Tilbake til forsiden

Vi har ikke et flerkulturelt samfunn i Norge

Av WALID AL-KUBAISI, Aftenpostens kronikk 4.10.02

Vi muslimer taler med to tunger, vi ser ned på den norske kultur som en vantro kultur, men vokter oss for å uttrykke dette utad, skriver WALID AL-KUBAISI. Han har bakgrunn fra Bagdad, har utgitt en rekke bøker i Norge og ble i 1996 nominert til Brageprisen for "Min tro, din myte".

E R NORGE FLERKULTURELT?Har vi klart å skape et multikulturelt fellesskap hvor alle samfunnsmedlemmer kan kommunisere med hverandre og føle lojalitet mot folket og landet?

Disse spørsmål kan besvares spontant av halal-antirasister og kebab-politikere med "JA! Det har vi...!". De kan referere til mange minoriteter som er synlige i de store byene, henvise til mange innvandrerbutikker og kebab-kiosker som okkuperer hvert hjørne i Oslo, peke på mange kulturarrangementer der innvandrere er deltagere, indiske, tyrkiske og libanesiske restauranter. Man kan til og med ta en spasertur på Tøyen, der ghettoen er stappfull av forskjellige folkeslag med mange tungemål og mørke hudfarger. Politikere, antirasistene, innvandrere og andre borgere snakker om det flerkulturelle samfunnet som en selvinnlysende virkelighet.

Men hvis vi ser litt dypere enn kulturenes fargerike fasade: Hva betyr et flerkulturelt samfunn? Det er et samfunn hvor enhver minoritet kan beholde sin kultur, tro og etnisitet, men har felles verdier og interesser i majoritetssamfunnet som inkluderer alle minoriteter. Det kan sammenlignes med en frukt-salat. Hvert eneste fruktstykke beholder sin smak, og saften gir salaten sin felles smak. Denne saften er et felles språk for det flerkulturelle samfunnet. Men har vi et slikt felles språk i vårt samfunn?

KULTUR ER IKKE FØRST OG FREMST MATSKIKKER, klesdrakter, krydder, folkemusikk, litteratur og kulturarrangementer. Alt dette er kulturens drakt, kulturens produkt. Kultur er først og fremst et symbolsystem som gjør det mulig å kommunisere og å leve i fellesskap. Og fordi vi har flere kulturer i Norge, betyr det at vi har flere symbolsystemer, dvs. vi har flere kulturelle systemer, dvs. flere fellesskap, dvs. flere samfunn, som skjuler seg og isolerer seg i det store samfunnets rom.

Det flerkulturelle samfunnet er en myte som ikke eksisterer i virkeligheten. Vi har egentlig en mosaikk av forskjellige folkeslag som bor side om side. Hvert folkeslag har sin egen kultur. Hvert folkeslag har sitt eget symbolsystem. Hvert folkeslag har sine egne kommunikasjonskoder og særegne signaler som de forstår hverandre med.

Kulturen er ikke bare et slør eller en setesdalskofte, men et verdisett som tilhengerne lever etter, opptrer med og bekjenner seg til. Det vil si at vi i Norge ikke har felles verdier, felles kommunikasjonskoder og felles symboler. I overført betydning har vi ikke ett felles språk vi alle kan forstå og akseptere. Den muslimske minoriteten har bruk for et dobbelt språk. Det er fordi denne muslimske minoriteten lever i spagat mellom to kulturelle universer: De lever i sin religions univers, men er forpliktet til å vise hensyn til den norske omgivelsens reaksjon.

Den muslimske innvandreren opplever, derfor, en daglig verdikollisjon mellom sine egne muslimske verdier og de norske verdier. De to verdiene kjører ikke parallelt, men kolliderer med hverandre. Det er fordi islams verdier er religiøse og hører til middelalderen; de er skrøpelige, senile, selvdestruktive, mens de norske verdiene er moderne, oppdaterte, forsvarlige og humanistisk legitime. Og for å konkretisere vil jeg ta et relevant og aktuelt eksempel om muslimenes dobbelt språklige kommunikasjon.

De norske verdiene er sekulære, aksepterer forskjellene, har rom for andre religioner, beveger seg innenfor menneskerettighetene som sikrer muslimene retten til sin religionspraksis. De norske verdiene er antroposentriske; det vil si at mennesket er midtpunktet, målet og største kapital i enhver vurdering. Mens islam er teosentrisk; det vil si, har Gud som midtpunkt, og ikke mennesket. Derfor blir mennesket vurdert, ikke ut fra sitt bidrag til samfunnet, men ut fra sin tro og religiøse tilhørighet. Derfor ser muslimene på kristne, ateister, jøder og andre borgere som ikke tilhører islam, som vantro ut fra det muslimske teologiske grunnlaget.

