Mellom natur og kultur
Utklipp fra Camille Paglia: Sex og vold, eller natur og
kunst. Cappelens upopulære skrifter, Oslo 2000 ( 1. kapittel i Sexual
Personae. Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson, Yale
University Press 1990)
Seksualitet og erotikk er det intrikate skjæringspunkt mellom natur og
kultur. Feminister overforenkler grovt seksualitetens problem når de
reduserer det
til et spørsmål om sosiale konvensjoner: La oss forandre samfunnet,
eleminere seksuelle ulikheter, sanere kjønnsrollene, og lykke og
harmoni vil råde. Her er feminismen, i likhet med alle liberale
bevegelser de siste to hundre år, Rousseaus arving. Du contrat
social (1762) begynner med: «Mennesket er født fri, og overalt er
det i lenker.» Ved å sette romantikkens vennligsinnete natur opp mot
det fordervede samfunnet satte Rousseau den progressive grunntone for
attenhundretallets kultur - sosiale reformer var veien å gå for å
oppnå paradis på jord. Disse håpets bobler brast under katastrofen av
to verdenskriger. Men rousseauismen ble gjenfødt i sekstitallets
etterkrigsgenerasjon, som frembragte den moderne feminisme.
Rousseau fornekter arvesynden, kristendommens pessimistiske syn på
mennesket som født i synd og med en tilbøyelighet til ondskap.
Rousseaus ide, hentet fra Locke, om menneskets medfødte godhet, la
grunnen for den sosialmiljø-ideologi som nå dominerer innenfor de
sosiale tjenester, i straffeloven og i adferdsterapien i USA. Den
forutsetter at aggresjon, vold og kriminalitet stammer fra uheldige
sosiale forhold: fra et dårlig nabolag, fra et ressurssvakt hjem. Følge1ig
beskylder feminister pornografien for å være årsak til voldtekt, og i
en selvtilfreds sirkeltenkning tolker de utbrudd av sadisme som et
tilbakeslag på feminismen. Men voldtekt og sadisme har vært til stede
i hele vår historie, og - på et eller annet tidspunkt - i alle
kulturer.
Moderne liberalisme lider av selvmotsigelser. Den priser individualisme
og frihet, og fordømmer samfunnsordningen som undertrykkende. På den
annen side forventer den at myndighetene skal sørge for oss alle,
en oppgave som bare er gjennomførbar med en statsmakt med utvidete
fullmakter og et oppsvulmet byråkrati. Med andre ord: Liberalismen
definerer staten som en tyrannisk far, men forventer at den skal oppføre
seg som en omsorgsfull mor. Feminismen har arvet disse motsigelsene. Den
ser ethvert hierarki som undertrykkende, som en sosial fiksjon; alle
negative trekk ved kvinnen er mannlige 1øgner som har til hensikt å
holde henne på plass. Feminismen har overtrådt sitt egentlige mandat,
som var å søke politisk likhet for kvinner, og har endt opp med å
fornekte det uforutsette, dvs. den begrensning naturen eller skjebnen
setter for mennesket.
Seksuell frihet, seksuell frigjøring. Et moderne blendverk. Vi er
hierarkiske dyr. Fei ett hierarki vekk, og et annet viI ta dets plass,
kanskje mindre tiltalende enn det første. Der er hierarkier i naturen
og vekslende hierarkier i samfunnet. Naturens lover rå makt, den
sterkeste overlever. I samfunnet finner de svake beskyrtelse. Samfunnet
er vår skrøpelige barriere mot naturen. Når statens og religionens
prestisje er lav, er menneskene frie, men de finner friheten utålelig
og søker nye måter å slavebinde seg på, gjennom dop eller depresjon.
Min teori er at når seksuell frihet søkes eller oppnåes, er
sadomasochismen aldri langt unna. Romantikken forvandles alltid til
dekadanse. Naturen er en hard læremester. Den er hammeren og ambolten -
den knuser all individualitet. Fullstendig frihet ville være å dø ved
jord, luft, vann og ild.
