Medienes
innvandrerproblem
Av og til er det forbløffende langt fra Sverige til Danmark. Avstanden ble
igjen demonstrert på et seminar på Blindern mandag - med Norge i en
mellomstilling.
Kommentar ved PER EGIL HEGGE, Aftenposten 23.10.2002
Utlendinger ser det best, for de ser med andre øyne. Og det var
amerikaneren Jonathan Friedman, professor i sosialantropologi ved
universitetet i Lund i Sverige, som svingte svøpen over sitt svenske
vertskap i en daglang diskusjon på Blindern mandag om skandinaviske medier
og innvandrerspørsmålene.
Friedman er svensk gift, og han vakte en viss oppsikt i Danmark - men ikke i
Sverige - da han tidligere i år fortalte en dansk avis at hans
forskerhustru ikke lenger uttaler seg om innvandrerspørsmål i Sverige. For
da er det slutt på alt håp om forskerbevilgninger. Hun er nemlig ikke
politisk korrekt.
-Det er ikke jeg heller, sa Friedman. Men jeg er jøde fra New York, så jeg
er vant til at alle sier hva de mener, og så regner jeg med å få motbør.
I Sverige er det noen ting man ganske enkelt ikke skal eller kan si. Vi har
en stat som er i stand til å legge på lokket. Da får vi kaos og
innvandrerfiendtlighet på bunnen, og denne kjølige, fortiende korrektheten
på toppen. Med skjult kamera avslørte en journalist i Sveriges fjernsyn de
innvandrerfiendtlige holdningene. Men han tok bare folk nede i systemet, og
så kunne alle partitoppene si "gode Gud, vi har folk som er
innvandrerfiendtlige, ut med dem".
Ifølge Friedman var "alle" i Sverige enige om at innvandring ikke
var noe emne i valgkampen. Et interessant forsvar for denne holdning kom fra
en svensk professor i sosiologi ved Universitetet i København, Margareta
Bertilsson, tidligere i år. Hun mente at alle måtte få ytre seg, men
samtidig måtte man også vurdere om de egentlig hadde noe å bidra med. Og
særlig måtte man verne om det hun kalte "den offentlige samtalens økologi".
I Becketts fravær
En svensk journalist
med innvandrerbakgrunn, Christian Catomeris, var broderfolkets eneste
representant under seminaret på Institutt for mediestudier på Blindern.
Han kom til å bekrefte alle Friedmans kritiske observasjoner ved å unngå
å svare på ett eneste spørsmål eller ta opp ett eneste brennbart emne.
Det lot til at han fant det helt i sin orden at det er enkelte ting man ikke
skal snakke om. Det var egentlig synd at snakk-forbi-hverandre-dialogens
mester, Samuel Beckett, er død og derfor var forhindret fra å møte. Han
kunne ha skrevet et strålende referat.
Danskene har det derimot ikke med å fortie ting. De diskuterer så busta
fyker og svenskene blir fornærmet - og sterkt opptatt av det som Göran
Persson kalte "grymliga saker" i dansk debatt foran valget i fjor.
Murad Ahmed, en dansk journalist med pakistanske foreldre, mente at
problemet i Danmark ikke er at innvandrere ikke slipper til i debatten, men
at for få av dem deltar. Det skyldes at for mange nyhetsredaksjoner ikke er
nøye nok med utvalget av kilder og gjerne tar en rask telefon til
"vakthavende innvandrer". Fra norsk side innledet Dagsavisens
redaktør Hilde Haugsgjerd, professor Thomas Hylland Eriksen og journalist
Nazneen Khan - den siste med afghansk-engelsk bakgrunn, og nå lektor i
journalistikk ved Høyskolen i Oslo. Hun poengterte at Norge ikke lenger er
et homogent samfunn, men er blitt mangekulturelt. Over alt er den nasjonale
identitet under kryssild. Vi ser det på mange måter, f.eks. ved at
regioner får mye mer makt i land som både Spania, Frankrike og ikke minst
Storbritannia. Nazneen Khan, tidligere medarbeider i Aftenposten og Dagens Næringsliv,
ga ellers ikke mange ståkarakterer til norske mediers ansettelsespolitikk
overfor innvandrere.
Hylland Eriksen sa ting som ikke kan sies høyt i Sverige: "Jeg stilte
meg selv spørsmålet engang: Må jeg like islam? Selvsagt svarte jeg nei.
Det er noe med både kvinnesynet, men det er også en rekke andre
sider." Men han tilføyde at innvandringen i Norge har vært spektakulært
vellykket, med stor sosial mobilitet og ingen opptøyer.
For naive
Redaktør Hilde Haugsgjerd plasserte Norge i en mellomstilling mellom den
svenske lukketheten og den danske åpenheten. Om norske mediers
synderegister sa hun at vi lenge diskuterte om lovbryteres etniske bakgrunn
skulle oppgis i nyhetsreportasjer. -Vi var i utgangspunktet altfor naive. Vi
hadde en forestilling om at de som innvandret, ville bli som oss. Det var
mest bekvemt å tenke slik. Da vi oppdaget at det ikke var så enkelt,
skjedde to ting: For det første ble vi livredde for å bære ved til
Fremskrittspartiets bål. For det annet ble vi usikre på vårt eget
standpunkt, på om vi selv tålte denne ulikheten som ikke falt sammen med
barnesangens tekst "men inni er vi like". Hun mente også at det
tidligere ble lagt altfor liten vekt på at innvandrere måtte lære norsk.
For hvordan skal de delta i offentlig debatt i Norge hvis de ikke kan ytre
seg? spurte hun.
I disse faktorene, og de utslag de har gitt, finner Hilde Haugsgjerd den
viktigste årsaken til at Fremskrittspartiet er blitt Norges største parti
på meningsmålingene. Nå behøver de ikke engang nevne sin fiendtlighet
mot innvandring. Den ligger i bunnen, og det vet både de og velgerne.
I den utstrekning seminaret hadde et gjennomgangstema, gjaldt det
forskjellen i opplevelsen av innvandrerspørsmålet, avhengig av plassering
i samfunnet: I samfunnets øverste økonomiske og sosiale skikt, hvor flere
og flere journalister befinner seg, synes det fleste det er spennende og
berikende. Beveger man seg nedover i samfunnsgruppene, oppleves
komplikasjonene som mer følbare og brysomme.
Vibeke Sperling, dansk
utenriksjournalist og årets gjesteprofessor ved Institutt for medier og
kommunikasjon, ledet seminaret.
PS: Det kan være
et uttrykk for svensk naivitet når de lar en person med innvandrerbakgrunn,
Christian Catomeris, få makt til å bestemme programprofilen i samfunnspsørmål
i svenskt televisjon. Men det kan også være et uttrykk for norsk naivitet
når vi lar en person med svensk bakgrunn, Yngve Lithman, få makt til å
bestemme forskningen om innvandring ved IMER-senteret i Bergen.