Tabloidiseringen av samfunnet

Fra Per Bakke: Fra varesamfunn til informasjonssamfunn. Solum, Oslo 1999


Tabloidisering av politikken
Problemet "tabloidkultur" blir ikke mindre av at mediene har politisk makt. I politikken, som på andre områder, er grensene mellom "den halvt uvirkelige mediaverden" og virkeligheten flytende. Underholdning blandes med politikk. Symboler blandes med det som symboliseres. Politikerne selv risikerer å forveksle virkeligheten med det virkelighetsbildet som kommer til syne i media.

Det er imidlertid sjelden elden at politikere bare har som mål å selge seg til publikum i betydningen at politikken skal tilfredsstille folk flest. Det er flere hensyn som virker inn: Tradisjonene i det politiske systemet; hva som er praktisk mulig; hensynet til massemedia og "de mektige kreftene" (bedrifter, organisasjoner, utenlandske samarbeidspartnere).

Politikken har både elementer av maktens eksklusivitet - og av underholdning og symbolhandlinger som sikter mot det brede publikum gjennom media. På den ene siden tas reelle og viktige avgjørelser - på den andre siden fins det politisk atferd som innebærer at politikere søker oppmerksomhet på kommersielt vis.

Når politikerne skal få folk i tale foran et valg, bruker de i større eller mindre grad teknikker fra moderne markedsføring, symbolske handlinger med tilsiktet medieappell og mer eller mindre teatralske
utspill.

Politikere som utfordrer "mektige krefter", risikerer trolig problemer med media. A innrette seg etter velgermarkedet, kan derfor innebære at man søker popularitet uten å utfordre de mektige samfunnsinteressene. Dermed oppstår en egen genre i grenseland mellom politikk, velgerfrieri og underholdning

En politiker kan nok bli populær på å ta opp viktige saker; men det er lettere å gjøre seg populær på mediaorienterte utspill: Man kan ta spedbarn på armen og gamle i hånden, og man kan gjøre symbolske "løft" for "svake grupper" før et valg.

Politikerne bestemmer seg noen ganger for å holde vanskelige spørsmål utenfor offentlig debatt. Dette kan på sikt øke avstand mellom politikere og folk. Kanskje "psykologien" som oppstår når man lager
politikk til underholdning, bidrar til det te. Det kan være at stemningen som oppstår i fjernsynets debattprogrammer med avbrytelser, kjekke formuleringer og liten tid til å utdype og nyansere, kan få politikere til å trekke konklusjonen at visse emner ikke egner seg for offentlighet.

En topp-politiker er "dus" med hele folket, og må derfor unngå folk for å være i fred. En politiker som viser seg på gater og restauranter, risikerer å bli trakassert av fylliker og beglodd av andre. Enhver reaksjon fra politikerens side kan fore til uheldig omtale. Slik kan politikere bli isolert fra befolkningen.

Politikerne ønsker ikke bare å påvirke - de blir også påvirket. Massemedia bidrar med mye av den informasjonen som danner grunnlag for politiske avgjørelser. Sannsynligvis påvirkes politikken av medias
virkelighetsforståelse .

Massemedia bidrar dessuten til "å sette dagsorden". Prioriteringen av viktige politiske saker avhenger til dels av medias disposisjoner. Naturligvis er ikke samspill et mellom politikere og journalister bare til skade for samfunnet. Media bidrar til å få opp saker som ikke hadde kommet fram ellers. Man må likevel sette te spørsmålstegn ved en slik praksis. Det er snakk om et system som i realiteten fungerer som en styringsmekanisme uten at det i nevneverdig grad kan reguleres av demokratiske beslutningsprosesser. Spesielt problematisk blir det når massemedia mangler evne til å overskue helheter og langsiktige utviklingstendenser.


Føleleseslivets tabloidisering: tabloid humor og idrett, tabloid sorg og "sex"

Man vil kanskje se ett gode ved tabloidkulturen - en mer underholdende og morsommere verden. Men, nei! - Moro utvikles helst i et dialektisk forhold til alvor. I det samfunnet h vor "alt" er klovneri, blir morskapen lett alvorstung.

Det er ikke morsomt med popstjerner som har "sjokkert" publikum så lenge at de er blitt en parodi på seg selv. Og når disse stjernene tar narkotika eller blir alkoholikere fordi de ikke tåler presset, er det ikke underholdende, men alvorstungt. Når en politiker opptrer i underholdningsprogrammer for å bli populær, vil folk kanskje beundre denne ene politikeren. Når mange politikere bruker de samme virkemidler, virker det anstrengt.

Et område h vor det er særlig tydelig at det som engang var lek og moro, ikke er så morsomt lenger, er idretten. Idretten på høyt konkurransenivå er inne i en utvikling h vor den i stadig mindre grad blir en form for lek som skaper sunnhet og glede. Og paradoksalt nok: Når den ikke lenger er en lek, har den ikke blitt alvorlig, men alvorstung.

