Det kan være flere grunner til at den offentlige debatt om innvandring er blitt ensidig. NORSK KULTUR har sakset tre innlegg fra en norsk en svensk og en dansk forfatter, som tilsammen gir noe av forklaringen. Her er det norske bidraget.

Norsk ensidighet

Klipp fra sosialantropolog Inger-Lise Liens bok: Ordet som stempler djevlene. Holdninger blant pakistanere og nordmenn.
Aventura, Oslo 1997

Rasismeparagrafen og ytringsfriheten

I Norge har vi to paragrafer i loven som er ment å beskytte innvandrere mot diskriminerende ytringer og handlinger. Det er det som betegnes som «rasismeparagrafen» § 135 a, og så har vi en «diskrimineringsparagraf» - § 349 a. Disse bestemmelsene har vært lite brukt. Paragrafene kom inn I straffeloven i forbindelse med at Norge underskrev rasediskrimineringskonvensjonen. I paragraf 135 a heter det:

«Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes den som: «ved uttalelse eller annen meddelelse som framsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller en gruppe av personer på grunn av sin trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse».

Med denne loven har hensikten vært å gi en spesiell beskyttelse til svake grupper som oppfattes å være ekstra utsatt for konsekvenser av negative ytringer. Vi kan jo stille spørsmål til selve premissene for 135 a. Er det slik at personer med en annen hudfarge enn hvit, annen etnisitet enn den norske, er svakere stilt enn nordmenn når det gjelder å møte ærekrenkende ytringer, og derfor trenger en spesiell beskyttelse i form av en egen lov ? Er det hudfargen som gjør dem svake, eller er det posisjonen i samfunnsstrukturen? Eller er det en
kombinasjon av disse to? Hva med enslige mødre? Hva med arbeidsløs ungdom fra den norske arbeiderklassen, og hva med gamle norske kvinner og menn? Burde dis se beskyttes mot negative ytringer? Hvorfor ikke? Er de ikke svake nok? Er de ikke tilstrekkelig utsatt i det norske samfunnet? Hvis hudfarge og/eller etnisitet er de viktigste kriteriene på svakhet, blir rasismeparagrafen rasistisk i seg selv, fordi den er bygget på en rangering av hvite og fargete - nordmenn og andre - etter en vurdering av styrke og svakhet. Vi skjønner jo alle at vi ønsker å oppnå noe godt med denne paragrafen. Men kanskje er det slik at vi allikevel oppnår det motsatte - dvs. ikke en anerkjennelse av innvandrerne, men en klientifisering og en paternalistisk holdning til dem - fordi de har en annen farge enn hvit?

Den overordnede hensikten med rasismeparagrafene er å forhindre utestengning og diskriminering. Det betyr at man vil oppnå integrering. Det te innebærer å sikre individer med en annen hudfarge en likeverdig rett til å delta i samfunnslivet. Derfor er det ikke bare forbudt å utøve diskriminerende handlinger, men også å fremføre og spre negative ytringer - som kan lede til hat, og som igjen kan lede til en diskriminerende praksis - dvs. som forhindrer integrering.

Men dessverre er det vanskelig å vite i hvilke tilfeller diskrimineringen skjer på grunn av rase og etnisitet. Og det er her det største problemet ligger. For hvordan kan vi vite om grunnlaget og motivasjonen til å utestenge innvandrere, skyldes deres hudfarge, «ringeakt» for dem som gruppe, eller noe helt annet? Kan vi operere med en definisjon av rasediskriminering som legger like mye vekt på virkninger som på motiver, og som kanskje leder til at vi ignorerer motivene til fordel for virkningene? Et annet problem er at man godt kan hevde utsagn om innvandrere som kan oppleves krenkende, men som allikevel kan være sanne. Det kan være viktig å si fra om noe negativt fordi det kan forebygge problemer som kan oppstå på et senere tidspunkt. Derfor bør kanskje kravet til sannhetsverdien av utsagn være vel så viktig å ta stilling til, som motivene for utsagnet og virkningen?

