Kirkedebatt eller slagordfekting?

Av Per Lønning, Aftenposten 19.04.02


Biskop emeritus Per Lønning etterlyser en klargjøring av begrepet "folkekirke" i debatten om Den norske kirkes fremtid i kjølvannet av Bakkevig-utvalgets innstilling. Han reagerer på det han oppfatter som forvirrende bruk av ordet i diskusjonen om hvorvidt Kirken bør forbli en del av staten.
------------------------------------------------------------------------

Av statlige kirke-stat-utredninger har vi hatt fire: 1859-68, 1908-11, 1945-48 og 1970-75. Hver gang med magrere stortingsuttelling enn reformivrige komitéforslag lot forvente. Ingen bør overraskes om Kirkerådets nye betenkning rett og slett seiler videre til en statlig "Kirkekommision" nr. 5. Med fortsatt kurs for ukjent havn.

Nærmere 150 års stadige klingekryssing om saken blir forøvrig viet forbausende liten oppmerksomhet i dagens ordskifte. Stadig vekk blir argumenter gjenoppvarmet, uten antydning om at de har vært på bordet før.

Sivertsen-utvalget (1975) viste det første, overraskende flertall for skille mellom stat og kirke. Men den konklusjonen ble effektivt torpedert da Bjartmar Gjerde sendte den til uttalelse uten å ha innhentet forslag til nye kirkemodeller, slik utvalget hadde foreslått. "En vet hva en har..."

Einar Førde kunne innby til gravøl fem år etter med stortingsmeldingen "Om stat og kirke" (1980). "Regjeringen har i selve hovedspørsmålet kommet til at statskirkerelasjonene bør opprettholdes for den tid vi med rimelighet kan overskue fremover," het det.

Senere lovvedtak tilrettela likevel spennende praktiske reformer i forhold til statsforvaltningen (1984: betydelig myndighet overført til bispedømmerådene og til de nye organene Kirkeråd og Kirkemøte) og til kommunene (1996: lokal økonomi - kirkelige fellesråd), men uten å invitere til ny stat-og-kirke-debatt.

Tilsynelatende lå Sivertsen-utvalgets friske utspill fra 1975 dødt og maktesløst i drøye 20 år. Andreas Aarflots Trossamfunn og folkekirke"(1999), en sindig dokumentasjon av initiativ og meningsutvekslinger fra dette tidsrommet, ikke så meget som antyder noe oppbrudd i emning. Ennå var det aktuelt å videreføre "reformlinjen" med litt-for-litt-avvikling av resterende statskirkebånd.

Hadde ikke 80- og 90-tallets kirkereformer gjort det naturlig å se situasjonen an noen år før Kirken reiste "hovedspørsmålet" på ny? Tydelig har betenkelighetene de siste årene hopet seg opp i en grad som var utenkelig den gang Kirkemøtet og Gudmund Hernes i 1992 omfavnet hverandre i jubel over hverandres og alle nyinnførte kirkeordningers fortreffelighet.

(1)Kompetansefordelingen mellom nye (og gamle) kirkestyrende organer viser seg i praksis mindre entydig enn antatt.

(2)Den beskjedne oppslutningen om kirkelige valg blir fremholdt som diskrediterende for 1984-loven og for hele den kirkelige rådsstruktur.

(3)1996-loven og den lokale kirkeøkonomi kom fra første stund under press fra pengelense kommuner, små og store.

(4)På tampen av forrige storting ble to ytterst kontroversielle lovfremstøt stanset på målstreken (Sp. fikk kalde føtter og lot sine medsammensvorne AP og SV i stikken). En foreslått forandring i likestillingsloven truet Den norske kirkes rettigheter som trossamfunn, og et forslag om å bruke politisk sverd på Kirkens homofiliknute utfordret reflekterte iaktagere uansett syn på saken.

Hadde Gudmund Hernes vist lovende vilje til samtale med Kirken, så viste Trond Giske lite annet enn bastant vilje til overstyring. Hvilket land kan siden Murens fall oppvise en lignende stat-og-kirke-filosofi?

