Tilbake til forsiden

Om den norske fromhet

Det siste bindet i serien «Norsk idéhistorie» får viktige forutsetninger for dannelsen av det «norske» og den norske nasjonalstat frem i lyset.

Av Nils Gilje og Tarald Rasmussen, KK mandag 13. mai, 2002

Nils Gilje og Tarald Rasmussen Tankeliv i den lutherske stat. 1537-1814 Bind II i Norsk Idéhistorie Aschehoug 2002

Bind II av serien «Norsk Idéhistorie» har utkommet, som utgivelse nummer fire av i alt seks verker som skal dekke norsk idéhistorie fra middelalder til vår egen tid. Verket Tankeliv i den lutherske stat skrevet av professor i kirkehistorie Tarald Rasmussen og filosofiprofessor Nils Gilje, omhandler tiden fra rundt 1500 til 1814, et tidsrom som ofte blir oppfattet som den mørke dansketiden og som gjerne blir undervurdert i norsk historieforståelse. Derfor er det et prisverdig prosjekt de to forfatterne har gjennomført.

På 1500-tallet var konfesjonsgrensene vel så viktige kulturelle og intellektuelle skiller som landegrensene. I den sammenheng er det, som forfatterne skriver, kanskje viktigere at Norge ble luthersk, enn at det var underlagt Danmark. Den religiøse og intellektuelle eliten i Norge fikk sin lutherske utdannelse i Tyskland og Danmark, og de hjemvendte studentene ble en viktig kobling til idéstrømningene i Europa. Slik ble Norge knyttet til luthersk tro og tenkemåte: Men påvirkningene var tvetydige og spredningen av de lutherske ideer gikk langsomt.

De nye tanker
Den lutherske kristendomstolkning var en helhetsanskuelse. Det religiøse utgangspunkt bestemte ikke bare troslivet, men også politikk og lovgivning, så vel som historieforståelse og naturforskning, til langt ut på 1700-tallet, da oppdelingen i mer selvstendige og uavhengige sektorer for tenkning og erkjennelse ble tydeligere.

Den lutherske reformasjon ble i begynnelsen oppfattet som en frihetsbevegelse fra pavedømmets åk, men det utviklet seg raskt en allianse mellom luthersk teologi og fyrstemaktene i Tyskland.

Det er et sentralt poeng for forfatterne at reformasjonen verken var forankret i folkelige eller nasjonale bevegelser her i landet. Derfor mener de at Norge sto i en særstilling. Andre steder i Europa var lutherdommen forankret i folkelige protestbevegelser og lansert som en nasjonal sak. Men hos oss kom reformasjonen ved pålegg fra den danske-norske kongen i 1536. For Norge var dette ikke en forberedt og ønsket endring. Et annet viktig poeng i boken er at Norge var et atypisk land for den lutherske reformasjonen, blant annet fordi vi ikke hadde noe universitet hvor Luthers ideer kunne måle seg med den senmiddelalderske skolastiske teologien.

Luthers lære
Luther prediket den indre frihet - den kristne skulle finne troen i seg selv i motsetning til den ytre ufrihet. I 1529 skrev Luther den lille katekismen som skulle få stor betydning - ikke minst i Norge. Den skulle bli obligatorisk lesning for alle gode kristne i Norge i de følgende århundrer. Derfor er dette en sentral tekst å forholde seg til for alle som vil forstå norsk idéhistorie på denne tiden. Katekismen fremsto som en enkel folkelig sammenfatning av troen, beregnet på et elementært opplysningsbehov. Det sentrale var de ti bud, den apostoliske trosbekjennelsen og fadervår.

Botssakramentet fra katolisismen forsvant, og samvittigheten skulle etterhvert bli en sentral indre kontrollinstans for et liv i samsvar med troens dyder. Botferdigheten ble sett på som den fremste religiøse dyd og det mest karakteristiske kjennetegnet på luthersk religiøsitet: Kristne får lønn for å holde ut og være tålmodige i prøvelsene, for så å komme til himmelen i neste liv. Ydmykelsen ble viktig: Synden finnes i alle mennesker. Syndserkjennelsen var i 1600-tallets lutherske botsfromhet identisk med erkjennelse av menneskets vilkår i verden.

