Nasjonalstatens
forfall - vekst i etniske konflikter
Klipp fra
Christopher Lasch: Elitenes opprør og
sviket mot demokratiet. (The Revolt
of the Elites and the Betrayal of Democracy)
Pax, Oslo 1996
Den globale økonomien kjenner ikke lenger noen grenser,
og pengene har ikke lenger noen bindinger til
nasjonalitet. David Rieff, som tilbrakte flere måneder i
Los Angeles, hvor han samlet inn stoff til sin bok Los
Angeles: Capital of the Third World, opplyser at «minst
et par ganger i uken . . . kunne jeg regne med å høre
noen si at fremtiden 'tilhørte' randstatene rundt
Stillehavet».
Flyttingen av penger og folk over landegrensene har helt
forandret våre forestillinger om stedet, ifølge Rieff.
De privilegerte klasser iklasser i Los Angeles føler seg
mer beslektet med sine kolleger i Japan, Singapore og
Korea enn med de fleste av sine landsmenn. Det er de
samme tendensene som gjør seg gjeldende overalt i verden.
Folkeavstemninger i Europa angående en europeisk union har avdekket en dyp og stadig bredere kløft mellom
politikerklassen og småkårsfolk, som frykter for at EU
skal bli dominert av byråkrater og teknikere som
ikke har noen sans for nasjonal identitet eller tilhørighet.
Et Europa styrt fra Brussel viI, slik de ser det, bli
stadig mindre underlagt folkelig kontroll. Pengenes
internasjonale språk kommer til å overdøve de lokale
dialektene. Det er denne frykten som ligger tiI grunn for
styrkingen av de etniske særinteressene i Europa,
samtidig som nasjonalstatens forfall svekker den eneste
autoritet som kunne ha holdt de etniske konfliktene i
sjakk. Denne gjenoppvåkningen av stammetenkningen viI i
sin tur styrke den kosmopolitiske innstiIlingen hos
eliten.
Merkelig nok er det Robert Reich som tross sin beundring
for den nye klassen av «symbolske analytikere», gir en
av de mest inntrengende analysene av «kosmopolitismens mørkere
side». Uten nasjonale bindinger, påpeker han, er folk
lite tiIbøyelige tiI å ofre noe eller påta seg ansvar
for sine handlinger. «Vi lærer å føle ansvar for
andre fordi vi har en felles historie . . . en felles
kultur.. . . en felles skjebne.» Når forretningslivet ikke
lenger er knyttet tiI
en nasjon, viI det fort frembringe en klasse av
kosmopolitter som betrakter seg selv som «verdensborgere, men uten å påta
seg. . . noen av de forpliktelser som medlemskap i et
samfunn vanligvis innebærer». Men den kosmopolitismen
som kjennetegner et lite sjikt av priviIegerte viI, fordi
den ikke er formet av statsborgerlig praksis, vise seg å
være en høyere form for provinsialisme. I stedet for å
støtte offentlige institusjoner bruker den nye eliten
pengene sine på forbedringer i sine egne lukkede
enklaver. De betaler gladelig for private skoler, privat
politi og privat søppeltømming, men de har i påfallende
grad befridd seg fra plikten til å bidra med noe tiI
statskassen. Det de måtte ha av statsborgerlige
forpliktelser når ikke ut over deres egne nærmiIjøer.
«De symbolske analytikernes 1øsrivelse», som Reich
kaller det, gir oss et ekstra slående eksempel på
elitens opprør mot de bånd som tid og sted legger på
menneskene.
Mot slutten av det 20. århundre er verden et merkelig
skue. På den ene side er den nå i kraft av markedet
forenet som aldri før.Kapital og arbeidskraft flyter
fritt over politiske grenser, som virkermer og mer
kunstige og umulige å kontrollere. Populærkultulturenfølger
i deres kjølvann. På den annen side har det sjelden vært
lagts1ik vekt på stammetilhørighet. Religiøse og
etniske kriger bryter ut i det ene landet etter det andre:
i India og Sri Lanka, i store deler av Afrika, i den
tidligere Sovjetunionen og i det tidligere Jugoslavia.
Det er svekkingen av nasjonalstaten som ligger til grunn
for begge disse utviklingstendensene - bevegelsen i
retning av global enhet og den tilsynelatende motsatte
bevegelsen i retning av oppsplitting. Staten kan ikke
lenger demme opp for etniske konflikterog kan heller ikke
styre de kreftene som fører til globalisering.
Ideologisk er nasjonalismen kommet under dobbelt ild -
fra tilhengerne av etnisk og rasemessig partikularisme,
men også fra dem som hevder at det eneste håp om fred
ligger i internasjonalisering av alt fra mål og vekt tiI
kunstnerisk fantasi.