(5)Et like viktig som omfattende spørsmål var ikke sett i øynene i tide: Kirkens dåpsundervisning. Med det nye KRL-faget bortfalt en minsteopplæring i kristen tro og moral for alle døpte, og det haster med et alternativ.

(6)I et land med stadig voksende trosminoriteter vil kravet om overbevisningsfrihet utfordre alt som smaker statlig livssynspreferanse.

Bakkevig-utvalget styrer fortjenstfullt utenom slagordfellen: statskirke - ja eller nei? Etter svensk forbilde snakkes heller om endrede relasjoner mellom stat og kirke, i erkjennelse av at ingen kirkeordning, selv ikke den mest "frikirkelige", er tenkbar uten tilpasning til statlige lover og regelverk.

Et spørsmål er imidlertid om utvalgets gjennomførte, men lite gjennomdrøftede, argumentasjon med "religionsfrihet" fortjener samme ros. Begrepet orienteres såpass formalrettslig at veien blir stengt for en mer sosiologisk tilnærming. Frankrike og USA har de mest religionsfrihetlige forfatninger i verden, men fremmer vedkommende samfunn dermed enkeltmenneskets frihet mer overbevisende enn andre?

Blant slagord er likevel det mest forvirrende i øyeblikket det allestedsnærværende "folkekirke". Som alle "folke"-ord har det en positiv klang. Det utstråler åpenhet og likeverd: Vekk med eksklusivitet og forskjellsbehandling! Samtidig viser det 20. århundre "folket" som selve vasen i en storstilet manipuleringsfloke, der språkforvirringen strekker seg fra "folkedemokrati" til "Volksgemeinschaft".

Under Hitler-tidens kirkekamp sto "Volkskirche" og "Bekenntniskirche" som de uforenbare motpoler. Og i de røde riker ble meningsavvikere satt utenfor som fiender av "folket". I Øst-Tyskland, landet som fikk gjennomleve begge "folke"-epidemier, ble det glitrende svaret formulert: "Die Kirche ist für alle, nicht aber für alles": ...for alle, men ikke for alt.

[...]
-"For alle, men ikke for alt" må innebære at Kirken er åpen for søkende, spørrende, tvilende, samtidig som den avviser å legitimere de bastante meningers mangfold. Utfordringen er mindre i å få utskiftet ordet "folkekirke" enn å forsyne det med rimelig klargjøring og å beskytte det mot polemisk refleksjonsavblending.
Det tilhengere av en "folkekirkelig" medlemsbredde har størst grunn til å frykte, er kanhende Bakkevig-utvalgets flertallsforslag om kirkefinansiering via medlemsavgift. I stedet for å analysere hva et slikt system har ført til av medlemsflukt i andre land, formoder flertallet at fristelsen til utmelding vil reduseres om skatten generelt senkes svarende til bortfall av dagens kirkebudsjetter. Selv om utmeldingsgevinsten lokker i tillegg?

Alternativet, som allerede Sivertsen-utvalget var inne på, er en livssynsavgift proporsjonalt fordelt på alle livssynssamfunn. Noe mindre diskriminerende kan neppe tenkes - især i et samfunn vant til at kulturlivet i full bredde subsidieres via skatteseddelen.

Berge Furres kronikk 8. mars "Overlever folkekyrkja?" ga mer enn én grunn til undring [...] Utvalgets trosfrihetsargumentasjon har tydelig revet grunnen bort under hans hittil så energiske forsvar for "statskirken" (der den gamle SV-formann - bemerkelsesverdig nok - også har trasset SVs partiprogram). Men han mer enn antyder at han kan komme til å svinge tilbake om han nå ikke oppnår en valgordning som demmer effektivt opp mot indremisjon og mørkemannsvelde i morgendagens kirke. Som om dette skulle være de krefter som er mest bekymringsvekkende på fremmarsj i dagens verden! Eller som dominerer ideologisk statsuavhengige kirker verden over!

Furre taler i "folkekirkens" navn. Hvilket nok en gang vekker mistanke om at dette navnet rommer repressive muligheter. En klargjørende samtale kan først komme i gang når vi har gjort opp med "folkekirken" - som slagord.