Er forsoningspolitikk overfor islamisme mulig ?

Av seniorforsker Andre Grjebine ved Det internasjonale institutt for samfunnsvitenskapelig forskning i Paris.
Aftenpostens kronikk 27. mai 2003

I EN ARTIKKEL I LE MONDE tirsdag 20. mai gjør Kjell Magne Bondevik, Norges statsminister, seg til talsmann for en tolkning av forholdet mellom Vesten og den østlige verden, og mer presist mellom de vestlige land og den muslimske verden, som vitner om en sterk optimisme. Særlig når det gjelder den rolle religionene spiller når de - som er tilfellet med islam, og ikke minst den radikale versjonen, islamismen - ikke har gått igjennom en reformfase og en modernisering.

Jeg vil gjerne understreke at en slik forsoningspolitikk, som flere europeiske land har tatt til orde for - ikke minst Frankrike, men også Norge virker det som - uten tvil er risikofylt. Noe som ikke nødvendigvis betyr at en diametralt motsatt politikk, slik den USA fører, vil medføre en garantert suksess.

Men må vi for enhver pris unngå åpen konfrontasjon mellom de liberale demokratier på den ene side, og regimer som truer disse: fascistiske i forgårs, kommunistregimer i går og islamistiske i dag, selv i en begrenset målestokk? Vil det være tilstrekkelig at Vesten gir avkall på å pådytte de muslimske folk sin samfunnsmodell for å dempe islamistenes krigerske harme, og slik at en fredelig deling av verden kan bli en realitet?

BUSH-ADMINISTRASJONEN har rettferdiggjort sin militære aksjon i Irak ved å peke på at terroristene får sin næring i enkeltstater som støtter dem, og at en demokratisering av disse landene vil stoppe terrorismens viktigste økonomiske grunnlag, samtidig som man fjerner blodige tyranner som undertrykker folkene. Problemet er bare det at da blir man konfrontert med det Samuel Huntington kaller det demokratiske paradoks.

Demokratiseringen åpner veien for en islamisering av samfunnet, istedenfor å åpne landene mot resten av verden. Spørsmålet blir derfor om demokratisering av Irak, som amerikanerne forventer, virkelig finner sted, om den har smitteeffekt og bringes videre til andre land i regionen, eller om det derimot kommer en bølge av islamisering fremskyndet av den amerikanske okkupasjonen.

I tillegg lever det i de vestlige land et visst antall muslimer (3,6 millioner i Frankrike). De fleste av disse er integrert i de samfunnene der de bor, og deler de samme verdier. En slik situasjon gjør konfrontasjoner med islamis- men mer problematisk, selv om den faktisk kan minne om situasjonen under den kalde krigen. Da eksisterte det mektige kommu- nistpartier i de enkelte europeiske land, samtidig som disse land var, som nå, allierte med USA og derfor var motstandere av kommunismen.

VIL EN POLITIKK SOM FAVORISERER forsoning med islamismen for enhver pris ha større sjanser til å lykkes?

1. Med en viss porsjon kynisme kan det hevdes at det er å foretrekke å la hvert folk skaffe seg egne erfaringer gjennom sine egne veivalg, og at derved eventuelle katastrofale konsekvenser som følger av slike veivalg, i hvert fall "vaksinerer" mot dogmatiske politiske løsninger for fremtiden (eks. den russiske kommunismen og islamismen i Iran).

Bortsett fra at det innebærer at man da ofrer en eller flere generasjoner, så stanger denne argumentasjonen mot det man må kalle islamismens onde sirkel, og den økende fiendtlige holdning som da blomstrer i disse landene. Etterhvert som den religiøse indoktrineringen, autoritetsunderkastelsen og korrupsjonen, og de gale politiske handlinger som følger av dette, fører til en mangedobling av økonomiske og sosiale problemer, øker velstandsgapet mot de vestlige land. Mistroen og hatet mot Vesten, som man mener har ansvaret for egen ulykke, øker også.

