Media en trussel mot folkestyre
Av Geir Kjell Andersland, Dabladets kronikk 6.9.2001
I en kommentar i Dagbladet 25.8. konstaterer Andreas Wiese at det for
politikerne nå er blitt viktigere å få slippe til i fjernsynsstudio
enn å Stortingets talerstol, så sant de skal oppå reell politisk
innflytelse og skikkelig oppmerksomhet hos folket. Men hvem er det så
som bestemmer hvilke politikere som skal å vise seg frem å skjermen og
hvilke som ikke får komme på Jo, det er selvfølgelig redaksjonene
eller journalistene, svarer Wiese og fortsetter: Og siden journalistene
selvsagt ikke er valgt, og ikke representerer annet enn seg selv, sine
redaksjoner og sine laugsverdier, er dette et demokratisk problem. Det
betyr selvsagt ikke at de tenkte gode borgere bør bestemme hvordan
journalister skal prioritere eller vurdere. De øvrige statsmakters
problem kan ikke øses ved Œ sensurere den fjerde. Når politikerne har
gjort seg så avhengig av år gunst som de å er, har de et ansvar for
seg selv å finne veier mot en bedre fungerende demokratisk prosess.
Nettopp!
Wieses iakttagelser og konklusjoner er både presise og høyst
betimelige. Fra å være vaktbikkje og den viktigste garanti for
kritisk, mangfoldig og uavhengig informasjon, er den fjerde statsmakt
paradoksalt nok i ferd med å fremstå som en trussel mot et levende
folkestyre.
Ralf Pittelkow, kommentator i danske Jyllandsposten, hevder i sin
tankevekkende bok: Det personlige samfund (Lindhardt og Ringhof; 2000)
at mediene å har ått å godt som monopol å kommunikasjonen mellom det
politiske system og borgerne. Dette skyldes i første rekke at
partiorganisasjonene har mistet sin folkelige styrke og basis, og at
politiske møter og pamfletter er blitt nærmest uten betydning. å blir
media i praksis den eneste kanalen mellom politikerne og folket.
Gudleiv Forr berører det samme år han fastslår at "politikerne
lyder som et ekko av det vrengebildet de ser i media, og de lytter til
de profesjonelle gåtekonene i interesseorganisasjonene. De skaper ingen
politikk i samspill med partiet, for der er det dødt." (Dagbladet
11.08.01).
Hvis disse observasjoner gir et dekkende bilde av utviklingen, å har
media fatt en ny rolle ut over den å være vaktbikkje. Media nøyer seg
ikke lenger med å vokte, å øver media selv stor innflytelse å den
virkelighet som det samtidig skal voktes over. I tillegg til denne
rolleutvidelsen opplever vi et medietilbud hvor et kvantitativt mangfold
snarere fremstår som et kvalitativt enfold, og hvor det hele dreier seg
mer om avkopling enn om tilkopling. "TV fylles i tiltagende grad
opp med såpeserier, lavpannet humor og annet møl. Men det samme har jo
skjedd i avisene." (tidl. kulturminister Lars Roar Langslet).
Min egen erfaring med media, både som leser og seer, og som aktiv
politiker, er at det helst er det konfliktorienterte, negative eller
skandaleaktige som gir de store oppslag. Man sitter lett igjen med
inntrykket av at politikk er lite viktig eller nærmest useriøst, siden
politikere flest fremstilles stort sett som skurker eller klovner, i
beste fall som underholdningsartister. Det handler sjelden om selve
substansen i en sak, derimot om det personlige, intime og gjerne
klanderverdige, eller det blir mest oppmerksomhet om TV-programmets
showpregede ramme, ofte med arrogante og respektløse programledere i
hovedfokus. Jeg tror at slikt valg av fokus og vinkling bidrar både til
politikerforakt og til at interessen for politisk arbeid i seg selv
svekkes. Det representerer på sikt en trussel mot demokratiets
sunnhetstilstand.