Nasjoner kommer i ekstase over en tilfeldig seier på idrettsbanen, mens et nederlag oppfattes som en tragedie. Idrettsfolk som taper, henges ut i pressa. I enkelte land går fotballpublikum les på hverandre i ville slagsmål.

Det er neppe noen klar bevissthet hverken i media eller i befolkningen om at tilskueridrett er underholdning. «En nasjon må være best i noe,» skrev en stor norsk avis på lederplass, da norske utøvere skuffet i vinterolympiaden i 1988.
Idretten henfaller til individorientering, eliten foran massen. Fiksjon blandes med virkelighet . Når to sekunder skiller mellom nasjonal beruselse og nasjonal tragedie - er det da virkelighet eller fiksjon? Og når et helt folk kommer i avmakt når en skøyteløper faller - hva er da illusjon og hva er virkelighet?

Arbeidsplasser og skoler kan ha nedsatt virksomhet under de store idrettsarrangementene. Politikere prøver iblant å få fordelaktig publisitet ved å gratulere idrettsstjerner, eller la seg filme sammen med dem.

Men det er ikke bare vårt forhold til morskap, idrett og idrettshelter som får et merkelig innhold under påvirkning av tabloidkulturen. Også andre aspekter av følelseslivet vårt synes å bli fremmedgjort. Ved flyulykken i Brønn0ysund 5/5 1988 var det ikke bare, slik en del leserinnlegg påpekte, media som grafset i sorgen. Sorgen ble også gjort til et offentlig anliggende: « Vi føler alle. . . » Folk som virkelig sørget, ble trukket fram i offentlighetens lys, gjerne vist gråtende på TV-skjermen. Media, prester og psykologer visste hvordan man skulle sørge: Man trengte å bearbeide følelsene sine, gjerne i fellesskap. De som ikke følte noen spesiell sorg, ble trukket inn i sorgen, med eller mot sin vilje: «Hele Brønnøysund sørger . . . » Sorgen ble gjort opprivende og sentimental.

Følelsene blir "et objekt". Det er naturlig å føle noe på grunn av noe;- tabloidkulturens menneske føler fordi de bør føle. Når "kjendisen" får spørsmålet «hva følte du ?» er følelsen ikke bare en salgsvare, men som salgsvare også et objekt 1øsrevet fra følelsens årsak.

I den tabloide kultur er man ikke bare redd for farer og for død, man er redd for redsel og for sorg. Følelsene blir framstilt som en trussel i tillegg til det som framkaller dem. Naturligvis kan folk trenge hjelp med fø1elsene sine i vanskelige situasjoner. Det bemerkelsesverdige er hvordan det følelsesmessige stresses av media og fagfolk - og hvordan fø1elsene defineres av andre enn de som føler.

- Og hva skjer med det seksuelle i en kultur h vor kommersielle interesser forsøker å forvandle seksualiteten til "sex".

Klarer vi å skille vår egen seksualitet og kjærlighetsliv fra den "sex"en mediene prøver å dytte på oss? Vi har tidligere gått grundig igjennom hvordan varene blir trivialisert når de produseres i stadig større mengder. Kan det tenkes at seksualiteten - eller for den saks skyld forelskelsen- også blir "trivialisert" når den stadig pådyttes oss i masseomfang, og når kroppene til mennesker vi aldri har sett, gjøres til massevarer og blir oss påtrengende nære, samtidig som de forblir totalt fjerne?

Noen vil mene at «seksuell frigjøring» i massekulturen åpner for friere seksualitet mellom menneskene. Men det er grunn til å tvile: Når vi stadig pådyttes tiltrekningskraften til mennesker vi aldri får se, og som vel egentlig burde være oss likegyldige, kan det vel også hende at følelseslivet vårt falmes? Vi blir mistenksomme når alle slags media - TV, aviser, film og populærmusikk - i en konkurransesituasjon fordømmer det tradisjonelle og sneversynte. Ikke fordi vi liker det sneversynte, men hva har det kommersielle å tilby isteden?

- Og hva med vår evne til medfølelse? - Kanskje åpner fjernsynets og avisenes engasjement for større forståelse for andres problemer. Men det er grunn til å tvile: Når vi igjen og igjen på den mest sentimentale måte må ta del i de ufattelige lidelsene til mennesker hvis lidelser er til salgs på skjermen og i spaltene, svekkes kanskje vår evne til medkjensle i det daglige. - Hvorfor besøke bestemor på sykehjemmet når vi har sett folk som har det så mye verre på TV, og derpå har
renset vår samvittighet ved å gi kr. 50,- til den årlige TV-aksjonen?

Tabloidkulturen er full av paradokser: I et samfunn h vor de fleste individer spiller liten rolle, men snarere er "små hjul i store maskinerier", fokuseres det konsekvent mot enkeltindivider. I et samfunn h vor mellommenneskelige forhold er svake og lett går i opplosning - snakker massemedia uavlatelig og sentimentalt om følelser. I et samfunn hvor mange ikke gidder å engasjere seg i sine gamle foreldres problemer, og h vor barn ofte er til bryderi, florerer veldedighet og engasjement for gode formål over hele kloden.