Rasismeparagrafen kommer på et eller annet punkt i konflikt med loven om ytringsfrihet - § 100 - som fastslår at frimodige ytringer skal være tillatt. Det er beskyttelsen av menneskerettighetene som benyttes for å begrunne begge lovene. Et demokrati er avhengig av at en befolkning kan ytre sine meninger, selv om det er upopulære meninger. Men det er en grenseoppgang mellom de upopulære ytringer og det som er en samfunnsskadelig opinionspåvirkning. Forholdet mellom rasediskrimineringsparagrafen og ytringsfriheten har vært oppe i flere avgjørelser i Høyesterett. Det er spesielt fire høyesterettsdommer som har satt standarden for slike saker.

Forholdet mellom innvandrernes rettsverm og det rettsvermet som gis til enkelte nordmenn som ytrer seg kritisk om innvandringsproblematikk, er interessant og komplisert. Likeledes kan det tenkes at den spesielle beskyttelsen mot negative ytringer som gis til innvandrere, kan ha fått en rekke negative konsekvenser også for dem, så selvmotsigende det enn høres.

Rasediskrimineringsparagrafen ble innført for å tilfredsstille Norges forpliktelser overfor FN, og kan på mange måter oppfattes som en utvidelse av den gamle loven. Den nye loven dropper noen skjerpende krav som fantes i den gamle, bl.a. kravet om at beskyldningene skal være falske for å være straffbar. Etter den gamle bestemmelsen var det også et krav om at den straffbare trusselen, forhånelsen osv. skulle fremsettes direkte, mens det etter den nye er tilstrekkelig at «ofrene» utsettes for hat, forfølgelse osv. Utvidelsene kom altså inn i loven ut fra 60- og 70-årenes søkelys på behovet for å verne svake grupper i samfunnet. Men som vi allerede har vært inne på, er dette med svakhet problematisk.

Selv om en lov er basert på de beste intensjoner, kan den allikevel få uheldige negative konsekvenser på sikt. Kanskje den har vært med på å forhindre det vi ønsket å oppnå ved hjelp av den, nemlig integrering, og beskyttelse av innvandrernes menneskeverd, anerkjennelse og menneskerettigheter ?

Gunnar Berge forsvarer det forhold at rasismeparagrafen i stor grad har vært «sovende», ved å si at den kan ha hatt en avskrekkende virkning på personer som ellers ville ha handlet diskriminerende. Dette har han sikkert rett i. Men i tillegg kan den også ha hatt en avskrekkende virkning på personer som har villet diskutere problemer i innvandrermiljøene som virker negativt for integreringen og for innvandrernes muligheter til å dra fordeler av menneskerettighetene. Når det i dag fra stadig flere hold hevdes at det har vært en for stor offentlig taushet i innvandringsdebatten, og at folk har vært redde for å ytre seg, er det klart at også loven kan ha bidratt til denne offentlige tausheten.

Det er ikke slik at alle personer innenfor et etnisk lokalsamfunn er enig med hverandre om de verdier og den praksis som hersker innenfor miljøet. Det finnes maktutøvelse og det finnes motstand og opprør, og en lokal kritikk av tradisjoner hos en selv. Det kan finnes en dominerende mentalitet i et miljø for å godta undertrykkelse av andre medlemmer i miljøet, som f.eks. ungdom, kvinner og barn. Denne mentaliteten kan forhindre at kvinnene drar nytte av sine menneskerettigheter i det norske samfunnet. Dette er et problem som også er kommentert av professor Unni Wikan i to kronikker om «Vårt grunnleggende menneskesyn». Her diskuterer hun flere temaer på en gang med utgangspunkt i Arbeiderpartiets forslag til partiprogram, men spesielt fokuserer hun på tvangsgifte av unge mennesker, kostnader ved tiltak for innvandrere, og kvinners situasjon. Det forhold at hun fokuserer spesielt på disse vanskelige temaene kan kanskje føre til hat og ringeakt i den norske befolkningen? Selv begrunner hun sin kritikk av tradisjonen i enkelte miljøer med et ønske om integrasjon. Skaper man ringeakt for muslimene ved å påpeke dette problemet, dvs. sette fingeren på deres egen sexisme ? Det kan tenkes at negative ytringer om muslimske kvinners situasjon kan misbrukes av ekstreme rasister. Men skal vi derfor unngå å påpeke slike forhold? Hvem tar vi hensyn til da? De undertrykte kvinnene ? Eller de muslimske fundamentalister som vil bevare sin makt over dem? Den norske sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen hevder: «det må være tillatt å identifisere bestemte kulturelle minoritetsmiljøer som kriminelle, dersom de faktisk er det. Klarer vi ikke det, risikerer vi å skape et folk av rasister». Eriksen anmoder oss om å forholde oss til fakta på en edruelig måte, og kanskje er dette spesielt viktig i innvandringsfeltet.

