Tilbake til forsiden

Integrasjonen som slår feil

Av forskningsleder Grete Brochmann, Aftenpostens kronikk 15.02. 03

SVERIGE HAR INTERNASJONALT hatt status nærmest som et flerkulturelt fyrtårn med sin liberale flyktningepolitikk og generøse velferdsstatsordninger. Landet har i mange år ligget i Europa-toppen når det gjelder mottak av innvandrere (særlig flyktninger) i forhold til folketallet.

Sverige har en egen integrasjonsminister, en egen statlig myndighet, Integrationsverket, mange kommuner har egne integrasjonskontorer som driver ulike prosjekter, og arbeidsformidlingen har egne programmer for innvandrere osv.

Erfaringsbasisen i Sverige er omfattende, og landet har lengre fartstid når det gjelder integrasjonstiltak enn andre vesteuropeiske land. Når politikken i dag oppsummeres - av selveste integrasjonsminister Mona Sahlin - som "et veritabelt mislyckande", er det grunn til ettertanke og ikke minst nytenkning på dette viktige samfunnsområdet.

DET ER EN NYLIG UTKOMMET forskningsrapport fra Studieförbundet Näringsliv och Samhälle (SNS) som har gitt støtet til disse dystre oppsummeringene.

Rapporten med tittelen "Arbete? Var god dröj!" åpner med å slå fast at integrasjonspolitikken er et av de seneste tiårenes store politiske misèrer i Sverige: Store grupper av innvandrere befinner seg i dag i et utenforskap, noe som merkes i arbeidslivet, i sosialforsikringssystemet, innen utdannelse og i boligmarkedet.

Rapporten beskriver en forverring av situasjonen de senere årene og trekker spesielt frem elementer av sosial arv: Det holder ikke å være født i Sverige; barn av to innvandrerforeldre fra ikke-europeiske land har en tendens til å havne i samme utenforskap som sine foreldre.

Risikoen for arbeidsløshet blant personer med ikke-europeisk innvandrerbakgrunn er fire ganger høyere enn blant dem med svenske foreldre. Forfatterne av rapporten mener tidligere og mer optimistiske forskningsresultater har vært misvisende ved at forskerne har studert personer med nordisk og europeisk bakgrunn, med foreldre som kom til Sverige som arbeidsmigranter.

Ifølge rapporten er det nå lite som tyder på at det vil gå like bra for barn av dem som kom på 1980- og 1990-tallet, hovedsakelig som flyktninger. Foreldrene har svak tilknytning til arbeidsmarkedet og får derfor lite språktrening i svensk. Dessuten bor familien ofte i ghetto-lignende områder (bosegregeringen er sterkere i Sverige enn i Norge).

Språktreningen barn av innvandrere får i skolen, klarer ikke å kompensere for manglende trening i bomiljøet, og foreldrenes dårlige integrasjon i det svenske samfunnet får negative konsekvenser for oppfølging av skolearbeidet. Akkurat som for innfødte, påvirker i høy grad foreldrenes sosio-økonomiske status og plass i arbeidsmarkedet skoleprestasjoner. Den gruppen som vokser raskest blant barne- og ungdomsskoleelever, er personer med ikke-europeisk bakgrunn, og det er denne gruppen som har størst problemer.

FORHOLDENE FORKLARES PÅ TRADISJONELT VIS med at det siden 1980-tallet er blitt stilt større krav til "nasjonale spesifikke kunnskaper" (sosial kompetanse og kunnskap om hvordan samfunnet fungerer), i tillegg til at innvandrere rammes av etnisk diskriminering.

Egenskaper ved innvandrerne selv er også en del av forklaringen: En stadig stigende andel av dem som kommer, er flyktninger, som ofte trenger en lengre tilpasningstid, og som i Sverige ikke har hatt arbeidstillatelse mens asylsøknaden behandles.

Alder ved ankomst, utdannelsesnivå og fartstid i landet er også viktige forhold. Den svenske rapporten legger i tillegg sterk vekt på det som forfatterne kaller incentivproblemer i innvandrerbefolkningen. Halvparten av Sveriges sosialhjelpsutgifter går til denne delen av befolkningen. I enkelte boområder der det overveldende flertallet har innvandrerbakgrunn, kan drøyt 90 prosent av beboerne gå på sosialstøtte, som for eksempel i Rosengård utenfor Malmö.

