Gjensyn med Hallesby-kulturen
Kronikk i
Aftenposten 5. mars 2002, av professor Asbjørn Aarnes
Når fremskrittstroen rakner, vår tro på fremgang i kraft av
opplysning og viten, må det stilles et viktig spørsmål: Har vi ikke også
mistet den visshet som gjorde at gudstroen ble avvist?
------------------------------------------------------------------------
[Š]. Religionen er i dag blitt noe ganske annet enn en fordom, den er blitt
et fag i utdannelsen av diplomater. Hva man enn mener om innholdet, er
troslivet og religiøs praksis blitt en nær samfunnsfaktor, som man må regne
med, på godt og ondt.
Modernitetens krise kjennes først og fremst på at
fremskrittsoptimismen er blitt borte, at den blir borte stadig vekk etterhvert
som meldingene strømmer inn om feilslåtte vitenskapelig-tekniske prosjekter
og prosjekter med uforutsette skadevirkninger. Hva betyr dette? Vi er neppe i
stand til å ane krisens omfang. Fremskrittstanken er gjennom 300 år blitt så
rotfestet at vi ikke kan ta et skritt uten å minnes hva vi skylder den.
Vi vet at avvisningen av troen skjedde under henvisning til opplysning og
humanitet. Det opplyste standpunkt fordret at vi kvittet oss med fordommene,
og blant dem var troen og kirken av de viktigste. Vi fikk konflikten mellom
tro og viten, en debatt som i vårt land blusset opp i slutten av det 19. århundre.
Det ble en uforsonlig kamp mot alt uforstått og uforklarlig, som vi en gang i
fremtiden skulle vinne.
Også i troen selv fant fremskrittstanken tilhold. "Hvad Solskin er for
det sorte Muld", synger Grundtvig, "er sand Oplysning for Muldets Frænde".
Og vår egen Elias Blix istemmer: "Vårt Heimland i Myrker lenge låg /
og Vankunna Ljoset gøymde".
Det er denne fremskrittstro som har raknet, troen på fremgang i kraft av
viten, opplysning, vitenskap. Og det er da vi må spørre: Har vi ikke med
dette mistet den visshet som gjorde at troen ble avvist?
Innenfor en liten sektor av Jordens overflate - Vest-Europa, med forgreninger
over hele kloden ved emigrasjon og kolonivelde fremsto en religionsfri
menneskehet, en unik foreteelse i Jordens kjente historie, da alle urfolkeslag
synes å ha hatt en eller annen form for religiøs kultus. Det var et
eksperiment som var i ferd med å fullføres da omslaget plutselig kom omkring
1950. Og i dag, på den andre siden av epoketerskelen i postmoderniteten, spør
vi oss om vi også skal miste de ubetingede goder ved moderniseringen:
toleransen, den individuelle frihet, likheten og brorskapet?
Vi har fått et plurietnisk samfunn, med naboer som ikke har vært igjennom
det moderne prosjekt. Det kom en innvandrer og satte seg på en benk i
Birkelunden. Han tok opp et brødstykke og brøt av noen smuler til duene. Ved
siden av satt en gammel kone med merker etter et hardt arbeidsliv. Hun tenkte
nok: Så godt å se at disse fremmede også tenker på sine små medskapninger.
Da en due nærmet seg, grep innvandreren den og vred halsen om på den. Det
samme gjentok seg med nok en. Og da det hele var over, stakk han brødstykket
tilbake på plass i vesken, sammen med duene. Det gikk ikke upåaktet hen:
"Se de svina, og disse skal vi leve sammen med og dele godene med!"
Carl I. Hagen som er en opplyst mann og en hedersmann, vant sikkert et nytt
partimedlem den dagen.
I vårt land har opplysningstradisjonen solide røtter, i kulturlivet har den
nærmest vært enerådende fra Holberg til Helge Krog. Selgere av
konversasjonsleksika vet å fortelle at en tur gjennom Gudbrandsdalen stadig
gir god omsetning - endog Encyclopedia Britannicafinner veien til de
tusen hjem. I opplysningens og encyklopediens hjemland, Frankrike, er det
milevis mellom hver husstand som har et stort leksikon; det sies at det er én
på hundre, hos oss er det 25 av hundre.
De fire store i det 19. århundre sverget til det opplyste standpunkt, hos
Ibsen f.eks. er legene helter, mens prestene tilsvarende er skurker. Det kom
et brudd i 1890-årene da vag mystisisme og spiritualisme fikk et oppsving,
men det førte ikke til noen kristen renessanse. De fire store i det 20. århundre,
Øverland, Krog, Hoel og Sandemose, fulgte i forgjengernes spor, med
dyptgripende avkristning som resultat.