En ufornuftig praktisering av rasismeparagrafen, og urettmessige beskyldninger om rasisme, kan lede til flere typer av urett: 1. Personer som vil ta opp negative sider ved innvandrernes tradisjoner og som fremmer kritiske synspunkter offentlig, risikerer å bli stemplet som rasist, og anmeldt for rasisme til politiet, på tross av at deres intensjoner er å fremme det gode liv for innvandrerne. Dette betyr at slike individer påføres en moralsk urett i det godes hensikt, slik som Annette Thommesen ble utsatt for da hun ble beskyldt for rasisme. 2. Trusler om anmeldelse av rasistiske ytringer kan også lede til at negative og undertrykkende mekanismer i innvandrermiljøene vedvarer, fordi ingen tør å ta opp slike problemstillinger til debatt. Dette er også å påføre enkelte medlemmer i innvandrermiljøene uret t, fordi et fravær av debatt leder til at innvandrerne ikke får kjennskap til, eller hjelp til å benytte, sine menneskerettigheter i det norske samfunnet, når de forhindres av medlemmer i sin egen etniske gruppe. 3. Nordmenns forestilling om at innvandrere er svake og trenger en særskilt beskyttelse i lovs form, er kanskje ikke helt gunstig for innvandrernes selvoppfattelse og selvrespekt. Denne forståelsen er kanskje heller ikke riktig. Kanskje innvandrere vil bli oppfattet som sterke, og ønsker seg anerkjennelse for nettopp det?

Et annet problem som gjelder praktiseringen av rasismeparagrafen, er forholdet mellom ytringen og den som ytrer. Utdrag av leserbrev og bøker forfattet av kritiske innvandrere ble lest opp av Carl I. Hagen på Fremskrittspartiets Landsmøte våren 1996. Carl I. Hagen ble anmeldt for rasisme av Islamsk Råd på bakgrunn av oppleste sitater som var skrevet av innvandrere. Hvordan skal dette forstås?

Et problem som har vært uttalt til meg av flere innvandrere, er at de ikke får sine kritiske leserbrev trykket i norske aviser. De føler at de utsettes for sensur av de ulike redaksjoner i avisene når de kritiserer interne forhold i miljøene. De opplever derfor at ytringsfriheten ikke gjelder for dem når de ønsker å ytre seg kritisk om forhold hos seg selv som de er misfornøyd med. Men noen har allikevel klart å trenge gjennom denne sensuren, slik som Walid AI-Kubaisi med  boken: «Min tro - din my te», som han ble nominert til Brageprisen for. Dette er en litterær pris som utdeles av Forleggerforeningen hver høst. Men før AI-Kubaisi kom så langt som til nominasjonen, hadde han sendt sitt manuskript til 25 forlag, og fått det i retur, før han endelig fikk det godtatt på Aventura.

Er det slik at innvandrere ikke skal gis rett til å ytre seg kritisk om seg selv, sin egen tradisjon og det norske samfunnet? Eller er det slik at innvandrere skal gis en slik rett, mens nordmenn som hevder de samme standpunkter utøver en kriminell handling? Hvis dette er tilfellet, betyr det at utsagnet 2+2=4 får ulik juridisk status avhengig av hvem som ytrer dette utsagnet, dvs. avhengig av hudfargen til den som ytrer. Slike problemer er også viktig å ta for seg i en diskusjon om rasisme, rasediskriminering og ytringsfrihet.

Løklings dom i to akter
Som jeg har vist til nå, er det flere personer som har følt seg urettmessig stemplet, og ærekrenket av ordet rasist. De fleste har allikevel valgt å tåle denne fornærmelsen uten å bruke rettsapparatet for å få oppreisning. Men ikke Inger Marie Løkling. Hun gikk til anmeldelse av sosiologen Henrik Lunde fordi han nevnte hennes navn i en bok om rasistiske grupperinger. Rettssaken er interessant, nettopp fordi det ble en kamp om ordene.

