Kommunismens
massedrap- og vestlig naivitet
Bokomtale av Per Egil Hegge, Aftenposten 8. Februar 2003
Bent Jensen: GULAG og GLEMSEL - Ruslands tragedie og Vestens
hukommelsestab i det 20. Århundrede Gyldendal, København.
Det er ikke for mye sagt at professor Bent Jensen har vært en
foraktet, til dels forhatt mann på venstrefløyen i Danmark.
Det skriver seg fra første utgave av boken "Stalinismens fascination
og danske venstreintellektuelle", som kom i 1984 (et passende årstall)
og i ajourført versjon i fjor. Nå foreligger også hans murstein om
Sovjet-kommunismens egenart og følger, "GULAG og GLEMSEL". Den
har fått en helt annen mottagelse, også fra danske liberale og
venstreorienterte: I likhet med det som skjedde i Frankrike i 1974, etter
atAleksandr Solzjenitsyns "GULag-arkipelet" forelå, holder hele
samfunnstemperaturen på å skifte. Snart er det ikke flere enn
forfatteren Klaus Rifbjerg, ikke akkurat noen Russlandsekspert, som sitter
som en attgløyme, barrikadert i de gamle forestillinger.
(...)... Etter augustkuppet i 1991 ble det hemmelige Lenin-arkivet åpnet.
Der lå 3500 dokumenter som ingen hadde fått se før general Dmitrij
Volkogonov, Sovjet-hærens siste politiske overkommissær, slapp inn i det
atomsikre hvelvet. Året etter holdt han et foredrag i Washington hvor han
fortalte om sitt sjokk, og om hvordan han var en knust mann etter å ha
sett Lenins samvittighetsløse drapsordrer på sakesløse mennesker, noen
av dem skrevet med en hånd som dirrer av patologisk raseri:
"De hundre rikeste bøndene i Penza skal henges øyeblikkelig(understreket
tre ganger) slik at alle skjelver i hundre mils omkrets" - en ordre
fra Lenin sommeren 1918, før terroren var kommet skikkelig i gang.
Jensen har i tillegg samlet opplysninger utenom allfarvei - fra russiske
provinsbyer hvor hans hustru Tatjana, selv historiker, er godt kjent.
Dermed kommer man, som i Solzjenitsyns bok, nær inn på noen av de
millioner - for det var millioner - mennesker som katastrofen rammet.
For en katastrofe var det. Anslagsvis fem millioner mennesker sultet i
hjel i årene 1921-1923. Nye fem-syv millioner bukket under bare i Ukraina
under ettervirkningene av kollektiviseringen i den grufulle vinteren
1932-33, og så kom hungersnøden i etterkrigsårene.
Ønsket katastrofe
For Jensen, og for dagens Russlandseksperter, er hovedpoenget både etisk
og demografisk at dette var menneskeskapte, ja, villede katastrofer. Lenin
var en varm tilhenger av hungersnød allerede i 1892-93, fordi den ville
fremme sosialismens sak. Da Fridtjof Nansen fikk tillatelse til å sette i
gang sitt nødsarbeide i august 1921, ble Lenin rasende da han fikk vite
det og beordret de fremste av de medarbeidere som Nansen ønsket,
arrestert og deportert.
(...)
Jensen behandler inngående et viktig forskningsfelt for dagens russiske
historikere: Hvor stor rolle spilte straffeleirsystemet som ledd, kanskje
hovedledd, i den raske industriutbyggingen? GULag er ikke et litteraturord
som Solzjenitsyn har oppfunnet. Det var et offisielt organ, Glavnoje
Upravlenie Lagerej (Leirenes hoveddirektorat), og det hadde status som det
det var: et eget ganske stort og meget viktig departement. Dets ledere sørget
for å sette opp mål ikke bare for produksjon av varer, mest
tungindustriprodukter og bygging av veier, jernbaner, kanaler, nye leirer
og nye fabrikkanlegg , men også for dødelighet blant fangene, slik at
det stadig var plass til og behov for påfyll fra mennesker som ennå ikke
var arrestert.
GULag som velferd
Litt mer i Danmark enn i Norge ble dette betraktet som en avansert form
for velferdspolitikk. Sovjetunionen var per definisjon progressiv, mens
enhver kritiker i beste fall var uforstandig, i verste fall reaksjonær.
Og fremtredende menn i Danmark mente at Stalins kollektiviseringspolitikk,
en landsulykke av avsindig, bortimot ufattelig omfang, godt kunne
sammenlignes med den danske andelsbevegelsen, altså bondesamvirket.
Det blir omtrent som å sammenligne en glupsk kjempeøgle med en bissevov,
men en slik idé var ikke salgbar før 1991.