Barna vi må savne

Av Hermod Skånland, Aftenpostens kronikk 12.9.2001

Den eldrebølge som både vi og andre vestlige land vil være stilt overfor et stykke ut i dette århundret, vekker med rette bekymring. Likevel er den ikke så spesiell som man kan få inntrykk av fra alt som skrives om den.

I vårt eget land var den prosentvise stigningen i tallet på eldre, de i alderen 67 år og mer, langt på vei like sterk fra 1970 til 1990 som den ventes å være fra 2010 til 2030 (42 mot 50 prosent). Tallet på de gamle eldre, 80 år og mer, som er de mest ressurskrevende, steg vesentlig mer, 84 mot 50 prosent. Den gangen kunne vi møte bølgen med en sterk vekst av befolkningen i arbeidsdyktig alder, samtidig som en økende del av disse, og da særlig kvinner, gikk ut i arbeidslivet.

Utover i dette århundret vil det knapt være noen annen vekst i yrkesbefolkningen enn den som kan tilskrives innvandring. Heller ikke er det stort mer å hente fra økt deltagelse i arbeidslivet, som allerede ligger på internasjonalt toppnivå.

Denne utviklingen er en konsekvens av nedgangen i fødselstallene fra rundt 1970. Fruktbarheten (gjennomsnittlig antall barn en kvinne vil få gjennom fødedyktig alder) gikk ned fra 2,8 som et gjennomsnitt for 1960-årene, til 1,75 tyve år senere. Siden er den igjen steget noe, men er stadig klart lavere enn det som skal til for på lang sikt å opprettholde befolkningen uten netto innvandring.

Fruktbarheten har i noenlunde samme tidsrom falt også i andre europeiske land, og til dels dramatisk mye mer. I EU ligger gjennomsnittet rundt 1,5 og i Øst-Europa enda en god del lavere. Norge ligger derfor godt an sammenlignet med disse. I vår verdensdel er det bare i noen land på Balkan samt Island og Irland at fruktbarheten ligger høyere enn hos oss.

Det er kombinasjonen av eldrebølge og fødselsebbe som i tiden fremover vil reise både finansielle og realøkonomiske problemer. Av disse to vil nok fødselsebben sette mer varige spor i Europas ansikt enn eldrebølgen, som tross alt må ventes å flate ut i løpet av århundrets første halvdel.


Norge er langt gunstigere stilt enn de aller fleste andre land med hensyn til å møte de utfordringer vi kan se foran oss. Mens nesten hvert eneste land i Europa sliter med en tung offentlig gjeldsbyrde, sitter vi med et voksende petroleumsfond. Inntil vi tidligere i år bestemte oss for å ta beregnet avkastning av fondet inn i de årlige budsjetter, var vårt "generasjonsregnskap" i balanse, det vil si at gjeldende standarder for offentlig tjenesteyting kan opprettholdes og inngåtte pensjonsforpliktelser innfris uten økning i skatter og avgifter for Fastlands- Norge.


Nå er denne balansen blitt noe mer tvilsom, men fortsatt langt sterkere enn i de aller fleste land. Men selv om vi kanskje har balanse regnet i penger, betyr ikke det at vi også har balanse regnet i arbeidskraft.

Spesielt vil befolkningens aldring medføre at opprettholdelse av standard i sosiale tjenester sammen med gjennomføring av vedtatte sosiale reformer vil kreve tilnærmet hele økningen i tilgjengelig arbeidskraft frem til 2030. At de eldre blir sprekere og klarer seg lenger selv, forandrer ikke på dette når de samtidig når høyere alder, og det ikke er noe som tyder på at den tiden vi tross alt er hjelp- avhengige mot slutten av livet, blir kortere.
Med bakgrunn i de problemer som vi ser bygger seg opp i andre land, kan det være nærliggende å trøste seg med at om disse klarer å møte dem, må vel alltids vi kunne greie det. Men deres situasjon kan bli nokså avgjørende både for utviklingen i våre egne realinntekter og for muligheten for å hente arbeidskraft fra utlandet.


Mange europeiske land er for tiden inne i en høyst påkrevet prosess for å stramme inn velferdsytelser og offentlige pensjonsordninger. Med usikkerhet om statens evne til å stå ved hva som har vært forespeilet, er det naturlig at den yrkesaktive befolkning vil øke sin sparing for selv å sikre sin alderdom.

I Japan, som ligger et tiår foran Europa på eldrebølgen, har dette bidratt til at det er blitt vanskelig å få etterspørselen opp, og økonomien har stagnert siden tidlig på 90-tallet. Hvis Europa er på vei inn i en tilsvarende situasjon, vil det få virkning også for vårt eget aktivitetsnivå, og det vil lett gi seg utslag både i oljepris og i avkastningen på Petroleumsfondet.

