Tilbake til forsiden

Norsk narsissisme

Norske intellektuelle leser Osama bin Laden inn i sin egen universelle tankegang, sier historikeren Terje Tvedt, som karakteriserer norske intellektuelle som narsissistiske kosmopolitter.

Av Bjørgulv Braanen Klassekampen, fredag 31. mai, 2002

Historikeren Terje Tvedt ved Senter for utviklingsstudier i Bergen er i disse dager aktuell med boka «Verdensbilder og selvbilder». Boka er en frittstående oppfølger til «Bilder av 'de andre'» fra 1990. I den nye boka går han inn på de dominerende tenkemåter, verdensbilder og selvbilder som preger norske intellektuelle.

- Utgangspunktet for boka var de norske intellektuelles impotens i forhold til 11. september. For meg ble det tydelig at fundamentale tenkemåter som har ligget der ble veldig tydelige etter terroraksjonen. En veldig talende uttalelse var Ole Paus som sa at bin Laden er milliardærutgaven av Che Guevara. I dette verdensbildet blir Osama bin Laden en ordinær venstreintellektuell. Men han kommer fra en helt annen verden, han har ikke noe med Vesten å gjøre, han forsvarer ikke de fattige. Norske intellektuelle leser ham likevel inn i sin egen universelle tankegang, sier Terje Tvedt.

Han mener heller ikke det finnes noen unnskyldning for denne uvitenheten. Det finnes masse materiale på nettet om bin Ladens prosjekt og verdensanskuelse.

- Det som skjer etter 11. september er at de intellektuelle frivillig abdiserer og undergraver sin egen troverdighet, sier Terje Tvedt.

Han har gått gjennom kommentarer av Espen Haavardsholm, Gert Nygårdshaug, Tore Renberg og Thomas Hylland Eriksen etter 11. september. Ingen av dem er ifølge Tvedt i nærheten av å forstå hvilken lærdomstradisjon bin Laden egentlig kommer fra.

Kina på divanen
I boka analyserer også Terje Tvedt Dag Solstads roman «Arild Asnes 1970» og Jan Kjærstads romantrilogi om Jonas Wergeland. Tvedt viser at Asnes' forhold til Asia ikke handler om Asia, men er en løsning på et dilemma i hans egen tilværelse. Asnes forstår ikke Norge, men liggende på sin divan i Jens Bjelkes gate i Oslo i 1970, skjønner han Kina.

Denne forestillingen om andre kontinenter og samfunn som alternativ til det man selv lever i har lange røtter i europeisk idéhistorie. Tvedt viser til sosiologen Lewis Coser som hevder at det er et gjennomgående trekk ved intellektuelle som er ute av takt med politiske trender hjemme at de leter etter åndsbeslektede harmonier andre steder. Slik oppsto for eksempel Jean Jacques Rousseaus beskrivelse av den frie indianer på 1700-tallet. Orienten ble også oppfunnet i Europa på 1700- og 1800-tallet som et mytisk, urørlig og statisk motstykke til Europa.

«Despoten Moi»
Et annet eksempel Tvedt bringer fram er norsk presses dekning av Kenya på slutten av 1980-tallet, der den kenyanske presidenten Daniel arap Moi ble framstilt som en slags internasjonal mafiaboss. Tvedt skriver: «Kenya-bildet [Š] som ble konstruert og produsert i norsk presse, framstår som et absolutt motstykke til en konvensjonell oppfatning av pressen i det postmoderne komplekse samfunn (uten normativt-legitimt sentrum og moralsk sikkerhet): Det var entydig, rigid, avgrenset, og bildet muliggjorde etablering av en moralsk konflikt hvor helt og skurk var svært lett identifiserbare, og hvor journalistene målbar den gode morals fasitsvar.»

Tvedt viser at norsk presse egentlig ikke var ute etter å forstå de særegne samfunnsforholdene i Kenya. VG skrev for eksempel etter at den norske ambassadøren i Kenya hadde forsøkt å gi en noe mer edruelig framstilling av situasjonen: «Det er ingen sjeldenhet i utenrikstjenesten at ambassadepersonell i for sterk grad tar farge av miljøet og hendelsene i det land hvor de er stasjonert. Munnkurv og et kortere eller lengre opphold i hjemlandet pleier å hjelpe. Og det virker som om ambassadør Dahl er moden for et slikt kurs for å komme den norske politiske virkelighet atskillig nærmere inn på livet.»

