Tyrkia - Europa - USA: Vestlig kultur ?

Hvor er Tyrkia?
Bjarte Botnen i Vårt Land 14.11.02

«Tyrkias hovedstad er ikke i Europa. 95 prosent av befolkningen lever utenfor Europa. Tyrkia er ikke et europeisk land.» Disse ordene kom fra Valery Giscard d`Estaing, leder av EU-konventet.

Giscard gikk av som fransk president for 21 år siden, og dette konventet han nå leder, er et organ som skal finne fram til en ny forfatning for Den europeiske union. Romatraktaten duger ikke lenger. Når det gjelder Tyrkia, mener franskmannen det samme som sin daværende tyske parhest, også Helmut Schmidt er meget kontant når det gjelder plasseringen av Tyrkia.

Men, det er faktisk kommet inn et stort «men» her: Tyrkia har fått en stor og sterk støttespiller i og med at USA ønsker at landet skal inn i unionen. Washington trenger solide medarbeidere i og omkring Midtøsten, og ingen er større og mer stødig enn nettopp Tyrkia. Herifra kan amerikanske fly nå fram til alle tenkelige mål i Irak og omegn, og mens andre NATO-land ofte har hatt innvendinger mot amerikanske aksjoner, er Tyrkia alltid en pålitelig medarbeider.

Denne saken har også et annet og interessant perspektiv. Benjamin Netanyahu er tilbake i israelsk maktkamp, og i helga sa han at Israel burde søke medlemskap i EU. Det er det ikke mange europeere som ønsker, men i amerikanske øyne ville også det være smart. En europeisk union som strekker seg øst til Ararat-fjellet og Jordan-elva, vil være midt i blinken for Bush-administrasjonen og sannsynligvis dens etterfølgere.

Nå har USA fått en brekkstang. I Die Zeit tar professor Heinrich August Winkel opp problemet under overskriften: «Vi utvider oss til døde». Winkel har tidligere skrevet det lovpriste verk «Der lange Weg nach Westen», «Den lange veien til Vesten», der han forklarer hvorfor Tyskland brukte så mye lenger tid på å nå fram til et rotfestet demokrati enn landets vestlige naboland. Winkel mener at kritiske utfall mot USA fra enkelte tyske statsråder i valgkampen, vil bli brukt av Det hvite hus for å åpne døren for Tyrkia. Altså ingen nedgraving av stridsøksen før Tyskland opphever sitt nei til Ankara.

Også Winkel innrømmer at Tyrkia er det eneste islamske land i Midtøsten med frie valg, men sier at dette i stor utstrekning skyldes tvang. Tyrkerne er ikke demokrater, men fra sin grav krever Mustafa Kemal med tilnavnet Atatürk, som betyr Tyrkernes far, at de skal være det. Han fikk tilnavnet i forbindelse med loven om at alle tyrkere skulle ha et familienavn slik folk i Europa har.

Det er nå 64 år siden Mustafa Kemal gikk bort, men han styrer fremdeles. Han sørget nemlig for at de væpnede styrker fikk ordre om å passe på at Tyrkia holder seg til hans bestemmelser, og hver gang politikerne tøyer grensene, kommer generalene. Det var noe slikt Josip Broz Tito hadde tenkt seg for Jugoslavia, men det virket bare i ti år. Trolig er ordren fra Mustafa Kemal enklere og klarere enn de fra den gamle partisan

Nå vet jo alle at det også er andre enn Tyrkia som mangler demokratiske garantier, men polakker, litauere og andre vet hva demokrati er og vil etterstrebe samme system som vi kjenner i Vest-Europa. Det gjør kanskje ikke tyrkerne, og ved siste valg satset de på islam light - til tross for at det ville deres avdøde far ikke satt pris på.

Det osmanske rike ble lenge kalt «Europas syke mann», og avgikk endelig ved døden i 1922. Mye av arven gikk tapt, spesielt eiendommene i Midtøsten og noe av restene i Europa. I stedet kom republikken Tyrkia under kommando av helten fra Gallipoli som to ganger hadde slått britene. Det er av mer enn symbolsk interesse at Mustafa Kemal og hans «ungtyrkiske» kolleger kom fra den europeiske del av sultanens rike. Selv var Kemal fra Saloniki, en internasjonal by som hadde hatt mange herrer, og som ikke minst var preget av sine jødiske innbyggere. Det kan være at generalen fra Saloniki, nå Thessalonika, allerede i kampene i 1915 skjønte at landet måtte reformeres fra topp til tå, men at innbyggerne i Lilleasia ennå ikke er overbevisst.