Overfor en slik situasjon vil heller ikke våre konjunkturpolitiske virkemidler være anvendbare. Disse er utformet med sikte på forskyvning av etterspørselen mellom oppgangs- og nedgangstider. Hvis etterspørselen er vedvarende sviktende, har det ingen hensikt å forskyve den. Igjen er det lærdom å hente fra de japanske erfaringer.

Med hensyn til muligheten for å hente arbeidskraft utenfra, er det hittil særlig i helsevesenet dette har vært aktuelt. Først hentet vi den fra våre naboland, deretter gikk vi til andre EU-land og etterhvert videre ut. I motsetning til oss har disse hatt overskudd på slik arbeidskraft.

Med bedre arbeidsmuligheter i Sverige og Danmark har mange derifra vendt tilbake. I alle de land der vi nå søker slik arbeidskraft, vil det utvikle seg et økende misforhold mellom behov og tilgang i helsesektoren etterhvert som eldrebølgen ruller videre, og det er de små årskullene fra 1970- og 80-årene som trer inn i arbeidslivet. Arbeidskraft fra slike land kan vise seg å bli lite stabil.

Sviktende tilgang av nye årsklasser til arbeidsmarkedet vil melde seg som et økende problem også i den private sektor. NHO har derfor gått inn for en mer omfattende import av arbeidskraft. Men såfremt innvandrere skal ha de samme muligheter som andre til å ha egen familie i landet, vil deres etterspørsel langt på vei svare til deres eget bidrag til produksjonen. Vi bør derfor ikke overvurdere betydningen av innvandring for å dempe et press i arbeidsmarkedet.

Det er ennå for tidlig å si om vi står overfor en trend som vil fortsette ubrutt videre, eller om vi er inne i en lang bølge som vil snu av seg selv. Men for en planleggingshorisont på 30-50 år, slik man bygger på i langtidsprogrammet, er det allerede skjedd så mye at konsekvensene bør få betydning for vår tenkemåte.

For det første bør man neppe legge til grunn at vår del av verden vil ha en langsiktig vekst på høyde med hva vi hadde i den senere del av forrige århundre. Det får naturligvis betydning for de forventninger vi kan stille til vår egen økonomi.

For det andre vil det være arbeidskraft, ikke penger, som vil bli den viktigste begrensende faktor i vår egen planlegging. Vi må derfor lære oss å budsjettere med arbeidskraft i alle reformplaner og alle forslag om forbedring av offentlige ytelser, og planene må holdes innenfor en forsvarlig disponering av arbeidskraft. Oppgaven vil ikke lenger være å skape nye arbeidsplasser, men å frigjøre arbeidskraft for nye oppgaver.

Det vil være risikabelt og kostbart å legge planer som bygger på at arbeidskraftbudsjettet kan salderes med innvandring. Men det går an å bygge inn i budsjettet en planlagt tilførsel av arbeidskraft utenfra, for eksempel ved at vi i sykepleien etablerer utdannelse, spesielt rettet mot å dekke norske behov, i land som har overskudd av arbeidskraft. I likhet med hva vi ser i andre Schengen-land, kan det generelt være grunn til å orientere innvandringspolitikken mer mot vårt eget arbeidsliv.

Innenfor et generasjonsperspektiv bør det også være rom for å føre en familiepolitikk som aktivt fremmer slektens fornyelse. Ufrivillig barnløshet er ikke bare et luksusproblem for dem det gjelder, men en sak av betydning for samfunnet. Og tilrettelegging for økt medvirkning fra mannens side i barns oppfostring, der Norge forøvrig ligger langt fremme, har kanskje allerede gitt resultater.

Våre erfaringer om økonomisk vekst og utvikling er i all hovedsak bygget på voksende befolkninger, og befolkningsveksten har ofte selv vært en drivkraft bak ekspansjonen. Vi kjenner historiske eksempler på at folketallet har gått ned på grunn av epidemier, hungerkatastrofer eller krigshandlinger, men at en hel folkegruppe, som den europeiske, viser tegn til å forvitre som et resultat av enkeltmenneskenes egne valg med hensyn til barnefødsler, er noe fundamentalt nytt.

De økonomiske virkninger kan vi, riktignok med betydelig usikkerhet, analysere oss frem til. De politiske, sosiologiske og kulturelle konsekvenser er kanskje langt viktigere, men det ligger utenfor mitt tema.

Jfr. Arbeidsinnvandring

Tilbake til forsiden...