MOTIVASJONEN TIL Å SØKE ARBEID er svak fordi det ofte ikke lønner seg for familieøkonomien, samtidig som denne formen for forsørgelse er blitt "normalisert" ved at andelen sosialhjelpsmottagere i bomiljøet er så høy.

Steder som Rosengård har fått betegnelsen "håpløshetens holdeplasser". Sosialstøtte var tenkt som en hjelp til hushold som i kortere perioder hadde inntektsproblemer, men er i stedet blitt til en langsiktig forsørgelse av personer med svak arbeidsmarkedstilknytning.

Tall fra Danmark viser tilsvarende tendenser: 35 prosent av sosialhjelpen går til innvandrerbefolkningen, som utgjør 5 prosent av hele befolkningen. Det mer enn antydes i rapporten at likelønnsprinsipper og minimumslønninger fungerer som barrièrer for integrasjon i arbeidsmarkedet for nye grupper som stiller svakere enn majoritetsbefolkningen. I USA, Canada og Australia, der det er større lønnsfleksibilitet og lavere minimumslønner, er det omtrent samme arbeidsløshet blant innvandrere som blant flertallsbefolkningen. Det vises også til at den eneste del av arbeidsmarkedet i Danmark der ikke-vestlige innvandrere når opp i samme sysselsettingsgrad som dansker, er der organiseringsgraden er svak, og der de ikke har minimumslønner.

HER BEVEGER RAPPORTENS FORFATTERE SEG inn i et politisk vepsebol. Det har til nå vært en overveiende konsensus i Skandinavia når det gjelder likelønns- og likebehandlingsprinsipper i arbeidslivet.

Fagbevegelsen har holdt hardt på disse prinsippene for å unngå sosial dumping, noe som også har motivert en lunken holdning til arbeidsinnvandring opp gjennom historien. Det mer brutale amerikanske "sink-or-swim"-systemet er stort sett blitt avskrevet som uaktuelt i Skandinavia, og er blitt ansett som en trussel mot hele velferdsstatsordningen.

Ikke desto mindre tematiserer den svenske rapporten helt sentrale dilemmaer som alle de nordiske velferdsstatene må forholde seg til i dette farvannet. Den usvikelige troen på tiltak har slått sprekker, og tradisjonelle virkemidler møter veggen når målgruppene har andre kjennetegn enn det ordningene tok utgangspunkt i.

For innvandrere selv er det ikke alltid opplagt hva man er tjent med. Høye standarder er en fordel for dem som allerede er etablert, men ikke noe gode for dem som ønsker å få en fot innenfor og få vist hva de duger til. Det beste kan bli det godes fiende, avhengig av øynene som ser.

I Danmark har den nye regjeringen Fogh Rasmussen tatt skritt i retning av lønnsdifferensiering, og har samtidig innført forskjellsbehandling innen sosialhjelpen, reformer man knapt hadde trodd var mulig for bare få år siden. I Norge og Sverige foregår forskjellsbehandlingen i mer "uformelle" former - svart arbeid griper om seg, selv innen veletablerte deler av arbeidslivet.

DEN TRADISJONELLE VELFERDSSTATS -tilnærmingen oppsummeres som lite vellykket, mens politisk akseptable alternativer glimrer med sitt fravær. Arbeidslivsintegrering i kombinasjon med intensiv svensk-undervisning fremstår som helt avgjørende i SNS-rapporten.

Den nye "Lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere" i Norge inneholder disse ingrediensene og har også elementer av fleksibel lønnssetting, samt sanksjoner hvis deltagerne uteblir fra ordningen. Loven, som er inspirert fra Sverige, kan vise seg å bli et viktig redskap til å fjerne den sosialhjelps-fellen mange innvandrere er havnet i, i alle de skandinaviske landene.

Introduksjonsordningen vil imidlertid ikke favne alle, og det er uansett et redskap som må suppleres med nytenkning på andre fronter. I denne politiske prosessen er det avgjørende at innvandrere selv bidrar - med tenkning og handling.

"Hvis ikke," skriver Hanna Michal Ziadeh, integrasjonskonsulent i København kommune og kommentator i Weekendavisen, "bliver grøften mellem de forsørgende, fordomsfulde danskere og de forsørgede, udstødte indvandrere dybere og dybere. Men det farligste er, at man i forsøget på at bryde afhængighedsforholdet mellem indvandrere og overførselsindkomster afmonterer den danske velfærdsmodel."

Skal det være det historiske bidrag, spør Ziadeh, som det flerkulturelle samfunn beriker det danske samfunn med?