"Myter,
medier og mørkemenn"
Mediefolkets stereotype hetsing truer den politiske rekruttering
Av Drude Beer, Nationen 16.12.03
Da Jon Lilletun for vel to uker siden gjorde det klart at han ikke ville
stille som ny partileder for KrF etter Valgerd Svarstad Haugland, ga han en
meget personlig begrunnelse for sitt valg. Han ville ha bedre tid til
familien, til sin kone, til sine barn og barnebarn. Og framfor alt, han ville
ikke utsette familien for til stadighet å se ham bli hengt ut, mobbet og
slaktet på avisens førstesider. Heksejakten på Svarstad Haugland det siste
året har satt sine spor, selv i en sindig sørlending.
Men så snart noen sier at pressen henger ut noen, oppstår det panikk i
pressen. Ingen skal ustraffet henge ut pressen. Politisk redaktør Marie
Simonsen i Dagbladet var blant dem som rykket ut: Dette er herskerteknikker,
Lilletun! Du truer pressen, det du sier er at vi må trekke oss ett skritt
tilbake. Og hva slags signaler tror du dette gir til unge politikere? spurte
Simonsen Lilletun i radioens Ukeslutt. Hun mente vel at Lilletun skremte
vannet av unge mennesker som ville gjort en hederlig innsats for folket og
fedrelandet, hadde det ikke vært for Lilletuns skremmebilder av de farlige førstesidene.
Nøyaktig en uke etter Lilletuns nei, sa kollega Dagfinn Høybråten ja. Og
det er tydeligvis ingen fare, verken trusler eller press har skremt pressen
til taushet, langt mindre til ettertanke eller sjølkritikk. Da Høybråten sa
ja til å bli ny leder i KrF, la pressen seg på hjul, med Dagbladet trygt i
tet. Vi tar ham, lød stammens hyl. Og middelet var klart, som så mange
ganger før: Det gjelder å skape myter om mannen, store, skremmende skygger
over alt hans liv og virke. Pressen er spesialister på moderne mytebygging.
Snakk om å gjøre det lett for seg. I en presseverden der mediene stort sett
jakter i flokk, og der redselen for alt som lukter av moral og verdier og
kristen manns blod later til å få de fleste til å fryse på ryggen, er
helseminister Dagfinn Høybråten et attraktivt bytte. Den utforskende og avslørende
pressens yndlingsord lå klare på tastaturet, det var bare å hamre løs: Mørkemann,
fundamentalist og misjonær, var første valget. Bønnemøter, abortmotstand
og moralisme, var gunstige oppfølgere. Og som alle denne skrekk og gru ikke
var nok: Mannen har kapell i hagen!
Og når det først var skrevet og sagt, var det bare å lene seg tilbake og
avvise et hvert forsøk på korrigering og nyansering med pressens velkjente
selvforsvar: Vår jobb er bare å informere leserne. «Forbrukeropplysning»,
skrev Dagbladet.
Men da har vel den samme pressen forsømt seg som forbrukerveileder gjennom
alle de tyve årene Dagfinn Høybråten har vært aktiv i norsk politikk og
samfunnsliv. Høybråten var personlig sekretær for både Lars Korvald og
Kjell Magne Bondevik. Han har vært statssekretær i Finansdepartementet,
direktør i Kommunenes sentralforbund, rådmann i Oppegård kommune,
trygdedirektør i Rikstrygdeverket, og helseminister i Norge siden 2001. Og
alt dette har han fått lov til å bedrive, samtidig med at han har trodd på
Gud, bedt aftenbønn, gått på religiøse møter og hatt kapell i hagen.
Sannelig sier jeg eder, her har pressen syndet og forsømt seg grundig. At de
ikke har sørget for å ta knekken på den mannen for lengst, er en skam.
Riktignok har jeg fått med meg at Dagfinn Høybråten har kjempet igjennom
verdens strengeste røykelov, som gjør livet urimelig vanskelig for mange av
oss fra 1. april neste år. Personlig er jeg også dypt uenig med en hver
politiker som vil frata kvinnen retten til syvende og sist å bestemme i det
vanskelige spørsmålet om abort eller ikke abort. Og hvis Dagfinn Høybråten
i tillegg mener det er synd å leve i et homofilt samliv, vil jeg gjerne rope
ut mine protester for all verden.
Men har Høybråtens standpunkter i disse sakene hittil vært ukjente for folk
flest? Kjente eller ukjente, kvalifiserer hans meninger virkelig til
betegnelsene mørkemann og moralsk fundamentalist? Og hva tror norske
journalister egentlig at kristne mennesker bedriver i et kapell? Spiser småbarn?
Jfr.: Media og
demokrati