Toleransens svøpe


Et gammelt honnørord får tydelig frem innvandringens og integrasjonens dilemmaer.
Kommentar


Av Kulturredaktør PER ANDERS MADSEN, Aftenposten 17.09.02



Jeg var på seminar i helgen. På det syvende Skjervheim-seminaret på Stalheim hotell i naturskjønne omgivelser utenfor Voss.

Kanskje tenker du nå: Her har mannen noen små sekunder til å fange min oppmerksomhet, og så bruker han dem til å fortelle at han har tilbragt helgen på seminar? Han kan umulig ha hatt godt av oppholdet. Over til økonomisidene.

Vent litt! Ikke bare utsikten var svimlende på Stalheim. I to dager ble deltagerne - leger, sykepleiere, lærere, forlagsfolk, kunstnere, akademikere, kulturarbeidere i forvaltningen samt mediefolk - pepret med synspunkter og vurderinger av fenomenet toleranse. Jeg føler meg filleristet ennå.

Ikke skal jeg påstå at jeg maktet å fordøye alt heller, men jeg føler meg overbevist om en ting: Neppe noe annet begrep fokuserer så mange utfordringer og dilemmaer for det stadig mer multietniske Norge. Begrepet er et brennglass; hold det over integrasjonsdebatten og skillelinjene blir ubehagelig tydelige.

Leksikonet sier dette om toleranse: "Anerkjennelse av andres rett til å mene noe annet enn det man selv eller flertallet mener, og anerkjennelse av andres rett til å leve i samsvar med sine meninger". Et honnørord, som kjent, men helgen på Stalheim ga meg en ubehagelig mistanke om at en tolerant livspraksis ikke vil løse et eneste integrasjonsproblem. Tvert om, det er da problemene starter, på minst to ulike måter.

Toleranse-begrepet bærer for det første i seg spørsmålet om toleransens grenser. Mer håndgripelig: Ønsket om å tolerere en minoritet har fått oss til å lukke øynene for overgrep og undertrykkelse innad i minoritetsgruppen.

Dette var en av de underliggende trådene i avisdebatten Marianne Gullestad utløste med sin Aftenposten-artikkel om Shabana Rehman på sensommeren, og som bidro til å gjøre den så hissig. Mange av Gullestads motstandere fant her anledning til å ta et (selv?)oppgjør med en unnfallenhet som har vært forkledd som toleranse, og som Rehman brutalt har revet masken av. Toleranse blir en sovepute, til og med et onde.

Å tolerere betyr å tåle, utholde, akseptere. Men i forhold til minoriteter er det ofte ikke nok. De vil noe mer, bli trukket med, være verdsatt. Dette er den andre retningen problemet tar; toleranse som utilstrekkelighet


Til ghettoen
En lektor fortalte en historie under middagen på Stalheim. Han hadde en pakistansk jente i klassen, skoleflink, våken, meget verbal, åpenbart fra en ressurssterk familie som bodde i en bydel med mange innvandrere, nærmest en ghetto. En dag var det innvandrerdebatt i klassen, og akkurat dette ble brukt mot henne av medelevene. -Hvorfor i all verden bor dere der? Dere må jo blande dere med nordmenn!

Plutselig begynte den pakistanske jenta å gråte. -Vi bodde et annet sted før, med mange nordmenn rundt oss. Men ingen snakket med faren min når han var med på nabodugnad, ingen snakket med moren min når hun var på handletur, ingen snakket med lillebroren min når han lekte utenfor huset. Til slutt klarte vi ikke mer, og flyttet.

Naboene holdt jo ut med familien, den ble tolerert, ingen tvil om det. Likevel valgte den ghettoen.

I en valgkamp for noen år siden gikk Arbeiderpartiet ut mot tendenser til fremmedfrykt og utspill rettet mot innvandrere. Partiet hadde kalt folk bak slike utspill for rasister.

Fremskrittspartiet gjorde et byks frem ved valget, særlig i Oslo indre øst, en av Arbeiderpartiets gamle bastioner. En enke og gammel Ap.-velger fortalte sine tidligere partifeller etter valget at hun følte seg tilsidesatt i sin egen gård. -Her har jeg bodd hele mitt liv, men nå har jeg bare pakistanere rundt meg, et annet språk, andre sanger, andre lukter. Jeg er utenfor, men det er ikke det samme som at jeg er rasist. Jeg er bare forvirret over at det som har vært mitt hjem, mitt liv, er blitt noe fremmed for meg.

Enken utholdt situasjonen - hva skulle hun gjøre - men stemmen hennes gikk til Fremskrittspartiet.

Polarisering
Krav om samrøre og integrasjon i toleransens navn møtes altså med praktiske valg som minner mer om polarisering. Den pakistanske familien valgte ghettoen; enken på østkanten byttet parti.

Temaet ble tatt opp på Stalheim, og den norsk-irakske forfatteren Walid al-Kubaisi formulerte det slik: -Vi har ikke skapt noe flerkulturelt samfunn, det er et blendverk - keiserens nye klær. Det vi har fått er en mosaikk av mange nasjoner som lever side om side.

Budskapet fra al-Kubaisi var tvetydig, for i sitt foredrag tegnet han et bilde av det norske muslimske samfunn som de færreste vil ønske å ha noen befatning med: En kultur hvis medlemmer fortsatt er styrt av forestillinger om at kun Gud skal adlydes, og ikke vantro nordmenn. Han hevdet at imamene konsekvent snakker med to tunger, om middelalderske verdisett som bevisst forties overfor den norske offentlighet, om en kultur som hverken har hatt noen renessanse eller noen opplysningstid, som kort sagt mangler åndsretninger som setter mennesket og dets frihet i sentrum.
Det er spørsmålet om toleransens grenser i ny og radikalisert form. For hvis det bildet al-Kubaisi tegnet har noe for seg, må vi snarest begynne å pønske på følgende spørsmål: Hvis vi ikke skal tolerere og integrere "de andre", hvordan skal vi forholde oss til dem da?


 

 


 


 

Tilbake til forsiden