Hvilken definisjon skulle være gyldig i denne saken? Partene trådte inn i rettssalen med hver sine ord. De hadde med seg hver sin ekspert som skulle forsvare hver sin definisjon. Dommerne måtte velge mellom ordene. Var det Barkers definisjon, eller den klassiske definisjonen, som skulle gå av med seieren? Hvordan skal dommere forholde seg til sterke ord som skifter mening over tid ? Vi skal se litt på denne rettssaken fordi den illustrerer kampen om ordet «rasisme».

Føste akt: Det "vide" rasismebegrepet vinner
Høsten 1993 utga Henrik Lunde en bok om «rasistiske» organisasjoner. Henrik Lunde er sosiolog og ansatt som forsker ved Antirasistisk Senter. Boken han skrev heter «Aller Ytterst» og omtaler Inger Marie Løkling som leder for en rasistisk gruppering, «Tverrpolitisk Velger-initiativ». Hun er nevnt to steder med til sammen 51 ord, hvorav yrke, adresse og parti er nevnt. Men det meste av disse faktaopplysningene viste seg å være feilaktige. Som reaksjon på denne beskrivelsen gikk
Løkling til det skritt å anmelde Henrik Lunde for ærekrenkelse og forsøkte å benytte rettsvesenet til å frifinne seg fra rasistbeskyldningen. Den første rettssaken sto i Byretten i Oslo våren 1995.

Har forskeren Lunde rett i å stemple henne som rasist, eller har han det ikke? Byretten må bestemme seg for en definisjon av rasisme. De må også finne bevis for at Løklings utsagn og handlinger passer inn i definisjonen, og de leter således etter ulike tegn som kan passe som bevis for at Løkling er rasist etter den definisjonen de har valgt.

Så: hvilke bevis finner de ? Og hvilke begrunnelser gir de ? I domsavsige1sen til Oslo Byrett heter det:

"Løkling har flere ganger opptrådt offentlig i sammenhenger som media har oppfattet som rasistiske. Hun var deltager på det såkalte Breian-seminaret i mai 1992. Dagbladet omtaler dette seminaret den 2. mai 1990 med følgende overskrift: «Rasister samlet til toppmøte.» Løkling holdt et foredrag på dette seminaret til toppmøtet hvor hun rettet kritikk mot myndighetens innvandringspolitikk."

Dette betyr at Løkling har vært på møter som Dagbladet har stemplet som rasistiske. Hun blir dermed definert som rasist etter medias oppfattelse av hvilke personer hun har hatt kontakt med. Flere av disse personene påstår selv at de ikke er rasister, men at de er bekymret for islam, og kritisk til innvandringspolitikken. Hvordan vet vi om disse personene egentlig er rasister ? Fordi media hevder det? Her kan det virke som om Byretten kritikk1øst har godtatt medias virkelighetsbeskrivelse.

I tillegg til å ha deltatt på tilstelninger med personer som media har definert som rasister, har Løkling kritisert myndighetens innvandringspolitikk i flere avisinnlegg.

I Nationen 18.2 1989 skriver hun at afrikanerne kynisk misbruker ekteskapet for å opp nå oppholdstillatelse her i landet, og hun foreslår derfor at det innføres visumplikt for borgere fra Marokko, Tunis, Algerie, Gambia og «kanskje de fleste afrikanske land». På bakgrunn av disse utsagnene mener retten: «At den norske kvinnen fraskrives ethvert ansvar, mens afrikanske menn fremstilles som kyniske utbyttere som bør forbys adgang til landet. At en folkegruppe på denne måten tillegges svært negative personlige egenskaper er etter rettens skjønn rasistisk.»

Løklings innlegg i Aftenposten baserer seg på statistisk materiale fremsatt i samme avis. Dernest bygget innlegget på personlige erfaringer. Det har i ettertid vist seg at myndighetene har delt Løklings bekymring. Reglene om oppholdstillatelse på bakgrunn av ekteskap med nordmenn er nå strammet betydelig inn.

Løkling har uttalt seg unyansert og oppfattes å ha gitt en negativ gruppekarakteristikk. Men er det en karakteristikk av alle afrikanere i Afrika hun har ment når hun skriver om afrikanere som gifter seg proforma ? Eller er det de afrikanere som har giftet seg proforma som hun viser til? Man kan like gjerne tro det siste. Våre tale- og skrivemåter er ikke alltid så presise. Hadde hun bare skrevet enkelte eller mange afrikanere som gifter seg proforma, kunne hun kanskje ha unngått dommen.

