Kapitalister bør kunne vise samfunnsånd
Av Kåre Willoch
Aftenpostens kronikk 22.06.01
Samfunnsøkonomiske og andre nasjonale hensyn taler for at det blir lagt
større vekt på det nasjonale eierskap. Det bør bety meget ved
vurderingen av forslaget om salg av Storebrand til utlandet. Aksjonæren
Folketrygdfondet bør sørge for at selskapet forblir norsk.
Markedsøkonomien har vunnet over alle alternative økonomiske
systemer. Noen som gjennom mange år har kjempet for markedsøkonomiske
ideer, kan føle at deres tidligere motstandere nå har svingt over fra
en ytterlighet til en annen.
(--)
Det er ikke det utenlandske eierskap i seg selv, men omfanget av det,
som må overveies. Norske investorer blir ikke avgjørende makthavere i
viktige lands økonomi. Men det foreligger aktuelle muligheter for at
utlendinger får større makt over norsk samfunnsøkonomi enn vi vil
sette pris på.
Vi har bak oss en enestående bølge av salg av norske bedrifter til
utenlandske eiere. Og nå står et nytt storsalg for døren: Finske
Sampo vil overta det som lenge var flaggskipet i norsk forsikring,
nemlig Storebrand. Denne saken er av flere grunner enda mer interessant
og viktig enn nær sagt alle de foregående.
Storebrands administrasjon anbefaler salget. Men der er alle ledere
inhabile. Ingen offentlig ansatt ville ha gitt noe råd i en sak der
hennes eller hans egen personlige interesse var så sterk som når det
gjelder ledende ansatte i Storebrand. Disse ansatte har et bonusprogram
som medfører at de straks får utbetalt millionbeløp dersom Storebrand
blir solgt til finske Sampo.
I denne situasjon er det av mindre interesse at det kan opplyses i
tilbudsdokumentet til aksjonærene at "Sampo har ikke betalt godtgjørelser
eller andre fordeler til ledelsen eller styrende organer i Storebrand i
forbindelse med Tilbudet. Det eksisterer heller ingen avtaler om slike
godtgjørelser eller fordeler."
Det reelle forhold er altså annerledes: Det eksisterer avtaler som
innebærer at ledelsen i Storebrand får en betydelig godtgjørelse
straks Storebrand er overtatt av Sampo. Slike bonusavtaler er vanlige i
næringslivet, men virkningene blir uvanlige i denne sak. Og uansett om
ordningen er vanlig eller ikke, betyr den at hele ledergruppen er
inhabil etter vanlig oppfatning av begrepet. Det er ikke noe galt i å være
inhabil, men man bør ikke søke råd fra folk som er det.
Storebrands styre har flere medlemmer som representerer aksjonærer som
vil høste en betydelig øyeblikkelig gevinst dersom salget blir
gjennomført. Med unntak av to, som avsto fra å uttale seg, har styret
anbefalt dette.
I et brev fra styret til aksjonærene er dette begrunnet med blant annet
at "Styret har også vektlagt lokaliseringen av sentrale
virksomhetsområder i den nye enheten til Norge". Det er i samsvar
med Sampos tilbudsdokument, der det står at "Resultatområder vil
bli lagt til både Finland og Norge i samsvar med den balanserte
strukturen i det nye konsernet". Men de som har sett slike saker før,
vet at dette er som skrift i sand, som blåser bort så snart de finske
eiere får bedriftsøkonomiske grunner til å gjøre noe annet.
I en "Erklæring fra styret i Sampo Oy", finner man følgende
klare bekreftelse av den skepsis som erfaring tilsier: "Intet i
dette Tilbudsdokumentet er eller kan anses som et løfte eller erklæring
fra Sampo Oy enten det gjelder fortid, nåtid eller fremtid". Med
andre ord: De gode ord om naturlige norske ønsker om å bevare norske
miljøer og norsk innflytelse over det nye storkonsern, er bedre egnet
som unnskyldning for norske selgere, enn som veiledning om hva som
virkelig vil skje.
Dessverre har tidligere tiders overdrevne kritikk mot aksjonærers
vektlegging av egen fortjeneste nå svingt over til den motsatte
ytterlighet: Egosentriske finansinteresser har fått opphøyet til et
slags prinsipp at aksjonærene bare skal la seg lede av egen
fortjeneste. Slik fornektelse av alle samfunnsborgeres plikt til også
å tenke på det samfunn som de skylder meget, er skadelig for den
samfunnsånd som fellesskapet er avhengig av. Og noen aksjonærer vil
nok overveie om salget er gunstig for Norge.
Om dette kan sies at dersom dette salget blir gjennomført, gir Norge
avkall på noe som vi trenger mer av, nemlig ledelsesmiljøer med
oppgaver som utvikler høy kompetanse, for å få noe som vi ikke vil
trenge mer av på lenge, nemlig utenlandsk valuta.
I dette tilfelle blir de påregnelige samfunnsmessige virkningene enda
vesentlig sterkere enn ved enkelte tidligere storsalg. Storebrand er
nemlig, gjennom et heleid datterselskap, det største private
kapitalforvaltningsselskapet i Norge. Kapital under forvaltning utgjorde
151 milliarder kroner ved siste årsskifte. En meget betydelig del av
denne kapitalen er kommet til Storebrand ved hjelp av skattefordeler for
norsk pensjonsforsikring og livsforsikring.
Salg av selskapet betyr at utlendinger blir de reelle makthavere ved
disponeringen av denne norske sparekapitalen, så snart det er gått såpass
tid at de kan glemme de hyggeligste ordene i Tilbudsdokumentet, og minne
om at det ikke gir noe løfte om norsk innflytelse.
(--)
Man vet at et flertall av de folkevalgte ønsker at Storebrand skal
forbli norsk, og at sterke økonomiske grunner taler for det. Da må
fondet stå fritt til å bidra til det, ved å svare nei til salg til
Sampo. Bare hvis fondet svarer ja, vil det få et alvorlig
forklaringsproblem.