|
Politiske biskoper
Hentet fra Vårt Land 02.11.2001
Av Jon Magne Lund, redaktør i Vårt Land
Noen mener at norske biskoper som protesterer mot bombingen av
Afghanistan, er på ville veier i forhold til kirkens bekjennelse.
Norske politikere har vært raskt ute med kritikk av kirkeledere som har
uttalt seg om saker de selv arbeider med. Da Per Lønning i 1975 gikk av
som biskop som en følge av at friabortloven ble vedtatt, var daværende
kirkeminister Bjartmar Gjerde raskt ute med å stemple dette som en
reaksjon fra en tidligere Høyre-politiker. Biskopen skulle ufarliggjøres
ved å omtales som en politisk aktør. Og Kåre Willoch hadde flere
oppgjør med biskop Andreas Aarflot, som han mente gikk ut over sine
biskoppelige fullmakter og inn i de politiske.
Den augsburgske konfesjon (CA) gjelder fortsatt som bekjennelsesskrift i
Den norske kirke. Artikkel 28 handler «Om kirkemakten», og her møter
man et sentralt element i Luthers oppgjør med pavekirken. Han mente
pavekirken og biskopene tiltok seg makt i samfunnet. Det protesterte han
heftig imot, og i hans teologi var det viktig å skjelne mellom det
verdslige og det åndelige regimente, eller – for å si det enklere
– mellom statsmakt og kirkemakt.
«Den geistlige makt meddeler de evige goder, og gjør det bare ved å
forvalte ordet.» «Øvrigheten verger ikke sjelene, men legemene og de
legemlige ting mot åpenbar urett, og holder menneskene i tømme ved
sverdet og de timelige straffer.» Slik setter den lutherske bekjennelse
ord på forskjellen mellom hva «biskopene» og «regjeringen» skal
beskjeftige seg med. Kirken skal holde seg til Guds ord. Staten derimot
kan bruke «sverdet».
Men Luther blir misforstått om man etablerer vanntette skott mellom
kirke og stat. Skjelne, ikke skille, er Luthers ideal. Staten og det
politiske liv blir ikke innrømmet noen form for permanent immunitet
overfor kritikk og utfordringer fra kirken. Verken staten eller kirken
er uangripelige størrelser som eksisterer i et vakuum.
For å si det slik: Kirkens interesser og mandat er ikke bare
enkeltmenneskets liv. Kirken ikke bare kan, men skal holde et våkent øye
med hva staten driver med. Mens kirken gjerne har hatt lett for å
beskjeftige seg med individualetikken, har sosialetikk i kristent
perspektiv – Guds skapervilje for det menneskelige fellesskap og de
sosiale ordninger i samfunnet – fått hvile i fred. Og det ikke uten
grunn: Det er lettere ut fra Bibelen å uttale seg klart og tydelig om
hva som er rett for enkeltmennesker enn for samfunnet: «Du skal ikke
lyve, stjele, bryte ekteskapet.» Men hva betyr helt konkret rett
fordeling av verdens goder? Og finner vi for eksempel noe i Bibelen som
kan gi en pekepinn om hvor høye fartsgrensen eller skatten skal være?
Ikke rart kirken fristes til heller å være taus enn å levere
omdiskuterte utsagn om samfunnsmessige forhold. Men da risikerer den også
å svikte sin oppgave som kirke og bli en passiv tilskuer til urett og
statlig vanstyre. Slike biskoper, det vil gamle som unge maktmisbrukere
ha!
Men kirken begir seg inn i et minefelt når den engasjerer seg i
sosialetikk, siden Bibelen ikke inneholder en fiks ferdig sosialetikk.
To eksempler: I 1997 tok biskopene Odd Bondevik og Ole D. Hagesæther
avstand fra bygging av gasskraftverk og mente det var et etisk problem.
Nylig har biskopene Bondevik, Rosemarie Köhn, Ola Steinholt og Finn
Wagle oppfordret til bombestans over Afghanistan fordi bombingen rammer
et utfattig folk vel så sterkt som den rammer terroristene og deres støttespillere.
Enkelte andre biskoper – som Hagesæther – vil ikke gå så
offensivt ut denne gang. Tvilen er sterk.
Det viser at det er mange kompliserte avveininger som skal til før man
kan trekke konklusjoner på sosialetikkens område. Det er lang vei fra
premiss til konklusjon, og mange veiskiller der det er mulig å gå i
ulike retninger, selv når man – som biskopene – har samme
utgangspunkt. Men dette er da verken rart eller galt? Biskopenes og
kirkens oppgave må være å arbeide så seriøst som mulig med spørsmålene.
Bare slik kan de overbevise staten. Argumentenes kraft er deres våpen,
ikke politisk makt. Heldigvis. Politiske biskoper med verdslig makt er
ikke noe å trakte etter. Men dét er heller ikke biskoper som lar
samfunnet seile sin egen sjø av redsel for å ta seg vann over hodet.