Det er en normativ trend i debatten om innvandrerne at man oppfordres til å forhold seg til dem som individer, og ikke som representanter for ulike etniske grupper. Innenfor innvandringsfeltet betraktes gruppebeskrivelser som umoralske og rasistiske. Selv om det er en allmenn tendens blant folk å uttale seg stereotypt og gjerne karikert om folk fra andre steder og andre yrker - om yrkeskategorier som lærere, leger og bedriftsledere - om nordlendinger, svensker, dansker og f.eks. finner, er tendensen at i innvandringsfeltet er det en stor følsomhet for overdrivelsen og den negative karakteristikk.

Løkling har gitt negative karakteristikker av afrikanere som gifter seg proforma. Ved dette oppfattes det som om hun offentlig har tilkjennegitt en «ringeakt» for afrikanerne. Men det te er også et problem som har vært omtalt i Aftenposten, som har presentert statistikker som viser en høy skilsmissefrekvens ved ekteskap mellom norske kvinner og afrikanske menn. Det har kanskje vært en snev av sannhet i det problemkomplekset som hun har tatt opp, men som hun har presentert på en unyansert måte? Det er imidlertid summen av flere tegn som feller Løkling. I Moss Dagblad 14 desember 1994 har hun et innlegg hvor hun diskuterer ytringsfrihetens grenser ved: «å snu ryggen til for å vise avsky mot en meningsmotstander». Etter rettens mening er det valget av eksemplet Arne Myrdal som gjør at hun ved det te innlegget «må være forberedt på å bli oppfattet som rasist». Det faktum at hun skriver et leserinnlegg som kan tolkes som et forsvar for Myrdal, gjør henne mistenkelig. Hun blir oppfattet som identisk med den hun forsvarer. Og Byretten gir media definisjonsmakt til å bestemme den moralske karakteren til Løkling og hennes seminarvenner.

I tillegg anvendes det en nyrasistisk definisjon av rasisme for å fastsette på et faglig grunnlag om Løklings utsagn er rasistiske og om hennes bekjentskaper som media har omtalt, er rasister.

Retten tok i bruk to forskere for å hjelpe seg til å felle en dom. En professor i statsvitenskap presenterte for retten den klassiske definisjonen, og på bakgrunn av denne ønsket han ikke Løkling dømt. En annen forsker var invitert for å presentere den symbolske forståelsen, også kalt den nyrasistiske definisjonen, hvor Marin Barkers forståelse har stått sentralt. Denne siste definisjonen overbeviste dommerne, og Løkling ble dømt til å bære stemplet rasist og til å betale saksomkostninger for Henrik Lunde, som ble frikjent.

I to kronikker i Klassekampen, tar journalisten Andreas Winsnes opp problemer med denne kontroversielle og vage definisjonen av rasisme som Byretten valgte. Winsnes viser til forskeren Roger Eatwell, som sier at det nye rasismebegrepet er lite nyttig som analytisk verktøy hvis ikke poenget er å vise at nesten alle er rasister. Han stiller seg kritisk til dommen, og sier følgende:

«Henrik Lunde mener at den moderne teorien er utbredt i det sosiologiske forskningsmiljøet. Med rette oppfatter han teorien som interessant. Men Lunde og Oslo Byrett kan da ikke bruke den nye teorien for å peke ut en enkelt person som rasist bare ved å lese noen leserbrev ? Hvis Lunde skal benytte seg av teorien må han i det minste snakke med de personene han skriver om, før han stempler dem som rasister. Lunde burde ha sjekket om Løklings uttalelser skyldes hat og forakt mot innvandrere. Og han burde ha opplyst i boken «Aller Ytterst» at han benytter seg av en kontroversiell teori. Det er tross alt alvorlig å påføre en person et stempel som er på linje med «satanist» og som assosieres med Auschwitz og sprengte sigøynerbarn i Østerrike.»

Winsnes etterlyser kunnskaper om de emosjonelle motiver for Løklings utsagn og leserinnlegg, mens det er virkningene av utsagnene som synes å veie tyngst for Byretten: «Alt i alt mener retten at Løklings ytringer kvalifiserer til betegnelsen rasistiske. Når hun i tillegg velger offentlig å markere seg sammen med eller til støtte for anerkjente rasistiske grupperinger, er det etter rettens mening også ført sannhetsbevis for bruk av betegnelsen rasist.»

