Tilbake til forsiden

Bør Norge bli en del av en europeisk stormakt?

Utsnitt av kronikk i Aftenposten 29. Januar 2003

Sentrale politikere i Tyskland og Frankrike er nå mye mer opptatt av å utvikle EU som militær og politisk motvekt til USA enn av det økonomiske samarbeidet. Den norske EU-debatten bør forholde seg til denne argumentasjonen, skriver professor Fridtjof Frank Gundersen, spesialist på EU-rett og tidligere stortingsrepresentant.

E N DISKUSJON OM NORSK MEDLEMSKAP i EU bør holde to ting fra hverandre, nemlig på den ene side vårt generelle syn på EU, og på den annen side om Norge bør bli medlem. Man kan godt mene at EU spiller en positiv rolle i utviklingen og likevel komme til at det er en fordel for Norge å stå utenfor. Det er også viktig å ha for øye utviklingen siden vi søkte om medlemskap sist.

Det europeiske fellesskap med den engelske forkortelsen EEC så dagens lys i en kritisk periode for Vest-Europa. Et aggressivt sovjetisk diktatur utstyrt med atomvåpen og raketter hadde lagt under seg store deler av Europa. Europas skjebne fortonte seg usikker til tross for USAs NATO-garanti. I denne situasjon fremsto en økonomisk og politisk samling av resten av Europa seg som fornuftig.

Norge på sin side var en utsatt randstat med grense til den uberegnelige Sovjetunionen. Mange av oss hadde dessuten en sterk følelse av at vår skjebne var knyttet til Europas. Gikk det galt i Europa, ville det også gå galt for oss. Med flere europeiske kriger friskt i minne fremsto EEC som en garantist for at medlemslandene ikke ville starte nye kriger seg imellom.

Trusselen fra øst er nå bortfalt. EU vil om kort tid sannsynligvis bestå av 25 europeiske demokratier, og det fortoner seg som helt usannsynlig at disse land vil starte en ny innbyrdes krig. Det er med andre ord oppstått en helt ny situasjon.

D EN POLITISKE ARGUMENTASJON i EUs stormakter, særlig Frankrike og Tyskland, har endret seg tilsvarende. Sentrale europeiske politikere er ikke lenger først og fremst opptatt av det økonomiske samarbeidet som i stor grad er realisert. De er nå mer opptatt av å utvikle EU som en politisk og militær motvekt mot sin NATO-allierte, supermakten USA. De føler at USA ofte kjører sitt eget løp uten å rådføre seg tilstrekkelig med sine allierte.

Det har utviklet seg en stadig mer kritisk holdning overfor USA. Det sier megetom situasjonen når den tyske forbundskansler, Schröder, åpenbart kunne vinne et valg på å distansere seg militært fra NATO-partneren USA på et så sentralt område som forholdet til Irak. I Frankrike har den negative holdning til USA ulmet lenge. Franskmennenes store forbilde, de Gaulle, fikk seg for eksempel til å si: "I 1944 anstrengte ikke amerikanerne seg mer for å frigjøre Frankrike enn russerne for å frigjøre Polen." Hvor dyp splittelsen i NATO vil bli, er et stort usikkerhetsmoment.

Et sentralt element i norsk EU-debatt bør være den endrede rolle EU spiller og tar sikte på å spille i forholdet til USA. Er vi interessert i å delta i oppbyggingen av et utenrikspolitisk og militært fellesskap med EU der ledende EU-politikeres fremste ambisjon er å danne en motvekt mot USA?
(Š).

DEN ANTIAMERIKANSKE BØLGEN i Europa bærer preg av historieløshet og brustne illusjoner hos sentraleuropeere som hverken har mot til å gjennomføre økonomiske reformer eller har villet bevilge nok penger til forsvaret. Det er vanskelig å se noen utenrikspolitisk grunn til at Norge nå bør bli medlem av EU, hvis vi da ikke tar mål av oss til som medlem å forhindre at de antiamerikanske holdninger utvikler seg videre. Vi har USA og de vesentlige EU-land som allierte i NATO, og vårt medlemskap er uten betydning for en ikke-eksisterende krigsfare mellom EU-landene.

