Kultur som internasjonal handelsvare

Hentet fra Aftenposten 

Det nasjonale kulturmangfoldet trues av avtalen om handel og tjenester i Verdens handelsorganisasjon WTO, skriver Ole Johan Mjøs. Han er styremedlem i Nordiske TV-dager, har arbeidet i presse og radio, er tilknyttet TV-dokumentarproduksjon ved Universitetet i Bergen, og gjennomfører for tiden et mastergradsarbeide ved University of London.

NORGE HAR KJEMPET en innbitt kamp under forhandlinger i Verdens handelsorganisasjon. WTO- lederen Supachai Panitchpakdi mener det subsidierte norske landbruket hindrer frihandel og må fjernes. Gevinsten er billigere mat. Men det dreier seg om langt mer enn rimelig kjøtt og flesk. Det politiske motivet for subsidieringen, som ledd i opprettholdelsen av distriktsbosetting, synes å være uvesentlig i forhandlingene. Et vesentlig spørsmål bør derfor stilles: Hvilke konsekvenser kan frihandels-ideologien få for den nasjonale og europeiske mediepolitikk?

Telekommunikasjon ble liberalisert gjennom forhandlingene om en hovedavtale for handel med tjenester (General Agreement on Trade in Services) i WTO i 1997. Avtalen var en katalysator for tele-revolusjonen. USA krevde i tillegg liberalisering for film- og TV-industrien, men EU og Norge nektet. Frykten for at amerikanske multinasjonale medieselskaper skulle true europeisk kultur, var stor. EU krevde at lokal film- og TV-industri fortsatt måtte skjermes gjennom import-restriksjoner og subsidier. Dermed oppsto WTOs "kulturelle fritak". Medlemslandene ble enige om at kultur, og særlig den audiovisuelle sektor, skulle forbli et unntak i forhold til listen av vanlige handelsvarer. EU og den norske stat kunne fortsette sin aktive rolle i kultursektoren.

I FØLGE UNESCO er det "kulturelle fritaket" nødvendig ettersom kultur, og særlig film og fjernsynsprogrammer, skiller seg fra handelsvarer ved at den formidler ideer og verdier som reflekterer mangfoldet av identiteter, og kreativitet blant befolkningen.

Men til tross for dagens kulturelle fritak synes det som om WTOs avtale for handel med tjenester sammen med de globale markedskreftene, i takt med den teknologiske utviklingen, gradvis uthuler det kulturelle fritaket.

I WTO- forhandlingene kjemper EU og Norge for å sikre nasjonal og europeisk selvstendighet over mediepolitikken. Dette blir vanskeligere og vanskeligere å rettferdiggjøre, hevder USA. Det kulturelle fritaket oppsto mens fjernsyn, film og telekommunikasjon var adskilte bransjer. Dagens mediesektor preges av uklare grenser som følge av digitalisering. Hvordan forsvare kultur- fritaket når all medieproduksjon blir del av den globale strømmen av digitale bits? Hvordan skille mellom en e-mail med en filmsnutt (liberalisert av WTO) og et TV-program (del av kultur- fritaket)?

Medieforsker Swayne Winseck spår at alle elektroniske medier vil smelte sammen og gjøre debatten om kultur og handel overflødig. Tidsskriftet The Economist hevder at den globale mediesektoren er digitalisert i løpet av det neste 10-året. En fullstendig digitalisert medieindustri, i et globalt digitalt nettverk, vil i stadig mindre grad respektere de nasjonale landegrensene. Nasjonal regulering av den globale digitale strømmen er nærmest umulig.

AMERIKANSKE HANDELSMYNDIGHETER krever redusert beskyttelse for norsk film og TV-produksjon. USA ønsker at det norske audiovisuelle markedet åpnes for frihandel. Samtidig hevder organisasjonen Campaign of Press Broadcast Freedom at britiske myndigheter har fått krav om å fjerne diskriminerende mediesubsidier. Dette gjelder blant annet subsidier til BBC. Organisasjonen hevder også at statstøtte til lokal og regional fjernsynsproduksjon, samt regulering av utenlandsk eierskap, kan bli utfordret gjennom WTO- avtalen om handel med tjenester. Det blir spådd at Storbritannia i fremtiden kan bli tvunget til å velge mellom handelssanksjoner eller fjerning av disse ordningene og reglene.