Andre akt: Lunde vinner ordet og taper saken 
Inger Marie Løkling anket saken til Lagmannsretten, og den kom opp igjen 18. oktober 1996. Også denne gangen møtte partene opp med
hver sin ekspert på ordet rasisme. Men sosiologiske og statsvitenskapelige teorier ble denne gang avvist som uinteressante. Begrunnelsen var at den jevne leser ikke kjenner disse spesielle teoriene. Retten ble derfor enig med Løklings advokat om at det var bokens egen definisjon i forordet som måtte være utslagsgivende. I forordet skriver Lunde: «De grupper som omtales i denne boken blir kalt rasistiske fordi de i ord og handling diskriminerer og trakasserer enkeltmennesker og grupper på grunn av deres etniske opprinnelse, kultur eller religion »

Etter å ha valgt seg Lundes definisjon går Lagmannsretten gjennom de ulike leserbrev for å se om det kan føres sannhetsbevis for at Løkling har diskriminert og trakassert innvandrerne gjennom sine leserinnlegg. Dommernes konklusjon er negativ. Innvandrere kan nok ha fø1t seg krenket av Løklings meninger, hevder dommerne, men uttalelsene ligger allikevel innenfor Løklings ytrings- og meningsfrihet.

Denne gangen tapte Henrik Lunde på bakgrunn av sin egen definisjon. Allikevel mener Lagmannsretten at Lundes bok er et viktig bidrag til samfunnsdebatten, og oppreisningsbe1øpet som ble tilkjent Løkling var relativt lavt.

Det gjenstår å se om Lunde anker saken videre. Og det gjenstår også å se om Antirasistisk Senter er mer varsomme i sin omgang
med ordene i fremtiden!

Med et vagt og vidt rasismebegrep risikerer man å utøve stor urettferdighet mot personer som er engasjert i innvandringspolitiske spørsmål. Det er vesentlig at man i kampen mot den moralske urett som rasisme er, ikke innfører en annen form for urettmessig behandling av noen person - i det godes navn.

Problemet er at rasismen slik den klassisk er definert, ikke er fraværende. Den har ikke forsvunnet helt slik Banton hevdet på 70-tallet. Nyere litteratur fra USA viser at de gamle argumenter som begrunner ulik intelligens mellom etniske grupper på bakgrunn av rase og biologi, er på vei inn igjen. Slike argumenter er etter min mening rasistiske. Når ordet rasisme defineres vidt og inflateres i alle retninger, mister det også sin kraft som våpen for å bekjempe disse nye trender og teorier. Derfor er det viktig å skjerpe de analytiske redskapene slik at vi treffer riktig med dem.

Rasisme - vår tids ondskap
Ordet rasist har fått nesten den samme moralske status som ordet djevel i kristendommen. Problemet er at med et vidt rasismebegrep blir det djevelske allestedsnærværende og normalt, mens det djevelske per definisjon er noe ekstremt og unormalt. Det er imidlertid en tendens til at negative ord utvides så kraftig at det går inflasjon i dem og de mister sin kraft. Det er dette som etter min mening har skjedd med begrepet rasisme.

Mange nordmenn identifiserer seg med de hvite europeere som har kolonialisert store del er av verden. Flere føler skyld for grusomheter som har skjedd i imperialismens navn på andre kontinenter og på vårt eget, mot jøder, samer, urbefolkninger osv. Derfor søkes det etter denne grusomheten i vårt eget land. Vår egen rasisme. Vi leter etter den slik at vi kan rense den ut, fange den, eller forebygge den, før den springer ut i full blomst - og det er for sent.