Norge har vunnet internasjonal anerkjennelse for sitt arbeide for å skape fred i Midtøsten og på Sri Lanka. Fredsprisutdelingen er også viden kjent. Norge som medlem av et EU med en felles utenrikspolitikk vil neppe nyte godt av den samme handlefrihet og troverdighet som i dag.

Når det gjelder nasjonal suverenitet, står EU-medlemskap i en annen situasjon enn ved tidligere norske søknader. EU innskrenker seg ikke lenger til et økonomisk fellesskap. Samarbeidet går langt videre, og omfatter nå blant annet justis- og politivesen samt utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det er her tale om typiske føderale oppgaver, som man tar sikte på gradvis å legge inn under den overnasjonale delen av EU-samarbeidet.

Tendensen har dessuten hele tiden gått i retning av øket makt til EU-parlamentet, noe som vil si mindre makt til medlemsstatenes regjeringer, som igjen innebærer mindre makt til de nasjonale parlamenter som jo har til oppgave å kontrollere og instruere sine regjeringer. Som ikke-medlem vil vi stort sett stå fritt når det gjelder å slutte oss til EU-beslutninger på disse kjerneområder.

De forordninger og direktiver som har vært nødvendige for å etablere et felles EØS-marked, er nå stort sett vedtatt. dette lovharmoniseringsarbeidet er på det nærmeste avsluttet uten norsk medbestemmelse. Når mange ønsker norsk medlemskap i EU for å oppnå medbestemmelse, må man være oppmerksom på at det nå ikke gjenstår mange slike beslutninger å delta i.

Det er på det rene at Tyskland ønsker å avskaffe sitt forsvar, sitt utenriksdepartement og sine ambassader for å overføre oppgavene til EU. Benelux-landene og flere andre medlemsland ønsker den samme utvikling. Hittil har utviklingen vært drevet av en slags indre dynamikk i retning av en føderal stat. De personligheter som har drevet denne utvikling frem, har vært preget av et sterkt ideologisk engasjement, ofte et slags kall. De som har forsøkt å bremse, har vært uten samlende ideer og har trukket seg tilbake fra skanse til skanse.

N ÅR DET GJELDER ØKONOMI og levestandard, ligger Norge svært godt an, og anses som et av verdens beste land å leve i. Vi har lenge hatt en lavere arbeidsledighet enn gjennomsnittet i EU. Når vi har høy rente og valutakurs, har dette først og fremst sammenheng med generøse lønnsoppgjør, ekspansive budsjetter og manglende vilje til å utnytte arbeidskraften effektivt, særlig i offentlig sektor. Det er ingen grunn til å tro at slike grunnleggende problemer vil forsvinne ved et EU-medlemskap. Vi bør forøvrig merke oss at høy kronekurs har medført billigere import og dermed mindre prisstigning.

Mange mener at EU-medlemskap vil redde våre fiskeforedlingsbedrifter. Men med våre høye lønninger og uheldige industristruktur er det vanskelig for oss å konkurrere selv innenfor EU. EU på sin side er interessert i våre to store naturlige fordeler, nemlig fiske- og oljeressursene. Innenfor et EU som beveger seg i føderal retning, må vi regne med et økende press for å få oss til å fordele godene ut fra solidaritetsbetraktninger. Vi må derfor regne med å bli en stor bidragsyter til EUs distriktspolitikk som vil bli vesentlig dyrere på grunn av de nye, fattige medlemslandene i Øst- og Sentral-Europa.

Det kanskje dårligste argumentet for norsk EU-medlemskap er at vi ikke kan stå alene utenfor når flere og flere land blir med. At nordmenn som reiser til Brussel og ikke får sitte og forhandle ved EU-bordet sammen med alle de andre kan få en følelse av å sitte litt på sidelinjen, er lett å forstå. Men det er neppe et stort problem for oss andre.