Kultur, livsform og lønnsomhet

 Av ÅSLAUG HAGA, nestleder i Senterpartiet
Dagbladet 27. februar 2002

Landet har for tiden et stortingsflertall som ut fra ideologisk overbevisning ser det som sin oppgave å benytte sine stortingsplasser til å fraskrive seg politisk ansvar på helt sentrale samfunnsområder. Deres utgangspunkt er at alt skal «lønne seg». Dette representerer en helt ny tilnærming til samfunnsutviklingen. Og det er knapt noen offentlig debatt. Det går alltid et tog, sa vi tidligere. Ikke bare gikk det tog, men de stoppet der folk bodde. Og det var stasjoner å varme seg på og betjening i skranken. Men nå er vi så rike, så vi har ikke penger til slikt. Det er visstnok bedre at vi kjører bil, får hjerteinfarkt i køen og spyr ut eksos så stadig flere unger får luftveisproblemer. Nå skal NSB lønne seg.

Sikkert som banken, sa vi tidligere. Det var den gangen vi kjente banksjefen og visste at han var en hederlig mann. Det var før fallskjermer eksisterte og på den tiden banksjefens sparepenger ville gå med i samme dragsuget som dine og mine. Det var på den tiden kunder var velkomne inn i banken. Det var før frykten for at lønnsomheten ikke skulle være stor nok i den globaliserte økonomien.

Posten
Posten når alltid fram, sa vi tidligere. Ikke bare kom posten raskt fram, men det var også postkontor. Og det satt folk bak skranka på postkontoret som visste hva de drev med - ingen Kiwi-ansatt som opplever det som en plagsom forstyrrelse når du ber om en posttjeneste. Dette var før hvert postkontor skulle lønne seg.

Det var en gang vi ikke bare tok det for gitt at vi skulle ha togstasjon, bank og postkontor i lokalmiljøet. Strømmen tok vi også for gitt - bare regninga ble betalt. Og regninga forandret seg ikke så mye fra gang til gang. Vi hadde oversikt. Nå må du ha både tid og kompetanse for å dra fordelene av det liberaliserte el-markedet. De fleste av oss har verken tid eller kunnskap. Men det lønner seg sikkert for noen.

Og det er ikke lenge før vi kan snakke om den gangen vi hadde lokalsendinger på NRK og at vi hadde akutt-tjeneste på lokalsykehuset.

Nærhet
Jeg sier ikke at alt var bedre før. Det er mye å glede seg over. Men noen kvaliteter har vi mistet. Nærhet til tjenester, service og menneskelig kontakt forsvinner fordi alt skal «lønne seg».

Det er fascinerende å se hvordan ordførere rundt i landet hisser seg opp når postkontor legges ned og toget slutter å stoppe der nettopp de regjerer. Ordførerne fra partier som har kjempet for disse endringene kakler om kapp. Framtredende lokalpolitikere forstår ikke de mest elementære sammenhenger mellom den politikken partier fører på nasjonalt plan og konsekvenser lokalt. For ingen må være i tvil om at det er en villet politisk prosess som skjer.

Nå hører det med at reaksjonen ikke bare fra ordførere, men også blant vanlige folk, er sunn. Det er verdt å tenke gjennom at vi i tidligere tider ikke hadde et fungerende postvesen fordi det skulle «lønne seg» - vi hadde ikke et NSB som stoppet på små, bemannede stasjoner fordi det skulle «lønne seg». Vi anså posttjenester og offentlig kommunikasjon som noe vi som samfunn ønsket å gi til folk fordi vi mente de fortjente det og fordi samfunnet trengte det. Men det var før.

Privatisere
Spørsmålet er ikke lenger hva vi som borgere bør kunne forvente av basistjenester - det overordnede spørsmålet er hva som bedriftsøkonomisk lønner seg. Derfor kan forslag om privatisering av NSB, Luftfartsverket og Posten bli vedtatt i Stortinget i sene nattetimer uten så mye som en utredning.

Det blir ingen politisk debatt fordi tanken om politisk styring er umoderne. Nyliberalistisk tankemåte gjennomsyrer samfunnet. Skjebnetrua herjer i landet og tilsier at lønnsomhetssyndromet bare vil fortsette. Infrastruktur, som jeg har snakket om her, er nå en ting - dramatikken er sjølsagt større når «lønne-seg-prinsippet» etter hvert skal praktiseres innenfor helse, skole og omsorg. Og dit er vi på vei hvis ikke flere vil være med på en debatt om hva som går tapt på veien.

Jeg lurer på hvordan det hadde vært om vi ikke hadde vært så rike.