Det sjenerøse svik

 

«Man har brukt innvandrerne for å fremstille seg selv som moralske verdensmestere - og dermed forrådt dem.»

Dagbladets kronikk 5. mai 2002
Av sosialantropolog INGER-LISE LIEN


Unni Wikans nyeste bok er skrevet til et engelsktalende publikum, men handler om den norske velferdsstatens svik overfor innvandrerne. I hele Europa skjer det samme: Innvandrernes menneskerettigheter blir ikke respektert. Kvinner, barn og ungdom med innvandrerbakgrunn, de svakeste, nyter ikke den samme beskyttelse mot frihetsberøvelse, vold og overgrep som den nasjonale befolkningen. Gjennom en analyse av forhold i Norge beskriver Wikan de negative konsekvensene av politikken som føres, og gjennomskuer den moralske retorikk som begrunner den. Hun insisterer på at Europa har mye å lære fra erfaringene her.

Maken til driv og intensitet i en fagbok skal en lete lenge etter. Fra første ord blir en holdt fast som om det var en kriminalroman av ypperste klasse, for fortellertalentet er unikt. Med historien om Aisha som tråd blir en dratt gjennom boken i stor spenning. Fjorten år, født og oppvokst i Norge, blir Aisha sendt ut av landet for å tvangsgiftes i foreldrenes opprinnelige hjemland. Hun kjempet imot alt hun greide. I sin fortvilelse søkte hun hjelp hos barnevernet som i begynnelsen la sine beskyttende vinger rundt, men som etter hvert bestemte seg for å få henne gjenforent med foreldrene, mot Aishas egne ønsker. Og så forsvant hun. Lærerne og Unni Wikan, ikke minst, satt igjen med fortvilte spørsmål. Hvordan kunne det skje? Slik begynner boken, og så skriver Wikan seg fremover mens hun reflekterer over Aishas skjebne, velferdsstatens løsningsalternativer og den tenkningen som begrunner alle de mislykkede tiltakene. Hun fyller på med stadig nye spenningsmettede beskrivelser av erfaringene til Sara, Anna, Noreen, Nasim og Nadia. De har det til felles at de søkte hjelp hos barnevernet som ga dem beskyttelse kun i begrenset tid. Fadese! Mord, kidnapping, tvangsgifte, frihetsberøvelse, forsvinninger. Wikan viser hvordan ordningen med to statsborgerskap styrker mennenes maktutøvelse og frihet, men svekker kvinner og unge jenters rettigheter. Uerfarne barnevernsarbeidere sitter alene med autoritet og myndighet til å ødelegge unge jenters liv.

Det er en omfattende lesning av litteratur som ligger bak boken. Samtidig er den basert på dyptpløyende feltarbeid i rettssaler, og samtaler med kvinner og menn som hun har holdt kontakt med over lang tid. Problemstillingen er formulert slik: Bare når samfunnet kan ivareta interessene til de mest trengende, kan det bedømmes som godt. Hvordan står det til i Norge?

En velferdsstat er ikke nøytral, hevder Wikan, den fordeler goder og smerte etter posisjonen den tar overfor kjønn, kultur og barns rettigheter. Den redder og favoriserer innvandrermenn, gir dem frihet og sosialhjelp, men den svikter kvinner og barn. Den gjør det i rettferdighetens navn med begrunnelsen av å «respektere deres kultur» (207). Den norske regjering har i sin politikk forholdt seg til følelser heller enn til problemer. Politikerne har snakket som om antirasisme ville kunne gjøre trikset med å integrere innvandrerne inn i det norske samfunn. Man har brukt innvandrerne for å fremstille seg selv som moralske verdensmestere - og dermed forrådt dem. Og denne strategien har slått tilbake fordi den er basert på et urealistisk og utopisk syn på menneskets natur. I sin bok fører Wikan en systemkritikk som retter seg mot velferdsstaten og dens agenter, ikke innvandrerne. Dette kan kanskje misforståes noen ganger, fordi hun ikke legger skjul på kritikkverdige forhold i miljøene. Det er staten som hun retter sitt skyts mot, politikerne og byråkratenes mangelfulle tenkning om begreper som: «kultur», «individ», «respekt», «rettigheter», «frihet», «jeg» og «vi».

