet var medlemmer av Statskirken, men ikke aktive. De satt og såg
Dagsrevyen da jeg kom inn. På den tiden raste krigen mellom Irak og
Iran. Ayatollah Khomeini hadde erklært hellig krig og kom med jevne
mellomrom med sine forbannelser (i Allahs navn) over Saddam og den daværende
amerikanske presidenten. Akkurat da jeg kom inn til dette ekteparet var
det et innslag som viste grusomme kamper fra denne krigen. Da innslaget
var over, så den gamle mannen på meg med en blanding av forskrekkelse
og oppgitthet og sa: "Og slikt skal være kristelig!" Han
forstod at her var det noe som ikke stemte, men hva?
For å finne svar på dette spørsmålet, må vi se nærmere på hvem
denne Allah er. Det kan vi best gjøre ved å se på den siste delen av
den muslimske trosbekjennelsen: "... og Muhammed er hans
profet." La oss nå tenke oss (hvilket jeg IKKE tror) at denne
Allah finnes og har åpenbart seg i historien slik muslimene sier. Hvem
er han da? Den muslimske trosbekjennelsen sier altså at vi fremfor alt
må se på profeten Muhammed, hans lære (Koranen) og liv. La oss ta
noen eksempler fra den muslimske tradisjonen.
La oss først se litt på Sharia, den muslimske rettspraksisen. Ifølge
Sharia er det slik at om man blir tatt i stjeling, så mister man den høyre
hånden. Den blir hugget (i dag i noen land, operert) bort. Dette er
langt verre i mange av disse kulturene enn det ville ha vært i Norge,
fordi man bruker den venstre hånden på toalettet og den er regnet som
uren. En som mangler høyre hånden får derfor ikke spise sammen med
andre o.s.v. Skulle man så stjele en gang til, tar man høyre foten, så
venstre hånden og dersom man med de gjenværende lemmer skulle klare å
stjele (eller nå, som vanfør, stjele av sult) en fjerde gang, tar man
venstre foten. Dette er altså denne Allahs holdning til tyver.
Et annet eksempel, denne gangen fra profeten Muhammeds liv. Det
fortelles at Muhammed etter et militært slag ved et sted som hette
Honain røk uklar med en av sine soldater som hette Abbas og som også
var poet. Problemet oppstod p.g.a. uenighet om måten Muhammed delt ut
krigsbyttet. Abbas blir sagt å ha vært en lunken muslim og klagde over
profeten sine utrekninger. Han satte da ord på sin klage i noen vers.
Profeten hørte at han sa fram disse versene og sa med et smil. "Ta
ham bort herfra og skjær tungen av ham!" Eksempelet kan
dokumenteres i Ibn Ishaq si bok Sirat'ur Rasul, vol. 3, ss. 90-91.
Skulle Bibelens Gud ha kunnet beordret noe slikt?!
Jeg skriver ikke dette for at vi skal hate muslimene eller bruke dette
som skyts mot dem, men for at vi skal avsløre den åndsmakten som
ligger bak Islam og vokte oss selv. La oss møte muslimene med den kjærlighet
og respekt som Bibelen oppfordrer oss til å møte ethvert medmenneske
med.
Hvor kommer da forvirringen fra? Selvsagt fra Muhammed og Islam. Det
hevdes at Muhammed ikke har sagt noe ondt om vår kristne Gud i Koranen.
Ja, det høres så fint ut at man får nesten skyldfølelse ved å hevde
at muslimene tilber en avgud (noe mange muslimer er flinke til å spille
på i samtaler med kristne). Som vi skal se, er det nettopp dette som
var Muhammed sin taktikk. Men hva sier Koranen om forholdet mellom Allah
og vår kristne Gud? Koranen har her to svært motsetningsfylte
tankerekker. For det første så får Muhammed ord der Allah påstår
seg å være den som har sendt profetene og støttet Jesus med Den
Hellige Ånd. Sett fra et kristent ståsted kan imidlertid denne påstanden
umulig være sann, ut fra det faktum at mange faktaopplysninger om
profetene og Jesus i Koranen mot sier det Bibelen forteller.
På den annen side kjempet Muhammed iherdig mot jøder og kristne og
fremsa følgende vers fra Allah i Koranen: "Dere sanne troende
(muslimer), regn aldri jøder og kristne som deres venner... Om noen av
dere gjør dem til venner, sannelig, han er en del av dem og Allah vil
ikke lede slike onde mennesker!" (Sura 5:54 og Sura 2:120).
Muhammed gjorde altså det mesterstykket å avvise både jødedommen og
kristendommen og samtidig hevde seg å være en tjener av Bibelens Gud!
Hva er egentlig dette? Etter mitt skjønn er det et klart eksempel på
den falske profets ånd. Hva kjennetegner en falsk profet? Jo, at han
kommer i den sanne Guds navn (som han ikke åpenlyst kritiserer),
samtidig som han forkynner et falskt budskap (og dermed et annet
gudsbilde og egentlig en annen gud). Det var dette Muhammed var så
utrolig flink til å gjøre, og oppfylte Jesu ord om de falske profeter
og falske messiaser som skulle komme i Hans navn.
La oss til slutt se litt på den muslimske propagandaen. Når muslimene
søker å vinne kristne for Islam, bruker de gjerne hva jeg kaller en
3-trinns rakett.
1) De påstår at vi tilber jo den samme gud. "Se hvordan du kan
lese om Jesus og profetene i Koranen," sier de. (Som nevnt er dette
feil fordi Koranens opplysninger ikke stemmer med Bibelens fortellinger)
2) Dersom de får noen til å godta at vi egentlig tilber den samme gud,
så går de videre og sier: "Jesus var en svært god muslim. Ser du
hvordan han fastet en måned akkurat som vi muslimer gjør..." (Noe
som selvsagt er feil. Jesu faste var SVÆRT forskjellig fra muslimenes
faste som ikke er så mye mer enn å snu døgnet på hode.)
3) Dersom de så får noen til å godta at Jesus var en god muslim, går
de videre og sier: "Jesus sa at han skulle sende en annen talsmann.
Det er profeten Muhammed!" (Feil igjen. Talsmannen er selvsagt Den
Hellige Ånd jfr. Joh. 14:26).
Jeg vet det jeg skriver her, virker utrolig for mange i Norge, men jeg
har med egne øyne sett hvordan svake kristne i andre land har blitt
forført og vært like ved å gå over til deres religion eller at de
allerede har gjort det. La oss derfor avsløre denne propagandaen i
starten og ikke godta noen deler av den.
Jeg vil til slutt ta med at den som vil studere dette emnet grundigere
kan lese boka "Who is this Allah?" av G.J.O. Moshay, Ibadan
1990.