Bevisstløse barnehager
Av kulturredaktør Olav Egil Aune Vårt Land 27. November 2001
Unnskyld meg, men jeg forarges. I går hørte jeg nok en historie, en kvinne
fortalte meg at hjemme hos dem ba de ikke bordbønn lenger når de hadde besøk,
fordi en av dem - den besøkende - hadde sagt en gang at han «følte det
ubehagelig» når han ble dradd inn i slikt. Hva i all verden, sa jeg - kaster
du vrak på din tusener av år gamle historie fordi et enkelt, jeg vil si vel
fintfølende menneske, kjenner ubehag når du ber Gud velsigne den maten kroppen
forbereder seg på å sende rundt i systemet. Det er ikke rare verdensbildet, ei
heller store rausheten, som setter fram et slikt veto. Til overmål i det rauses
navn, så «ingen skal kjenne ubehag». Hva slags kultur er dette, som skal høvle
ned alt til en idyll som hverken smaker av salt eller sannhet? For ikke å si
naturlige motsetninger.
Simon Flem Devold - Simon, som han går for blant barna - skjuler ikke sin
undring han heller, når han i sin varmt småmuntre bok Hvem skapte Gud? (ny på
Verbum nå) gjester temaet. Han lar som vanlig barna snakke, Simon står
resolutt på deres side. Og når noen foreldre synes det er rart med kristne
sanger og fortellinger i barnehage og på skolen, blir han lettere ironisk.
Aldri så lite. Når han konstaterer at i svært mange barnehager er bordsangen
i våre dager:
Pulverheksa Abelone
spiser uten takt å tone
sim som sim som
vel bekomme
omp omp omp omp
er Simons kommentar: «Det skulle vel ikke forarge selv den mest bevisste».
Det er for dumt. At de som har en annen bevissthet om dette enn de vi her for
ordens skyld kaller «bevisste», må finne seg i slikt tøv.
Vi som har små barn merker gudsfrykten på nær sagt hvert eneste foreldremøte.
Voksne som ganske aggressivt forteller at deres barn ikke skal ha noe som helst
med kirke eller kristelige ting å gjøre. Den lange historien vår som kristne
og som kultur her nord, skal skjæres av der og da. Det Simon litt hensynsfullt
referer som et 1990-fenomen, opplever vi den dag i dag, at foreldre står opp på
foreldremøter i barnehage og på skolene og advarer at her må det ikke foregå
noen form for «evangelisering og indoktrinering av uskyldige barn». Julesanger
skal man være forsiktig med. Og sangen for maten skal helst være en takk til
kua som gir oss deilig melk, til nød en lovprisning av solen. Julefesten skal
hete «solvervsfest», og juletreet - hvis det i det hele tatt er noe juletre -
må for all del ikke ha småengler.
Det er da Simon referer til en barnehage der det - som han sier - var et «foreldrepar
som var svært bevisste». De satte konsekvent forbud mot at barnet deres skulle
bli tvunget til å høre en sang for maten der ordet Gud ble nevnt. «Nei»,
fortsetter han - «det brukte de ikke i den barnehagen, så det var greit. Noen
dager senere kom disse foreldrene rasende inn døren. Barnet hadde kommet hjem
og sunget en bordsang som var aldeles utillatelig. Styreren i barnehagen ble
helt forskrekket, og spurte hva slags sang det var. Jo, den begynte slik: 'Kua
mi, jeg takker deg, deilig melk du gir til meg'. Styreren ristet på hodet: Hva
var så galt med den sangen? Jo enhver måtte jo forstå at 'kua' bare var en
omskriving: 'Kua' kunne lett byttes ut med 'gud'.» Sitat Simon Flem Devold. Som
man kan mistenke for å overdrive, men det er det ingen grunn til tro - han har
jo de mest troverdige av alle kilder.
Så - jeg får nesten lyst til å si: Blir vi dummere nå, så skriker jeg.