Luther avviser forestillingen om skjærsilden og dermed tredelingen av det hinsidige. Kun himmel og helvete var igjen. Dødsmessen blir forlatt til fordel for begravelsesseremonien. Denne omveltningen i synet på døden og i synet på forholdet mellom de levende og de døde er en av de mest grunnleggende endringene som den lutherske reformasjonen førte med seg.

Under reformasjonen utviklet det seg etter hvert et skille mellom det verdslige og det åndelige, og det oppsto et skille mellom lov og evangelium: mellom Guds og naturens lov. Dette skillet skulle senere gi åpninger for forskning og verdslig kunnskapsutvikling. Med Luther ble troens erkjennelse forankret i Bibelen - mens fornuftens erkjennelse ble rettesnor i den verdslige verden. Fornuften ble gitt av Gud som nødvendig gave for livsoppholdelsen og samfunnslivet.

Naturen en guddommelig tekst
Forestillingen om at verden er et meningsfullt kosmos som er fullt av tegn og varsler er et viktig trekk ved den tidlige moderne virkelighetsoppfatningen. En forutsetning for disse ideene er antakelsen om en analogi mellom Gud og mennesket. Mennesket er skapt i Guds bilde. Skaperverket er Guds legemliggjorte tale, og de skapte ting fremviser Guds tanker. Dermed var grunnlaget lagt for å studere naturen - for bare slik kunne mennesket indirekte få kunnskap om den skjulte Gud. Det trengte ikke lenger være noe skarpt skille mellom tekststudier og empirisk naturforskning. I naturen viser Guds allmenne tanker seg.

Gilje og Rasmussen viser at det ikke var konflikt mellom humanisme og kristendom på denne tiden: Renessansens humanister var stort sett dypt religiøse mennesker. De var mer opptatt av å fornye kristendommen enn å avskaffe den. Men man kunne utover 1500-tallet snakke om en motsetning mellom skolastisk teologi og humanisme. Humanistene ville tilbake til de klassiske og bibelske tekstene på originalspråket. Reformasjonen var en av renessansens religiøse uttrykksformer.

[...]

Pietismen

Pietismen er et viktig begrep i lutherdommens historie i Norge. I utgangspunktet var den en luthersk fornyelsesbevegelse som la vekt på at religionen måtte tilegnes personlig og komme til uttrykk i den enkeltes liv. Det var ikke en representativ fromhet, men en forbilledlig, som ble formanet: «Kristendommens første praktiske prinsipp - nemlig selvfornektelsen», som forfatterne uttrykker det. Satans fremgangsmåte ble formulert: «Han oppholder mennesket med det unødvendige, og klarer dermed å avlede dem fra det nødvendige.»

Det er et paradoks at den pietistiske vekkelse som i Tyskland understreket at det indre fromhetsliv og dets erfaringer var viktigere enn læren og kunnskapen, endte i et statspietistisk utdanningsprosjekt i Danmark-Norge, der skolen og konfirmasjonssystemet ble sentrale institusjoner. Ved å klargjøre og forstå, slutter viljen seg til. Dette er en tankemåte som gjøre det lettere å skjønne hvordan man tenker seg at katekismeforklaringens massive læringsprogram skulle fremme pietistisk omvendelse i folket. Omvendelsen kunne ikke komme før man hadde forstått.

Med Hans Nielsen Hauge og lekmannsbevegelsen ble den norske protestantismen rundt 1800 en folkereligion, ikke bare en kirkereligion. Hauges praktisk anlagte pietisme, kombinert med religiøs vekkelse, fikk historiske ringvirkninger helt opp til vår egen tid.

Nasjonal reisning

Tankeliv i den lutherske stat fremstår som et solid grunnforskningsarbeid. Forfatterne viser hvordan Norge i denne perioden endret seg radikalt, fra å være i en politisk utpost og et grisgrendt land på 1500-tallet, med cirka 150.000 innbyggere, til å bli et land med egne akademiske institusjoner og en økende nasjonal bevissthet. Det er i denne perioden det moderne Norge begynner å reise seg. Det er derfor interessant å lese om idéstrømninger som nasjonen den dag i dag preges av, både implisitt og eksplisitt. Dermed fremstår verket ikke bare som idéhistorisk viktig, men også som politisk og samfunnsmessig sentralt for alle som vil forstå vår egen tid, og seg selv.

[...]

Verket vil trolig bli stående som et oversikts- og referanseverk for den tidlige utforming av Norge som selvstendig nasjon og av de idéstrømninger som inngikk i denne prosessen