For som den tsjekkiske president Vaclav Havel har sagt: "Hvis ikke
flere begynner å interessere seg for politikk, vil det politiske liv
snart bli et domene for dem som passer dårligst til det." Derfor
er det å viktig at media, foruten den type selvkritikk som Andreas
Wiese prisverdig utøver, også gjør virkelige anstrengelser for å
restaurere den viktige og fornemme rollen som demokratiets vaktbikkje,
hvilket betyr igjen å sette borgeren i stand til å velge. Stille til
hans rådighet fakta, tilby ham vurderinger av de samme fakta,
presentere alternativer, gi ham argumenter og motargumenter."
(Georg Apenes). Men det nytter ikke å rope på ål og brann, å strenge
lover og stive forskrifter. Jeg deler Wieses oppfatning om at media som
demokratisk problem ikke kan løses ved Œ underkaste media sensur eller
kontroll. I et liberalt demokrati å media makte Œ ta selvkritikk, for
å forhåpentligvis på ny å fremstå som en kritisk og uavhengig
fjerde statsmakt, med faglig integritet og med respekt for
motforestillinger og alternativ innsikt, uten Πbli servil av den
grunn. Forøvrig å medieprofesjonen tåle å ta imot kritikk, i hvert
fall fra sine venner, uten å bli å forurettet og uten å karakterisere
enhver kritisk ytring som formynderi eller angrep å ytringsfriheten.
Men år dette er sagt, å gjenstår det også, i demokratiets navn, noen
utfordringer til politikere og allmennheten: Politikerne må slutte å
danse etter medias pipe! Dernest å det fremskaffes og utvikles
alternative arenaer og informasjonskanaler til TV-skjermen og
avisspalten. Martin Eide (instituttstyrer, UiB) holdt et glitrende
foredrag å Skjervheimseminaret i 1998 om "Det journalistiske
mistaket", hvor han berører alle de utfordringer moderne media å
bør konfronteres med, og hvor han også omtaler journalismen, det vil
si journalistikk som ideologi. Ifølge journalismen består samfunnet av
tre grupper: "Makthavere, vanlige folk og journalister. Verden består
av kilder, publikum og redaksjoner. Alle kilder som ikke er av folket,
er følgelig makthavere. Og det verste som kan skje ifølge journalismen,
er at makthavere får tale direkte til det uskyldige folket, får ha
folket for seg selv."
Jeg mener tvert imot at det nettopp er dette som å skje, at politikere
i stadig større grad gjenfinner og gjenopptar den direkte kontakt med
folk og velgere, utenfor medias spesielle søkelys og vinkling. Det
handler om å skape møteplasser for samtale og meningsutveksling som
alternative informasjonskanaler. Det være seg torget, biblioteket eller
private hjem. (Det er ikke å lenge siden at husmøtene var en viktig
del av norsk valgkamp, noen husker kanskje fortsatt Halfdan Hegtun?) Vi
å motvirke og søke forandret den defensive holdning som preger følgende
uttalelse fra Carl I. Hagen i forbindelse med årets valgkamp: "Jeg
har mange møter rundt om i Norge, men hvis det kommer TV-invitasjoner,
er jeg klar til å returnere. Det er alle partilederne." Er dette
bare urealistiske og romantiske tanker? Slett ikke, men ganske sikkert
temmelig slitsom tå gjennomføre, og det krever at toneangivende
politikere oftere er villige til å ofre nærvær i media til fordel for
en mindre omtalt, men mer direkte kontakt med vanlige folk, Belønningen
kan bli et vitalisert demokrati. Og i kjølvannet ville vi å etter en
tid kanskje å positive ringvirkninger i form av en medieprofesjon
preget av større ydmykhet og mangfold, samt mindre navlebeskuelse og
redaksjonell arroganse.
Jfr. Media og
demokrati
Tabloidiseringen
av samfunnet