Sex er en langt mørkere makt enn feminismen har vedgått. Sexterapeuter
tror at sex uten skyld og skam er mulig. Men sex har bestandig vært
omgitt av tabuer, uansett kultur. Sex er det kontaktpunkt mellom
menneske og natur der moral og gode hensikter må vike for primitive
drifter. Jeg kalte det et skjæringspunkt. Dette skjæringspunktet er
Hekates uhyggelige korsveier, der alt vender tilbake om natten.
Erotikken er et rike der spøkelser lurer. Den er villnisset utenfor
innhegningen - både forbannet og fortryllet.
Kroppsligheten, materiens slavebinding av sinnet, er en uhyre dyp
krenkelse av vår forestillingsevne. Like opprørende er vårt kjønn,
som vi ikke selv har valgt, men som naturen har påtvunget oss. Vår
kroppslighet er en pine, vår kropp er det naturens tre Blake ser oss
korsfestet på.
Sex er daimonisk. Dette ordet opptrer i studier av romantikken de siste
25 år; det stammer fra det greske daimon, som betyr en ånd av
en lavere orden enn de olympiske guder. Den utstøtte Oidipus blir til
en daimon ved Kolonos. Ordet kom senere til å bety menneskets verneånd.
Kristendommen forvandlet det daimoniske til det demoniske. De greske
daimoner var ikke onde - eller mer korrekt, de var både gode og onde,
lik naturen de bebodde. Freuds ubevisste er et daimonisk rike. Om dagen
er vi sosiale skapninger, men om natten stiger vi ned i en drømmeverden
der naturen hersker, der det ikke finnes noen lov, bare sex, grusomhet
og metamorfose. Dagen selv invaderes av den daimoniske natten.
Både den apollinske og den gammeltestamentlige tradisjon er
transcendentale. Det vil si, de søker å overvinne eller overskride
naturen. På tross av den greske kulturs opposisjonelle dionysiske
element, var den klassiske epoke en apollinsk prestasjon. Jødedommen,
kristendommens sekteriske opphav, er den mest kraftfulle protest mot
naturen av alle. Det gamle testamente erklærer at en fadergud skapte
universet, og at differensieringen i objekter og kjønn skjedde som et
resultat av hans mannlighet. Den jødisk-kristne religion, liksom
dyrkelsen av de olympiske guder, er en himmelkultus. Den er et avansert
stadium i religionens historie, som alle steder begynte som jordkultus,
tilbedelse av den fruktbare natur.
Lykkelige er de tider der ekteskapet og religionen står sterkt. System
og orden beskytter oss mot sex og naturen. Uheldigvis lever vi i en tid
der seksualitetens kaos er brutt ut i det åpne. G. Wilson Knight
bemerker: «Fra begynnelsen av ville kristendommen rive ned tabuer i den
hellige menneskekjærlighets navn, men kirken den grunnla, har ennå
ikke lykkes i å kristne seksualitetens hedenske svartekunst. »
Historiografiens mest skrikende feiltagelse har vært påstanden om at
kristendommen nedkjempet hedendommen. Hedendommen har overlevet i
tusener av former for sex og kunst, og nå i de moderne medier. Kirken
har uavlatelig tilpasset seg, den har absorbert motstand (som i den
italienske renessansen) , og den har vannet ut dogmene i takt med at
tidene forandret seg. Men nå er et kritisk punkt nådd. Med gudenes
gjenfødelse i populærkulturens massive avgudsdyrkelse, med utbrudd av
sex og vold i hver krok av de allestedsnærværende massemediene, står
kristendommen nå overfor den alvorligste utfordring siden Europas
konfrontasjon med islam i middelalderen. Den latente hedenskap i den
vestlige kultur har brutt frem igjen i all sin daimoniske vitalitet.