Motsetnaden mellom seksuell frigjering og
kulturell kreatitivet
Utsnitt frå Pitirim A. Sorokin: Den amerikanske sexrevolusjonen
(Omsett av Olav Eide og gitt ut på Eige forlag, 6815 Bygstad,
1998.)
SEXUALISERINGA AV AMERIKANSK KULTUR
Gjennom dei to siste hundreåra, og serleg dei siste få tiåra, har
alle sider ved vår kultur vorte invadert av sex. Vår sivilisasjon har
vorte så oppteken av sex at den no siver gjennom alle porane i
amerikanske liv.
Likegyldig kva emne i vår kultur som vert vurdert, så er den pakka inn
med sexforføring. Denne veldige totaliteten bombarderer oss
kontinuerleg, frå vogge til grav, frå alle kantar av vårt livsrom,
til nesten kvart trinn av vår aktivitet, kjensle og tenkjing. Om vi
slepp unna å verta rørd av slibrige litteratur, kan vi verta vekka av
poppsangarar. eller av den nye psykologien og sosiologien, eller av
undervisinga om dei frreudianske falske religionane. eller av radio-
fjernsyn- underhaldning. Vi er fullstendig omringa av det stigande
tidevatnet av sex som oversvæømmer alle delar av vår kultur, alle
sider av vårt sosiale liv. Med mindre vi utviklar ein indre immunitet
mot desse libidinale (vellystige) kreftenne, er vi dømdeil å verta
overvunne av det kontinuerlege presset av ein gigantisk arme av alle
stader nærverande sexstimulans.
Kreativiteten
Ein høyrer ofte sagt at sexavkoplingar er naudsynte og gagnlege for
inspirasjonen og prestasjonen til poetar, musikarar, artistar, aktørar,
oppfinnarar, byggarar av store politiske og økonomiske imperier,
skapande lærde, vitskapsmenn og filosofar, jamvel for moralske og
religiøse leiarar. For å styrkje desse argumenta vert det vist til den
noko utsvevande oppførselen til Cellini, Boccaccio, Ovid, Horace,
Villon, Mozart. Schubert, og nokre få andre.
I kva grad er denne teorien gyldig? For det fyrste har ingen enno prova
at desse, eller nokre andre geni, vart skaparar på grunn av sexeventyr.
Ingen har prova at desse eventyra jamvel var medverkande ved utfaldinga
av deira skapande potensiale. Tvert imot, anten døydde nokre av desse
genia for tidleg eller vart alvorleg skadde ved verknadene av sine
seksuelle avvik. Den tidlege dauden til Schubert skuldast for ein stor
del venerisk sjukdom; landsforvisinga av Orvid var delvis valda av hans
samlivsforhold; den for tidlege dauden ved duellering av to av Russlands
sterste poetar. Pushkin og Lermonov, var resultatet av aktivitetane til
andre utsvevande personar, av deira eigen tilfeldige sex. og av
utruskapen til Pushkins kone; det nervøse samanbrotet til den påstådde
homoseksuelle Tchaikovsky fylgde hans forhasta og dumme ekteskap; den
for tidlege avsluttinga av den litterære kreativiteten til Oscar Wilde
var valda av hans homoseksualitet; dei ulovlege forholda til Mozart,
Chopin, Pergolesi og mange andre hadde klart skadelege verknader på
deira artistiske liv; desse og hundrevis av liknande døme klart provar
dei skadelege verknadene av tilfeldig sex på kreativiteten til
musikarar. artistar og forfattarar.
For det andre. har sexeventyra til bohemane vorte overdrevne. Vi må
ikkje gløyrna at mange av mennene hadde deira forhold i ein tidleg
periode av deira liv.
For det tredje, er denne populære teorien avgjerande tilbakevist av det
faktum at ein overveldande majoritet av skapande geni har vore anten
fullstendig normale i deira seksuelle aktivitet elelr har jamvel vore
asketar eller halv-asketar: Pythagoras, Sokrates, Platon, Archtas,
Aristoteles, Euclid, Plotinus, Archimedes, Hesiod, Aechylos, Sofokles,
Feidias, Varro, Copernicus, Newton, Alberus magnus, St. Thomas Aquinas,
Palestrina, Victoria, J.S. Bach, Dante, Bethoven, Kant, - desse og ei
veldig rekke av skaparar i den vestleg kulturen var i deira sexliv anten
normale frå standpunktet til dei avslørande standardane til deira
samfunn og periode, eller dei var meir måtehaldne enn sine samtidige.
