Menneskerettighetene - fortjener de kritikk?
FNs menneskerettserklæring av 1948 er en av de få deklarasjoner
i vår kultur som har vært nærmest tabubeskyttet mot kritikk blant
politisk korrekte kommentatorer. Disse kan ha kritisert forskjellige
regimer for ikke å leve opp til de prinsipper som de, gjennom sin
tiltredelse av menneskrettserklæringen, burde være forpliktet til å følge.
Men selv erklæringen, grunnteksten, er det få som har villet stille
seg kritisk til. Ett unntak er Sigurd Skirbekks bok Ideologi,
myte og tro ved slutten av et århundre , som kom ut på Tano/Aschehoug
i 1999. Skirbekk ser erklæringens artikler som uttrykk for prinsipper
skrevet i en tidsalder da den store utfordring syntes å være å
beskytte individet med rettigheter mot despoter. Spørsmålet ble reist
om disse individfokuserte rettigheter kan danne grunnlag for en adekvat
etikk til å hanskes med vår tids store utfordringer, knyttet til anomi,
økologi, forbruk og befolkningsutvikling. En annen bok fra vår del av
verden er Kai Sørlander Om menneskerettigheder : er en global
etikk mulig? som kom ut på Rosinante forlag i København 2000. Sørlander
stiller spørsmål ved det filosofiske grunnlag for pretensjonen om å
ha funnet fram til en universell etikk. En tredje bok er Søren Krarups Dansen
om menneskerettighederne, utgitt på Gyldendal, København 2000.
Krarup ser først og fremst på menneskerettighetene som historisk
relative til en humanisme som har stått i motsetning til den teologsike
tradisjon i vår kultur. Vi bringer her utdrag av en bokanmeldelse av
Krarups bok.
Søren Krarup: «Dansen om menneskerettighederne»
Gyldendal. København 2000, ISBN 870047584, 144 sider, ca. kr.160,-.
Anmeldt av Paul Sander Olsen,Tidsskriftet Shofar, Askim
nr. 4, 2000
Den danske prest Søren Krarup er på banen med en ny bok. Og da vet man
av erfaring at vanetenkningen får sin sak for.
Denne gang er det den moderne avgud «menneskerettighetene» som avsløres.
For i stedet for den frihet de tilsynelatende insisterer på, viser de
seg å trellbinde menneskene - på akkurat samme måte som kvinnefrigjøringen!
«Tiden er blevet grebet af en formelig godheds-psykose. Medierne kappes
om at være mest 'god', dvs. mest politisk korrekt, og befolkningerne er
derfor under en stadig propaganda og påvirkning for at være 'god' og
holde med de rigtige. At dette indebærer, at det enkelte menneske og
det enkelte folk skal opgive at være sig selv som en historisk given
person og størrelse med en bestemt identitet og bestemte grænser og at
mennesket og folket i virkelighedens navn derfor protesterer imod
'godhedens' udslettelse af personlighed og identitet - ja, dette er
netop årsagen til propagandaens intensitet. Menneskerettighederne vil
ikke vide af den skrækkelige, 'ulige' virkelighed.
Menneskerettighederne vil derfor ikke tillade virkeligheden at være
til. Den stadige hjernevask og den evige kampagne imod menneskets og
folkets umiddelbare eller naturlige selvforståelse er da indholdet af
den såkaldt offentlige mening, dvs. den politisk korrekte propaganda i
medierne, og et opgør med menneskerettighederne kan derfor ikke undgå
at få karakter af et forsvar for det enkelte menneske og det historisk
givne folk. Dette er jeg mig bevidst. Det er måske også en
tilskyndelse for mig til at gøre arbej det.
[..]
Det var med renessansen den virkelige overtro troen på mennesket - fikk
fotfeste. Og siden har denne overtro bare økt. På 1700-tallet begynte
man å dyrke skapningen - naturen - fremfor Skaperen. Og neste skritt er
å påberope seg naturlige rettigheter. Som det heter i den amerikanske
uavhengighetserklæring fra 1776: «Vi anser følgende sannheter for å
være selvinnlysende: at alle mennesker er skapt like; at de av sin
skaper er utrustet med iboende og umistelige rettigheter; at til disse hører
liv, frihet og streben etter lykke...»
Men spørsmålet er om ikke en slik fo-mulering er litt for selvinnlysende.
Så selvinnlysende at den kommer i konflikt med virkeligheten. For selv
et barn vet jo at det finnes ikke to mennesker som er like. Rent
bortsett fra at noen f.eks. er født som kvinner, andre som menn; noen
hvite, andre svarte eller gule med alle de konsekvenser det innebærer.