Men hvordan oppdager vi rasismen? Hvordan får vi øye på den? Hva er dens karakteristika? Her hersker det full forvirring. For «rasisme» er et ord som har vært definert så vidt og med et så mangfoldig innhold at det kan oppdages i all slags negativ atferd, fra en indre fø1else til en verbal ytring - et bannord som «pakkis», en 1øftet finger mot en innvandrer, et stirrende blikk mot en svart afrikaner, dårlig service i butikken overfor en tørklekledd, muslimsk kvinne, fnysende bemerkninger på bussen til en sorthåret gutt, en humoristisk reklameplakat om afrikanske kannibaler - og holocaust. Ordet rasisme benyttes for å beskrive alt dette negative - fra mistillit til innvandrere, til forakt, hat og mord. Det benyttes for å beskrive passiv distanse og unnlateenhet samtidig som det skal karakterisere en aktivaggressiv atferd mot en person som har en annen hudfarge enn en selv. Men hvordan skal vi kunne orientere oss i virkeligheten, hvordan skal vi kunne skille de ulike fenomenene fra hverandre, hvordan skal vi kunne opp nå rettssikkerhet og  forvalte ytringsfriheten i vårt land med et rasismebegrep som omfatter nesten alt ?

I denne boken skal vi se nærmere på forholdet mellom ordet og virkeligheten. Vi skal ta utgangspunkt i pakistanernes egne opplevelser, deres bruk av ordet rasisme, og deres fortolkninger av hverdagsmøter med nordmenn

Det som har forundret meg i 1øpet av arbeidet med denne boken, er det kolossale misforholdet mellom pakistanske innvandreres forståelse av sine møter med nordmenn, og det bilde som media presenterer. Det er som om pakistanere og norske journalister lever i hver sin verden, og benytter helt ulike ord for å beskrive den. I alle fall er deres blikk på virkeligheten helt ulikt. Dette blikket på virkeligheten er således vesentlig, for å oppdage noe ute i virkeligheten som man vil betegne med ordet «rasisme». Pakistanske innvandrere har over tid blitt seg mer bevisst at ordet «rasisme» finnes, og de har begynt å skjønne hvilken sentral plass det har for nordmenns selvfø1else. Jeg vil forsøke å finne forklaringer på det funn at pakistanernes bilde av den norske virkeligheten er så nyansert og at deres blikk er så lite fordømmende. I tillegg vil jeg vise h hvordan den nyrasistiske definisjonen av ordet rasisme, som er løs i gatene, byr på store problemer for oss. Både innvandrere og forskere har store vanskeligheter med å forstå det som skjer der ute på gaten ved hjelp av dette store ordet.

Det offentlige bildet av rasismen
I Løklings sak fikk media stor definisjonsmakt. Rasisme er et kraftig ord, og således brukes det ofte i media, og det brukes på personer og
grupperinger uten at det nødvendigvis ligger en dyptpløyende analyse bak begrepet. Ulf Torgersen ved NOVA hjalp meg med å analysere pressens dekning av stoff som omhandler rasisme og innvandrere. Ved å søke gjennom Aftenpostens datasregister over A-tekster, fant vi en sterk utvikling av forekomster av begrepene rasisme og rasist, rasister og rasistisk i løpet av de siste årene, og spesielt i 1995. Da var det mer enn 400 forekomster av dokumenter hvor begrepet rasisme ble benyttet, mot 100 i 1984. I tillegg har vi funnet en økt bruk av begrepene fremmedfrykt og fremmedfiendtlighet. Når det i offentligheten skrives slik om nordmenns holdninger til innvandrere, kan man få en fornemmelse av at «rasismen» er sterkt utbredt i befolkningen og at den har vokst betraktelig.

I 1995 var det en særlig utvikling av interessen for innvandringsproblematikk. Det skjedde i et valgår, og dette kan sikkert forklare mye av det sterke fokus på det te feltet, spesielt etter at Fremskrittspartiet satte innvandringsproblematikk på dagsordenen i valgkampen. Interessen for rasismen kan være et resultat av at frykten for rasismen har økt, like mye som rasismen i seg selv.

Det er et sprik mellom det mediefokuserte bilde av den økte rasismen og det enkelte holdningsundersøkelser viser - deriblant Arne Kolstads undersøkelse ved Statistisk Sentralbyrå. Han demonstrerer at nordmenns holdninger til innvandrere har vært ganske stabil i de siste årene, bortsett fra området kriminalitet. Der har folks holdninger forandret seg og blitt mer negativ. I september 1994 mente 40 prosent at innvandrerne er mer kriminelle enn nordmenn. I juni 1995 var denne andelen steget til 48 prosent. Arne Kolstad forklarer resultatet slik:

«Den mest betydningsfulle negative endringen er at folk kobler innvandrere med kriminalitet mye sterkere enn tidligere. Det er imidlertid fort gjort å bli for spekulativ når det gjelder årsaker. Som vanlig når det gjelder opinionsendringer, er det trygt å satse på en hypotese om at massemedienes presentasjon av saksforholdet be yr mye. Hva som er mer objektivt riktig når det gjelder innvandrere og kriminalitet, er ikke tilgjengelig for folk flest, og derfor ingen god forklaring.»