Wikan krever at velferdsstatens løsninger må baseres på faktakunnskap, og viser hvordan frykten for rasismen har vært til hinder for å søke kunnskap. I kapittelet om de farlige fakta og hva vi ikke burde vite, viser hun at viljen til sensur har vært så stor at personer har måtte forlate sine stillinger når ubehagelig kunnskap har vært presentert. Dekkoperasjoner for å forhindre at tall om bruk av sosialhjelp, arbeidsledighet og trygdeytelser skulle komme befolkningen for øre har vært regissert. Informasjon om innvandrerjenter som forsvinner har også vært holdt skjult. Aviser har vært forhindret fra å nevne etnisk identitet i sine kriminalreportasjer. Begrunnelsene har vært basert i den aller beste hensikt: at informasjonen kunne stimulere nordmenns rasisme. «Med mindre vi beskriver virkeligheten, kan vi en dag våkne opp til en virkelighet som er ubeskrivelig» (66). Ved stilltielse har man unngått å utvikle en ansvarlig og effektiv politikk på feltet. Ved tildekking av fakta har regjeringen også unngått å måtte stå til rette for en mislykket integreringspolitikk.

Og hvordan er den mislykket? Jo, sier Wikan, det er bare å se på sosialhjelpsstatistikken, utdannelsesstatistikken og arbeidsledighetsstatistikken. I kapittelet om Det nye Norge viser hun til studier som altfor tydelig demonstrerer hvor uheldig det er å bruke sosialhjelp som integreringsmotor. Deres takknemlighet lar seg heller ikke kjøpe. Nei, heller det motsatte, frustrasjon, bitterhet og hat kan være de reaksjonene som samfunnet blir møtt med fordi individer med innvandrerbakgrunn forhindres i å utvikle sitt potensial og sin selvrespekt.

Ifølge Wikan er ikke arbeidsledighet kun et resultat av diskriminering, men også en konsekvens av kunnskapsmangel i innvandringsbefolkningen. Hun etterlyser en strategisk opplæringsstrategi med fokus på språkopplæring og arbeid i stedet for trygd som tiltak. Hun mener at de nye samfunnsborgerne må bli mer klar over sine plikter og lojalitet, og at staten ikke må ty til de mest lettvinte løsningene fordi den er rik. En samfunnskontrakt vil kunne forplikte begge parter, og må derfor innføres.

Wikan lar den franske filosofen Alain Finkielkraut uttrykke et av sine viktigste budskap: «Det er på bekostning av sin kultur at de europeiske individene vant sine rettigheter, en etter en. Det er kritikken av tradisjonen som utgjør Europas oppbyggelige fundament.» Vi vil aldri kunne løse de vanskelige oppgavene foran oss ved å gi kun en sivilisasjon alene retten til å avskaffe sine privilegier. Vi kan ikke begrense individuelle rettigheter bare til de som kan identifiseres som vestlige... Multikulturalistenes apostler har ganske bevisst rasert Europas styrke ved å gjøre Europas velstand til den eneste attraksjon.» (Finkielkraut i Wikan side 148, oversatt av meg).

De er hjernevasket, sa Shabana Rehman da hun skulle beskrive ærestenkningen i innvandringsmiljøene. Ja, det er flere som har vært hjernevasket i sitt syn på mennesket. I toleransens navn har velmenende nordmenn blokkert sin innlevelse i individers lidelse, spesielt når individene var innvandrerkvinner som sto i et avhengighetsforhold til andre innvandrere, som de velmenende ville snakke godt om for å fremstå som gode antirasister. Gjennom denne moralske retorikken ble innvandrerne, og spesielt kvinnene, nektet individualitet, og gjort usynlig innenfor en massekategori - gruppen.

Denne tenkningen som Wikan så grundig gjennomskuer og beskriver, finnes ikke bare hos barnevernsarbeiderne alene, eller hos politikere, eller ansatte innenfor stat og kommune. Etter min mening, er flere samfunnsforskere ansvarlige for at de ansatte i systemet tenker på denne måten, nettopp fordi de podet den moralske relativismen inn i sine studenter. Men et paradigmeskifte er på vei. Unni Wikan går i fremste rekke. Uredd og energisk tråkker hun opp en ny løype og går sammen med de kvinnene hun skriver om. De går i humanistisk retning. Jeg tror bestemt at mange flere vil følge etter når de har lest denne fabelaktige og enestående boken. Og da vil det også gå bedre med Norges velferdspolitikk.