Nei, like er vi mennesker bare over for Gud. Det innebærer først og
fremst at vi alle er syndere i lovens lys. Men det betyr også at
evangeliets nåde i Kristus Jesus er for alle mennesker, nemlig alle
syndere.
Å ville gjennomføre, eller rettere gjennomtvinge full likhet mellom
mennesker, er både tyranni og hykleri. Det er således betegnende at de
menn som formulerte disse store ord, utryddet indianerne og holdt
slaver!
Allikevel er det denne overtro - troen på menneskenes fullstendige
frihet og likhet - som er vår tids grunnlov. F.eks. lyder de innledende
setninger i FN's grunnregler slik: «Vi, de Forente Nasjoners folk, som
er bestemt på å frelse kommende slekter fra krigens svøpe som to
ganger i vår levetid har brakt uendelig sorg over menneskeheten, og på
å bekrefte vår tro på de fundamentale menneskerettigheter, menneskets
verdighet og verdi, de like rettigheter for menn og kvinner i store og
små nasjoner (...) har avtalt å samle våre krefter for å oppnå
disse mål»
Søren Krarup skriver: «Menneskerettighedserklæringen af 1948 blev
efterkrigstidens trosbekendelse, som kom til at forme udviklingen og
skabe verden i sin ideologis billede» (side 135).
Og alltid skjer det samme: Hvor menneskene bestemmer seg for å frelse
verden og opprette paradis på jorden, blir resultatet det motsatte. For
det eneste middel mennesket har til å oppnå dette paradis, er makt.
Som allerede Rousseau sa: «Den, som vover sig ind på at stifte et
politisk samfund, må så at sige føle sig i stand til at forandre den
menneskelige natur, til at omdanne hvert enkelt individ, som forud er et
fuldstændigt for sig afsluttet hele, til en del af et større hele,
hvoraf det på en vis måde skal modtage sit liv og sin hele væren»
(side 73). Og mannen som forfattet den amerikanske uavhengighetserklæring,
Thomas Jefferson skrev på sine gamle dager i et brev: «For at opnå
alt dette må der imidlertid strømme floder af blod, og der vil gå
mangt et trøstesløst år. Dog målet er værd floder af blod og mangt
et fortvivlet år» (side 85). Som Krarup skriver: «Hensikten
helliger jo midlet - hos alle besatte, hos jesuitter, socialister og
humanisten> (side 112).
«Humanismen - det vil sige troen på mennesket i stedet for på Gud - fører
i sidste instans til afgudsdyrkelse og dermed til magtmisbrug og uret,
for det selvretfærdige menneske vil ikke vide sig begrænset af gældende
lov. Når man nu er retfærdig! Når man nu har en vilje, der er absolut
god og vil frelse verden og menneskeheden! Så er det ikke blot overføldigt,
men meningsløst, ja, forargeligt, at være bundet af lovens ord.
Dyrkelsen af menneskerettighederne opstår dér, hvor humanismen fontrænger
kristendommen» (side 53-54).
[..]
Man har ofte beskyldt Søren Krarup for å nære uvilje mot innvandrere,
fordi han så sterkt hevder at Danmark er og skal være danskenes land.
Men fedrelandskjærlighet og rasisme er ikke det samme, like lite som
religionsfrihet og religionslikhet er det.
Det er Guds som i sin nåde «satte faste tider for folkeslagene og
bestemte grensene mellom deres bostedet» (Apg. 17,26). Og visst
formaner Gud sitt folk: «Dere skal elske den fremmede. Dere har selv vært
fremmede i landet Egypt» (5.Mos. 10,19). Men dette skal ikke skje på
en slik måte at man selv opphører å være det folk man er.
Forvirringen om det nasjonale er bare en avspeiling av den åndelige
forvirring som råder. Guds folk i dag er så opptatt med å imøtekomme
verden at man langt på vei opphører med å være kristen. Men dette er
en misforståelse, eller rettere et frafall fra Gud.
Både på det åndelige, menneskelig og nasjonale plan gjelder at kun
ved å være seg selv i betydningen av det Gud har gjort en til, er en
også i stand til å være noe for sin neste.
«Man skriver så mange bøger og overser hovedsagen: Vestens folk har
mistet Kristus (ved katolicismens skyld), dette er grunden til Vestens
forfald - den eneste grund. Europa har fått andre idealer - hvor klart
er det ikke!», sa allerede Dostojevskij. (side 110).
Krarups bok er et skarpt korrektiv til tidsåndens selvinnlysende selvfølgeligheter.