EU og kristenheten- Norsk kultur
Av
Erling Rimehaug, samfunnsredaktør i Vårt Land, 25.09.02
Først het det Kristenheten. Så ble det Europa. Men nå vil ikke EU være
en kristen union.
For tretti år siden i dag sa vi nei til å bli med i et europeisk
fellesmarked, som bestod av sju land i Vest-Europa. Nå er EEC blitt til den
europeiske union, og kan med en viss rett kreve å representere de
europeiske folk.
Men hva er i så fall dette for folk? Dette er et av spørsmålene som det såkalte
EU-konventet nå baler med. Oppnevnt av EU-kommisjonen i desember i fjor
skal konventet lage en grunnlov for EU. Da må man også finne ut hva Europa
egentlig er for noe.
Opprinnelsen til Europa ligger i noe som ble kalt Kristenheten. Det omfattet
menneskene som levde mellom Atlanterhavet på den ene siden, og muslimene og
de ridende asiatiske horder på de andre. Den geografiske utstrekningen har
alltid vært usikker. Delvis flyttet grensen seg ettersom den langtrukne
krigen mellom tyrkerne og habsburgerne utviklet seg. Delvis var man alltid
noe i tvil om hvorvidt det ortodokse Russland hørte med. Det var ikke
geografi, men religion som definerte hvem som hørte til.
Det var religionskrigene som gjorde Kristenheten til Europa. Tenkende
mennesker lette etter noe som kunne samle mennesker på tvers av splittelsen
mellom protestanter og katolikker. Resultatet ble opplysningsfilosofien, som
tok utgangspunkt i det menneskelige fellesskap heller enn Gud. Antikkens
navn på områdene nord for Middelhavet - etter kongsdatteren Zevs røvet iført
okseham - var navnet som slo gjennom. Kristenheten ble til Europa.
Men Europas kristne røtter var like fullt et faktum. Den franske
revolusjonens forsøk på å rive dem over ble begynnelsen på en lang
sekulariseringsprosess. Nasjonalstaten - en typisk europeisk oppfinnelse -
bygde på ideen om nasjonen i stedet for religionen. Men etter at Hitler
hadde prøvd å samle Europa i nasjonalsosialismens navn, oppstod en ny
leting etter en europeisk identitet, som kunne samle på tvers av nasjonale
grenser. Noen fant den i kristendommen.
Blant dem var EUs pionerer. Robert Schuman, Konrad Adenhauer og Alcide de
Gaspari var alle troende kristne, som ledet de nyskapte kristendemokratiske
partiene i henholdsvis Frankrike, Tyskland og Italia. For dem var prosjektet
å samle det kristne Europa til en ny tidsalder av fred og samarbeid. Men de
begynte med økonomien, først med kull- og stålunionen, og deretter med
fellesmarkedet. Samlingen av Europa ble en økonomisk prosess.
Når EU-konventet nå skal finne fram til hva som er Europas identitet, er
det noen som mener man bør gå tilbake til de kristne røttene. Paven har
gjort det til en viktig sak å få Gud inn i den nye EU-grunnloven. Da han
mottok den tyske ambassadøren for et par uker siden, understreket han igjen
Europas åndelig-kulturelle identitet.
- Å neglisjere eller forlate denne arven, ville være å sette i fare eller
miste sin egen identitet, sa paven.
-
Også de protestantiske kirkene
organisert i Leuenberg-fellesskapet har engasjert seg.
- Vi hilser velkommen den Europeiske Unions vilje til å utvikle seg fra et
økonomisk fellesskap til et fellesskap av verdier, skriver de i en
uttalelse, og påpeker så de europeiske verdienes kristne opprinnelse.
-
Ved siden av å få kristendommen inn i
grunnloven, er både de katolske og protestantiske kirkene opptatt av at de
må få en rolle å spille i EUs beslutningsprosess, og at det må
anerkjennes at kirkene er viktige for å holde Europas verdigrunnlag
levende.
Enkelte politikere har slått an lignende toner, for eksempel Italias
statsminister Silvio Berlusconi. Men både han og representanter for Dansk
Folkeparti mistenkes for å ville gjøre EU til en kristen union for å
kunne holde Tyrkia utenfor.
Flertallet av europeiske politikere er redde for slike forslag. Frankrikes
tradisjon med en sekulær stat er et av de sterke hindrene. Men også andre
er redde for å provosere såvel ikke-troende som muslimske innvandrere. En
strid om religion er det siste dagens europeiske politikere ønsker seg.