Med omsyn til religiøse skaparar og store moralske leiarar, har dei
vore anten asketiske, lik dei fleste av munkane, eller vore måtehaldne
eller halvt-måtehaldne etter byrjinga av deira religiøse og etiske
kreativitet, lik Buddha, Al Ghazzali og Gandhi. Det er ikkje eit
tilfeldig samantreff at måtehald er sett på som eit naudsynt vilkår
for fruktbart leiarskap av dei fleste munkeordenane både i aust og
vest, ved dei mektige staumningane i hinduismen og buddismen, ved
jainisme og sufisme, ved tidleg middelaldersk og romersk katolsk
kristendom, ved mange åndelege lærarar (spiritualis pate, guru.
sheikh) som byrjar med den gamle Yoga guru og ender med Gandhi. Sri
Aurobindo, og andre leiarar av ny tid. Dei fleste av desse kravde
reinleik. ikkje med føremålet å torturera kroppen eller sikra frelse
for sjela, men som eit naudsynt vilkår for å oppnå den høgste
spiritualiteten.
Ikkje mindre avgjerande er misoppfattinga tilbakevist med det faktum at
utsvevande personar sjeldan, om nokon gong, har vorte store på noko område
av skapande aktivitet. Berre sex er korkje eit tilstrekkeleg eller eit
fordelaktig vilkår for å skriva eit dikt, komponera eit musikkstykke.
måla eit bilete. eller oppnå noko som helst anna vesentleg mål.
Grunnane til dette er klare. Kva som helst framståande storverk krev
lang trening, uthaldande arbeid, og konsentrasjon. Thomas Edisons
konstantering var at hans oppfinningar skuldast 10 prosent inspirasjon
og 90 prosent sveitte er brukbar i det store og heile for alle
skaparverk. Resultatet er at lite tid og energi kan verta nytta til
forfylgjing av spanande seksuelle trillarar. På den andre sida. når
eit individ lever for heilt å metta sin lidenskap, har det korkje tida.
eller energien. eller krafta til naudsynt konsentrasjon for utvikiinga
av det skapande potensialet.
Unwins studiar
Av fleire studie av formene for seksualliv mellom førlitterære folk,
er J. D. Unwin's Sex and Culture (Oxford University Press, 1934)
kanskje den viktigaste
Etter omhyggeleg analysering av ei stor mengd av ritar og livssyn til førlitterære
og historiske folk, fann Unwin fire store
mønster for menneskeleg kultur: ( l) zoistisk kultur den mest
primitive, som har ingen tempel, ingen prestar, ingen rituale etter
gravferd, ingen ritar som skildrar dei viktige krisene i menneskelivet,
heller ingen klare eller utdjupa livssyn på kreftene som styrer
universet: (2) manistisk kultur, som har rituale etter gravferd og nokre
andre rituale og eit slag svak tru på høgare makter: (3) deistisk
kultur. som har tempel. prestar, utdjupa etter-gravferd og andre rituale,
og eit nokså samanhengande system av livssyn på høgare makter i
universet: (4) rasjonalistisk kultur, som har eit godt utvikla og logisk
system av forestellingar om universet med sine makter, og eit
rasjonalistisk sett av ritar eller sermoniar som markerer dei viktige
hendingane i både individuelt og sosialt liv: berre folka av den siste
utviklinga er strengt "kulturelle". Dei zoistiske, manistiske,
deistiske og rasjonalistiske typane vert synt av Unwin å henge saman
med fleire andre kulturelle og sosiale vilkår.
Etter såleis å ha definert desse fire mønster på kultur,
identifiserer Unwin folk i samsvar med karakteristikkane av deira
kultur, og då vender merksemda hans til slag seksualliv som rår mellom
desse samfunna. Hans hovudkonklusjonar er fylgjande: Førekteskapeleg og
utanomekteskapeleg seksualfridom minkar ved overgangen frå den
zoistiske til den rasjonalistiske kulturen.
