Mobbehumor- ukultur !

Av Marianne Lystrup , Vårt Lands kulturavdeling 0 4.11.02

Jeg snublet ned i en generasjonskløft denne uka. Debatten har gått livlig etter Otto Jespersens overtramp i fjernsynsshowet «Torsdagsklubben», og jeg skjønte etter hvert at her går et skille mellom de som er oppvokst med medieflommen og de som rakk å komme seg over stemmeskiftet før det braket løs. Jeg ble ikke mindre redd av det.

Humor har riktignok aldri vært noen spøk, og det var ikke alltid full enighet om at det var rasende festlig når Arve Opsahl sjanglet ut og inn på scenene og agerte full mann heller. Men det som skjer nå, er at det er utviklet en form for underholdning der hovedpoenget er å være mest mulig rappkjeftet. Leppeslengingen har fått en verdi i seg selv, slik at innholdet i mange tilfeller blir underordnet. Tilleggspoeng får man ved å flytte grenser for hva som «går an», for eksempel hvis man er enda frekkere enn man var sist, og sier ting som er så slemme at folk ler bare av overraskelsen. For Otto Jespersens vedkommende virker det som om dette tilleggspoenget er blitt rendyrket til å være hele poenget. Mange synes det har vært spennende å følge med på det eksperimentet, men beklageligvis for Jespersen er det en form med lite framtid i. Sammenlignet med intelligent kommenterende humor, er det unektelig en form som er dømt til å få en brå slutt - når alle grenser er overtrådt?

Men folk sitter foran skjermen og ler. En hel generasjon nordmenn har nå lært å tro at dette er humor. Og så forundres man over at alvorlig mobbing på skolene har doblet seg i løpet av de siste ti årene! Vi vet jo at tv-kjendiser er forbilder for barn og unge. Hvis vi uke etter uke gir oppmerksomhet og anerkjennelse til folk som lever av å slenge dritt om andre - i særdeleshet om folk som av forskjellige grunner sliter - kan vi ikke regne med annet enn at denne oppførselen smitter.

Det finnes en «light»-versjon av denne praksisen med å «drite ut» folk som florerer i de mengder av tv-serier som får unge mennesker til å tilbringe timevis foran skjermen. Men den kan ved sin store utbredelse være vel så viktig for endringene i folks holdninger og oppførsel. Der dyrkes den arrogante holdning og rappkjeftede replikk i en slik grad at mange fristes til å tro at det er normalt å snakke sammen på den måten. Følgen blir at de behandler sine medmennesker som noen man uavlatelig skal knekke i verbal håndbak. Det er ikke rart om den gode samtalen - eller det gode samværet for den saks skyld - lider under en slik omgangsform. Og i ytterste konsekvens følger mobbingen.
Nesten ingen av Otto Jespersens underholdningskolleger vil kommentere offentlig det som har vært samtaleemne ved alle landets lunsjbord denne uka. Kanskje er det fordi de vet hvilket kraftig våpen de er i besittelse av og nødig vil komme på kant med en hardtslående kollega i tungvektsklassen. Eller kanskje det bare er utslag av laugsbeskyttelse, slik også leger, journalister og andre yrkesgrupper oppviser når det stormer.

Mange mente også at det var dumt av statsministeren å ta til motmæle. Og her dukker alder opp som en interessant variabel. For det er særlig blant unge at skuldertrekkene sitter løst i forhold til dette. Det kan da ikke være noe å ta sånn på vei for! Det er jo bare en replikk i et underholdningsprogram. Såpass må han tåle!

Så her kravler jeg på kanten av generasjonskløften. Jeg ser over på den andre siden at den medievirkeligheten de er flasket opp med - og som har gitt stor profitt for folk i min egen generasjon - gjør sin virkning. Kynismen og arrogansen vokser. Og med dem ensomheten. For når den hensynsløse leppeslenging blir omgangsformen, da forsvinner samtalen, og med den, fellesskapet.