- Er noen av oss i det hele tatt i stand til å forstå andre samfunn på egne premisser?

- Ikke fullgodt. Men du må ha et prosjekt for å avnaturalisere det som oppfattes som det naturlige, det som er dominerende og dermed har tilskrevet seg en form for objektivitet. Mitt prosjekt som historiker er å gjøre det.

-- Men var det ikke akkurat det som skjedde på 1970-tallet, da nye ideer om den tredje verdens betydning utfordret rådende norsk utenrikspolitikk?

- Det er motsetningsfylt. På 1970-tallet var det et genuint forsøk på å forstå den tredje verden, mens det offisielle Norge var opptatt av Norge og Nato. Det var et forsøk på å sprenge den offentlige diskursen. Det nye verdensbildet vant fram, ikke minst fordi det var en svak forskningstradisjon om andre land i Norge. Men verden ble fortsatt skrevet inn i de herskende kategoriene, bare at de ble snudd på hodet. Det var fortsatt én verden. Laos, Vietnam, Kina representerte én idé. @bildetekst:MR i UD Terje Tvedt gjenkjenner den samme type ideologi i dagens menneskerettighetsaktivisme.

- Menneskerettighetsaktivistene er heller ikke interessert i hvordan de samfunnene det er snakk om virkelig fungerer. Det er en opplagt parallell til Arild Asnes som ligger på divanen i Jens Bjelkes gate i Oslo og forestiller seg den kinesiske virkeligheten. Under debatten om Kenya å 1980-tallet var pressen overhodet ikke interessert i forutsetningene for disse menneskerettighetene i Kenya. Tidligere utenriksminister Tom Vraalsen sa at Norge ikke drev politikk i Kenya, vi bare kjempet for menneskerettighetene. Da slipper du å tenke, du trenger ikke analysere, du har fasiten.

Terje Tvedt mener problemet med den dominerende norske menneskerettighetstenkningen er at den forutsetter at disse rettighetene ligger skjult i alle mennesker og alle samfunn, og det er bare et spørsmål om tid før alle kommer til at dette er den eneste måten å organisere samfunn på.

- Man har på forhånd avvist problemstillingen om at dette har sin rot i vestlige samfunn, og at den vant fram i Vesten av helt konkrete årsaker. I Utenriksdepartementet snakker man nå bare om MR. En forferdelig sjargong, sier Terje Tvedt som nå skriver om norsk utenrikspolitikk for Maktutredningen.

Narsissisme
- Hva er den narsissistiske kosmopolitt?

-- Jeg vil si at Arild Asnes er en narsissistisk kosmopolitt. Kina ble først viktig for ham som et eksistensielt prosjekt. Kenya-eksempelet det samme. Men det klareste eksempelet er Jan Kjærstads trilogi om Jonas Wergeland fra 1990-tallet. Både forfatteren og anmelderne framstilte ham som en globetrotter. Men Jonas Wergeland er først og fremst - og i ekstrem grad - en reisende i verden for å bekrefte det norske. Alle tanker handler om Norge, uansett om han er i Sinkiang, Timbuktu eller Armenia. Alt er bare kulturell selvspeiling. Alle kjøper personen Jonas Wergeland som globetrotter og ser ikke at det er en eneste lang reise i norsk narsissisme. Her brukes tradisjonen med 'den andre', ikke til å kritisere det norske som hos Arild Asnes, men for å bekrefte seg selv, sier Terje Tvedt, som selv forsøker å oppheve dilemmaet så godt han kan.

- Det som er viktig er å forstå at den andre er forskjellig fra oss selv. Det er en prinsipiell holdning til det historiske mangfoldet og det eneste riktige hvis man forlater det universelle historiebildet. Vi må ha et klarere blikk for den andres forskjellighet. Det er dette som er de intellektuelles oppgave, sier Terje Tvedt.