Om tabloidiseringen av samfunnet oppsummeringsvis -og om et mulig framtidig oppgjør med tabloidkulturen

Tabloidkulturen har spredd seg til politikken. Kriminaliteten er tabloidisert. Idretten er påvirket av tabloidkultur. Følelseslivet vårt kan være påvirket.

Vi har beskrevet tabloidkulturen som et kulturelement som overfores gjennom påvirkning fra massemedia. Vi har vært inne på hvordan "mekanismene" som har gjort massemedia tabloide, også virker inn på andre samfunnsområder.
Foreløpig har ikke samfunnet utviklet institusjoner som er egnet til å behandle informasjon. Derfor behandles voksende informasjonsmengder "som om de var varer". Informasjonen masseproduseres som enveis informasjonsstrømmer av store, byråkratiske organisasjoner. Den produseres for salg på et marked. Det er uheldig for samfunnet med en slik kultursituasjon - og det blir verre jo nærmere vi kommer informasjonssamfunnet.

Tabloidiseringen har innvirkning på den offentlige debatt. Christopher Lasch kan ha rett når han ut fra situasjonen i USA hevder at den demokratiske diskusjon er i forfall, bl.a. på grunn av måten mediene fungerer på.

Det kan imidlertid være grunn til nyansering: Tabloidkulturen er en tendens, ikke noe absolutt. Ingen av de kulturområdene vi har nevnt er hare tabloide. Norske løssalgsaviser er slettikke bare tabloide. De er forøvrig noe mindre dominert av underholdning og skandalestoff enn tilsvarende aviser i en del andre vestlige
land.

Dernest: I mange tilfeller gir tabloidkulturen anledning til sunn kritikk. I noen tilfeller kan den virke anti autoritær på områder som tidligere har vært preget av det rigid autoritære. I noen tilfeller kan det tabloide virke til nødvendig popularisering, så vel i massemedia som i politikken. Aviser og TV kan formidle informasjon som kan bidra til nødvendig utvikling.

Likevel synes det vanskelig for vårt samfunn å utvikle seg til et vellykket informasjons- og kunnskapssamfunn uten et Oppgjør med tabloidkulturen
.

Hvordan kan et framtidig oppgjør med tabloidkulturen eventuelt foregå, og fra hvilken kant kan det tenkes å komme?

1) Vi kan tenke oss et oppgjør med tabloidkulturen med utgangspunkt i universitetene og forskningsmiljøene. Vi tenker oss bøker som kritiserer tabloidkulturen. Vi tenker oss at det bygges opp en moden og kritisk holdning til informasjon. Det legges vekt på presse- og annen informasjonsetikk. Man søker å skille kunnskap fra underholdning.
2) Den neste muligheten ligger i opprusting av skolen.  Skolen kan drive opplysning av den kritiske sans og av språklige ferdigheter. Det kan være disipliner som lærer elevene kritisk analyse av innholdet i en tekst og som lærer dem å være kritisk til underholdningsinnblanding og reklame (f. eks. språkbruksanalyse i norskundervisning). Det kan også være fag som lærer elevene å se årsaker og sammenhenger og til å tenke i lange tidsperspektiver (historie, biologi). Videre kan det være opptrening av elevers egenaktivitet gjennom skoleavisarbeid, semesteroppgaveskriving m.m.
3) Tabloidiseringen kan møtes med massermobilisering. Det kan f. eks. dreie seg om demonstrasjoner mot visse aviser og ukeblader.
4) Det kan tenkes at tabloidiseringen kan møtes med lovgivning. Det fins alt i dag lover som virker begrensende i utkanten av tabloidkulturen (injurielov mv.), men lovgivning er trolig den vanskeligste og minst heldige metoden hvis man skal ta et oppgjør med tabloidiseringen. Det vil være risiko for at lovgivningen begrenser ytringsfriheten.
5) Vi kan også tenke oss at tabloidkulturen utkonkurreres gjennom markedsmekanismer. Et opplyst publikum velger seriøst lesestoff og gode TV-programmer; de avgir stemmer ved valgene etter å ha undersøkt partienes politikk, ikke på grunnlag av politikeres TV-opptreden og valgutspill.

Alle de nevnte metodene krever bevissthet om informasjonens rolle i vår kultur og grenseoppgang mellom informasjonstypene. Hva er en nyhet? Hva er kunnskap? Hvilken rolle spiller debattene? Hva er underholdning?

Vi har en beregning som viser at klasser som skaper eller formidler kunnskap og kunst vil vokse i styrke og antall . Å bygge ned tabloidkulturen vil være i forskernes, lærernes - og trolig også i kunstnernes interesser. Det er flere andre samfunnskrefter som neppe vil ha råd til å motsette seg et slikt oppgjør.
Det er grunn til å tenke seg at et oppgjør med tabloidkulturen kan komme; men det kan naturligvis ikke regnes for sikkert.

Tilbake til forsiden...