Den lite oppmuntrende konklusjon som FNs utviklingsprogram (UNDP) har lagt frem når det gjelder velstandsutviklingen i de arabiske land, peker i denne retning.

2. Det vanlige argumentet om at hvert samfunn må utvikle seg og få del i en demokratisering ved å følge egne verdier, kan ikke holdes frem som en almengyldig regel. Det er nettopp fordi de arabisk-islamske land har trodd at det var tilstrekkelig å overføre de tekniske nyvinninger fra Vesten, uten å ta høyde for de verdier som har gjort disse nyvinningene mulig, at disse landene ikke har lykkes i å få til en virkelig økonomisk utvikling og vekst.

Det betyr naturligvis ikke at innføring av "vestlige verdier" må være en betingelse for utvikling, men likevel at visse verdier er mer nødvendig å ha med i utviklingen enn andre.

Utviklingen av en kritisk sans og en intellektuell åpenhet overfor nye ideer og innovasjoner bragt inn utenfra, utgjør antagelig premisser som man ikke kan klare seg uten. Men samtidig viser historien at det finnes delte erfaringer, og til og med risiko for at en politikk med påtvunget "vestlige" løsninger blir avvist, og det for lang tid, slik som i Tyrkia i øyeblikket.

Uansett må man trekke den slutning at det er viktig å tilpasse de enkelte befolkningers verdier, oppfatninger og holdninger, slik at de kan virke i et samspill med moderniteten. Og for enhver pris må man unngå brutalt å kaste på skraphaugen de samme grunnfestede verdier ved å bryte de eksisterende broer mellom det enkeltindividet føler og forstår (hans subjektivitet), og en ny realitet som for ham er uforståelig og derved utålelig.

3. Vi lever ikke lenger i en verden av strengt adskilte deler, en verden der noen ustraffet kan se bort fra det som skjer med andre. Investeringer, pengeflyt og også terror-nettverk krysser alle grenser. En rent defensiv strategi er virkeløs overfor en motstander som er fylt av religiøs fanatisme, og som for å tvinge denne på andre, plasserer seg i et tidløst perspektiv. Dersom jeg hører Gud diktere meg at min plikt er å bekjempe de vantro, den famøse "jihad", hvordan kan jeg si nei?

I en konflikt bygget på interessemotsetninger er en forsoning, et kompromiss, alltid mulig: Hver av motstanderne kan foretrekke å få oppfylt deler av sine mål, heller enn å løpe risikoen for å miste alt. Slik er det ikke når en av opponentene hovedsakelig er motivert av absolutte religiøse forestillinger. Selv konseptet om terrorbalanse har ikke lenger gyldighet i en kontekst der man ved å miste livet vinner Paradiset.


I ÅRHUNDRER HAR DEN MUSLIMSKE VERDEN akseptert, gjennom begrensninger eller tvang, sin underlegne situasjon. Er det trolig at det er i det øyeblikk da båndene mellom bevegelser som står nær terroristnettverk, og organisasjoner som kontrollerer masseødeleggelsesvåpen, som for eksempel i Pakistan, forsterkes, og islamister endelig kan se for seg en mulig gjengjeldelse mot Vesten, at de da skulle bli pasifister?

De vestlige land står overfor et veritabelt dilemma. Dersom de ikke makter å hjelpe de muslimske land på en vei mot dyptgripende religiøse, politiske, sosiale og ikke minst utdannelsesmessige reformer, vil avstanden til disse landene øke, og følelsen av nag og bitterhet mot Vesten vil bli forsterket.

Å hjelpe den muslimske verden til gradvis å komme ut av en ond sirkel sammensatt av islamisme og hat, uten å støte dem vekk i forakt gjennom en politikk som lett vil kunne bli bedømt som imperialistisk og ny-kolonialistisk, det er uten tvil den store utfordringen som man ikke kan ignorere, og som man må finne et svar på.