Mellom zoistiske folk finn vi den største fridomen: dei manistiske
samfunn syner allereie noko avgrensing i førekteskapeleg og
utanomekteskapeleg samliv; deistiske folk viser ei endå større
avgrensing og strengare regulering; endeleg, førekteskapeleg reinleik
og einegifte, monogami etter ekteskap, har vorte kravd og påtvinga av
rasjonalistiske samfunn som desse til Egypt, Sumeria, Babylon, Hellas,
oa .
Ser ein saka frå ein annan ståstad, vert reduksjonen i seksuell fridom
fylgd av ei heving i kulturell kreativitet. Av 59 undersøkte førlitterære
samfunn, der unge menn og kvinner var tilletne førekteskapeleg fridom,
tenderte deira mentalitet på å innretta seg etter ei zoistisk livsform.
Om dei vert tvinga til å godta tilfeldig måtehald er deira mentalitet
forma inn i ei deistisk livsform. Endeleg, om det ved sida av førekteskapeleg
måtehald, vert kravd monogamt truskap, serleg av kvinner, tenderer
mentaliteten til samfunnet å verta rasjonalistisk.
Siviliserte samfunn som har den strengaste avgrensa seksualfridomen, har
utvikla dei høgste kulturane. I heile den
menneskelege historia er det ikkje funne eitt einaste tilfelle der eit
samfunn avanserte til den rasjonalistiske kultur utan at kvinnene vart fødde
og styrde inn i eit strengt mønster med truskap til ein mann. Vidare,
er der ingen døme på samfunn som har halde på sin høge posisjon på
den kulturelle skalaen etter at mindre strenge seksuelle skikkar har
kome i staden for dei meir restriktive. Då den seksuelle fridomen til
dei teutoniske stammane vart avgrensa, under innflyting av kristendomen,
var denne restriksjonen ei av dei viktigaste kreftene som påverka den
etterfylgjande kulturelle framgangen. Og når dei polygamiske maurarane
i Spania gifte seg med monogame kristne og jødiske kvinner, avanserte
dei frå ein deistisk til ein delvis rasjonalistisk kultur .
Unwin finn at babylonarane, egyptarane, athenarane, romarane, dei
tidlege arabarane, og anglosaksarane hadde eit strengt monogami under
den tidlege perioden av deira sosiale ekspansjon og kulturelIe og
intellektuelle vekst. Seksuallivet var avgrensa til ekteskapet, og
skikkane var kyske og måtehaldne. Brot på den føreskrevne regelen for
oppførsel dukka opp no og då, sjølvsagt, men dei var få, og vart
einstemmig mislika og alvorleg straffa. Desse avgrensingane i
seksualaktivitet tillot slike samfunn til å akkumulera ein enorm
reserve i sosial energi som fann sitt utløp i kreativ vekst, -
intellektuell, estetisk, religiøst og sosialt. Difor dukkar det opp ein
kraftig ekspansjon i desse samfunna, fylgd av ei forbløffande evne til
å forsvara seg mot deira fiendar.
Med ekspansjonen og veksten av desse samfunna vart likevel dei strenge
reguleringane for seksuallivet gradvis skifta ut med svakare normar.
Seksualfridom utvikla seg til å omfatta heile samfunnet, eller gjekk
over til anarki. Koner og barn vart frigjorde frå den absolutte makta
til pater familia, og deira nyvunne likestelling hang saman med
ein seksuell fridom. Men, innan tre generasjonar byrjar den kulturelIe
og sosiale kreativiteten til desse samfunna å minka.
Dette intervallet mellom utviklinga av seksuell fridom og forfallet i
kreativitet skuldast det faktum at unge treng tid til å verta heilt
sosialisert i det nye mønsteret av åtferd. Deretter held forfallet
fram, hand i hand med ekspansjonen av seksualfridommen.Likevel, om
seksualanarkiet vert stansa, og skifta ut med nye restriksjonar, kan
prosessen av forfall stansa innan eit hundreår eller så, og kan verta
avløyst av ein kulturell og sosial renessanse. Når den ikkje vert
stansa, vert forfallet av samfunna snart ugjenkalleleg og fører til
deira historiske undergang.
Med uendra monotoni har denne syklusen vorte gjenteken mange gonger .