Forholdet mellom muslimene og de andre blir regulert ut fra et middelaldersk Koran-syn: "Dere som tror, - de vantro er en styggedom (nedjes). Bekjemp dem som ikke tror på Gud og Dommens dag, som ikke forbyr det Gud og Muhammed har erklært forbudt og som ikke bekjenner islam, av de kristne og jødene, til de punger ut med tributt i ydmykhet. (...) Kjemp alle mot den vantro, så som de alle kjemper mot dere, vit at Gud er med de gudfryktige." Koranen (9:28-36)

D ET NORSKE SAMFUNNETblir sett på som vantro fordi det er sekularisert. Det blir betegnet med ordet "nedjes" - styggedom. Ordet blir tolket og forklart av sunni- og shia-muslimer på samme måte. En respektert muslimsk lærd, Khomeini, sier i sin bok Tahrir Alwasila at "nedjes er ti ting". Blant disse er blant annet urin, skitt, det døde dyr, hunden, svinet, og de som ikke tror på islam (de kristne, jødene og ateistene, etc.)

Hvordan kan en muslimsk innvandrer levere et bidrag til det norske samfunnet og samarbeide med norske kristne og ateister når han betrakter dem som skitt, svin og hund, og i det verste styggedom/vantro? Hvordan kan man utøve lojalitet til Norge når man betrakter det som et vantro-land?

Dette er Koranens syn og muslimenes syn på andre mennesker. Ingen har klart å protestere. Det gjorde bare en forfatter fra Libya, Alnuhaimi, og hans forsøk ble fordømt som uverdig. I tillegg har vi den norske muslimen Ali Linstad som nylig tok avstand fra dette i norske medier. I hele islams historie var det bare de to som protesterte. Er det rart at vi har daglige kulturkollisjoner og mange problemer når vi går rundt og bærer dette nedverdigende synet på andre nordmenn? Er det rart da at vi ikke klarer å bygge et flerkulturelt samfunn i samarbeid med nordmenn?

Og kanskje vil man lure på om alle muslimer holder seg til dette koranske budet om de vantro. Selvfølgelig ikke! Men ateister og opplyste muslimer er også vokst opp i et muslimsk samfunn med muslimsk tro. De deler med resten av det muslimske samfunnet den kollektive hukommelsen, den kollektive underbevisstheten som er flasket opp i åpenbaringen om de vantro. Og derfor vil selv en opplyst muslim heller ikke se helt fritt på "vantro" nordmenn, fordi underbevisstheten protesterer. Derfor lever den muslimske minoriteten i en dobbelttenkning, og bruker to språk, et internt språk for internt bruk, og et eksternt språk som pynter forholdene og beskytter minoriteten for kritikk og avstandtagen. Vi snakker med to tunger: Vi tror på arrangerte ekteskap, æresdrap, tvangsekteskap, men offentlig tar vi avstand fra alt dette. Vi har bygd muslimske organisasjoner, finansiert med norske penger, men knyttet til de muslimske land, likevel snakker vi ikke om dette.

MUSLIMENE JUBLET over "seieren" den 11. september. Jeg har ennå ikke møtt en muslim som forkaster bin Ladens terrorhandling. Noen av muslimene mener at det var galt. Ikke fordi det var en kriminell handling, ikke fordi det var uskyldige mennesker som ble drept. Nei! Men de mener at USA er militært sterkere enn oss og amerikansk hevn vil skade muslimene. Likevel tar muslimene avstand fra denne handlingen offentlig.

Vi, muslimer, tror på verdier og tradisjoner som vi dyrker og trykker til brystet, men samtidig fornekter vi dette offentlig som en strategi for å beskytte oss selv fra kritikk og angrep utenfra. Derfor lever vi på to planeter; muslimsk og norsk. Nordmenn lever i det offentlige samfunn med harmoni. Det er intet felles språk mellom oss som minoritet og den norske majoritet. Likevel snakker mange om det flerkulturelle samfunnet.

Mitt spørsmål er: Hvor er dets effekt? Hvorfor fungerer det ikke? Hvorfor er minoriteten besatt av denne schizofreni: en innvendig karakter som dyrker troen uansett innhold, og en annen som roper fiktiv lojalitet til offentligheten?