Den norske nasjon

Av professor Øystein Rian,
Historisk Institutt, UiO,
Aftenposten 29.08.02


Norge er en gammel nasjon. Begrepet nordmenn og Norge er dokumentert i skriftlige kilder tilbake til 800-tallet. Både i vikingtiden og høymiddelalderen var nordmennene seg bevisst at de var et eget folk, med egne

samfunnsforhold. Slik organiserte de det første europeiske oversjøiske imperiet med et av Europas sterkeste kongedømmer mht. Indre styre), der de brukte sitt eget språk som skriftspråk i langt større grad enn ellers i Europa. Den katolske kirke var en vel fungerende nasjonalkirke i Norge helt frem til reformasjonen.

I senmiddelalderens nordiske unioner krevde nordmennene (som svensker og dansker) at de skulle styres av innenlandske menn. Ved et av de avgjørende vendepunktene, da den førsteoldenborgeren Kristian 1. Ble konge (1449-50) uttalte representanter for de norske bøndene på et stort møte i Trondheim at de helst ville ha en egen konge. Det var den dansk-dominerte kongemakten og den danske adelen som manipulerte Norge inn i en posisjon som lydrike. Men nordmennene følte seg som et eget folk under hele dansketiden. I de skriftlige kildene kan vi spore bruken av begrepet nasjon om nordmennene tilbake til 1520-årene.

Slik kunne jeg fortsette. Alt dette - og med rikelig dokumentasjon - er blitt påvist av historiske forskere, i de aller siste årene som reaksjon på påstander fremsatt av modernister om at Norge ble konstruert av Wergeland og Bjørnson på 1800-tallet.

27.-30. Juni arrangerte Den norske historiske forening De norske historiedagene i Oslo med deltagelse av flere hundre norske historikere. Hovedtemaet var den norske unionshistorien, og her var det ingen uenighet om at nordmennene gjennom uminnelige tider har vært et eget folk. Ingen av de store Oslo-avisene viste noen som helst interesse for dette, og det henger trolig sammen med den avnasjonalisering som nettopp disse mediene er spydspisser for. Det er jo heller ikke slik at det bare er tysk og fransk som opplever sviktende studentinteresse - det gjør norsk i like skremmende grad. Så en svekket norsk identitet går trolig hånd i hånd med en svekket interesse for gamle europeiske identiteter.

Ser vi det utenfra, har norsk kultur aldri vært mer interessant for utlendinger enn under den nasjonale renessansen på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Og så sent som i 1930-årene valfartet Karel Capek til Norge, det landet som hadde fostret Olav Duun. Men i dag må man kunne si: Hvis man ikke har noen egen identitet, hvordan skal man da kunne verdsette andre identiteter. Da gjør såpeseriene i TV 2 bedre nytte, og Strømstad og Australia må fortone seg som de beste stedene på jorden.