Ikke bare viser Kolstads undersøkelse en stabil holdning, men også Knudsen og Hernes har i en sammenlignende undersøkelse mellom to årstall, vist at det har vært en stor stabilitet i holdninger til innvandrere i begynnelsen av 90-årene. Og I løpet av 1995 og 1996 viser ny statistikk fra Statistisk Sentralbyrå at nordmenns holdninger til innvandrerne fremdeles er jevnt stabil, og heller har gått i en positiv retning i den senere tid.

Pakistaneres syn på nordmenn
Pasha sa det slik:
« I Norge har dere teknologi. Det er et moderne land. Men det er en
dårlig moral her: Det er en dårlig kultur: Dere har ikke kjærlighet
for hverandre. Vi derimot har ikke den samme teknologi som Ves-
ten, men vi har kjærlighet og en god moral. Vi må lære deres tekno-
logi, og dere må lære moral av oss. »

Dette er det negative bildet av Vesten, og av vestlige personer som bærere av denne umoralen. Men det finnes også positive holdninger til nordmenn og Norge.

På den positive siden blir det sagt at nordmenn har produsert et av de beste landene i verden. De har skapt et humanistisk system - et velferdssystem - som er bedre enn det muslimene har klart å skape. Dette snakkes det ofte om. I Pakistan satt jeg ved flere anledninger og lyttet til pakistanere på besøk i hjemlandet som satt og skrøt av Norge som det beste landet i hele verden. Nordmenn anses å være dyktige, de er moralske, men på en annen måte enn det pakistanerne er selv. Nordmenns moralske styrke ligger i deres ærlighet og pålitelighet. Man kan stole på nordmenn.

Disse to bildene av nordmenn er fulle av motsigelser, og i samtaler med de pakistanske innvandrerne var det vanlig at de begynte å fortelle meg om de positive egenskapene, og så kom de negative frem etter hvert, eller de kom frem i andre kontekster h vor vi snakket om helt andre ting. Men innvandrerne er i liten grad villig til å generalisere. I diskusjoner om nordmenn blir jeg hele tiden minnet om at det jo er forskjell på folk. Hånden har fem fingre.

Dette betyr at de pakistanske innvandrerne har to idealtypiske bilder av nordmenn som de svitsjer mellom, og de nyanserer mellom ulike nordmenn som bærere av ulike egenskaper.

Positive egenskaper
Ærlige
Flinke
Pålitelige
Humanistiske

Negative egenskaper
Lettlurte
Ignorante
Umoralske
Nasjonalistiske
Selvtilfredse
Seksualfikserte
Egoistiske og kalde
Usosiale

Pakistanske innvandrere skiller altså mellom kvinner og menn, og mellom ulike typer av nordmenn. De har kunnskaper om det norske samfunnet som gjør at de ikke er så villige til å generalisere. Men når de sammenligner sine egne verdier med de norske, blir det klart for dem at nordmenn har verdier som de er skeptiske til, og som de ønsker å beskytte seg mot. Mange pakistanere er bekymret for kontakt og påvirkning fra det norske samfunnet, på samme måte som enkelte nordmenn er bekymret for hvilke konsekvenser innvandrernes verdier vil få på det norske samfunnet.

På tross av positive bilder av sider ved Norge, er tendensen, spesielt i Pashas tradisjonelle miljø, å rangere de norske verdiene lavere enn de pakistanske verdiene. Det negative bildet av forhold i Norge står sterkere hos dem enn hos personene i Alis miljø, hvor tendensen er å verdsette moderne verdier høyere. Det positive bildet danner i større grad en modell som de 0nsker å strekke seg mot. De ønsker å endre verdiene blant sine landsmenn i Norge slik at de blir mer vestlige. Men på samme tid ønsker de å unngå negative sider av en modernisering, som familieoppløsning og en friere seksualitet for kvinner og menn.

Tilbake til forsiden...