Slik begynte det
Bearbeidet utgave fra "Samfunnsviter´n" av en kronikk i Dagbladet 18. august 2000:
"Innvandringen kom helt naturlig"
Av Hege Storhaug
Stemmer det virkelig at norsk innvandringspolitikk tidlig på 1970-tallet bar preg av bevisst kynisme, slik man kan få inntrykk av i den multi-kulturelle debatten i dag? Avisene - og menneskene selv - kan fortelle om en annen virkelighet.
Å utvandre fra fattigdom og mørke fremtidsutsikter er overhodet ingen kriminell handling. Tvert om; menneskets drivkraft til å bedre levekårene for seg og sine, er av uvurderlig betydning for samfunnsutvikling.
Våren og sommeren 1971 var pakistanske turister et mye omtalt tema i Oslo-pressen. Unge og middelaldrende pakistanske menn på turistvisum drev gatelangs, nærmest på sultegrensen. Vi hadde den gang en liberal innvandringspolitikk, eller sannsynligvis mer korrekt: vi hadde en lite gjennomtenkt politikk på dette feltet og myndighetene ble tatt på sengen. Store overskrifter i avisene stilte spørsmålet "hva kan gjøres?". Røde Kors tok affære, og hjalp pakistaneme med innkvartering, og myndighetene lempet på reglene om arbeids- og oppholdstillatelse: De pakistanske mennene fikk dispensasjon til å søke slik tillatelse etter at de ankom Norge Pakistanerne vandret ikke i Oslos gater for å nyte norsk sommer. De fleste ankom først Vest-Tyskland, også på turistvisum. De som ikke klarte å finne arbeid der, dro videre til andre europeiske land. Danmark innførte innvandringsstopp i 1970, og Norge ble en av de siste mulighetene for innvandring. Formalitetene ble ordnet av bakmenn som tok seg godt betalt. "Usmakelig handel med pakistanere, skriver Arbeiderbladet anno 1971, og kan videre fortelle om en pakistansk "svartebørshai på fremmedarbeidermarkedet". Innvandringsstopp ble innført i Norge i 1974, etter kraftig press fra venstresiden (LO og AKP(ml) med flere) som mente at norske arbeidsplasser var truet.
De fleste norskpakistanere har sine røtter i provinsen Punjab - ett område kalles til og med "Little Norway". Under et besøk her i 1993 ble utvandringen til Norge forklart på følgende måte: På begynnelsen av 1970-tallet var folk flest i provinsen analfabeter. Jordflekkene hver familie dyrket, var ved arv gjennom flere generasjoner blitt splittet opp i mindre og mindre lapper som vanskelig kunne brødfø store barnekull. Arbeidsledigheten var i tillegg svært høy. Skulle området ha en fremtid, var utvandring løsningen. Å sende unge menn til Vesten, ville bringe penger til husholdningene og gi grobunn for kunnskap og utdannelse.
Det er vanskelig å se at norske myndigheter har vervet eller tilskyndet innvandring fra Pakistan og andre ikke-vestlige land. Tyskland drev på sin side en aktiv politikk i Tyrkia ved blant annet å annonsere etter arbeidskraft i tyrkiske aviser. Dette kan vel med rette kalles en form for "import". Innvandringen hadde et mer naturlig forløp ved at informasjon om muligheter i vestlige land tilfløt familie, venner og bekjente gjennom folkesnakk. Familieforsørgere ville søke lykken i Vesten på grunn av dystre fremtidsutsikter i hjemlandet.
Norge er et land med humanistiske tradisjoner. Sammenlignet med mange andre land, er vi faktisk ganske dyktige til å veme om humanistiske verdier. Som alle andre kan vi alltids bli bedre, selvsagt. Men å gi inntrykk av at vi kynisk har utnyttet nærmest vergeløse mennesker, kan umulig være konstruktivt i debatten om integrering og menneskeverd for oss alle.
Det jeg etterlyser er en integreringsdebatt med et så korrekt historisk utgangspunkt som mulig. Med en optimalt sannferdig felles plattform har vi bedre sjanser til å finne frem til de beste løsninger på dagens utfordringer.