Kjedelig mangfold

Av Pål Veiden  Morgenbladet 10-10-2003


For å forstå det som kalles det multikulturelle Norge, må man forstå den akademiske middelklassens metode: Pratet. Det viktigste med det multikulturelle Norge er det deilige i stadig å gjenta at Norge er et multikulturelt samfunn. Det kan ikke sies for ofte. Det er setninger som både er spørsmål og svar på en gang. Voldskriminalitet? Norge er et multikulturelt samfunn. Kvinneundertrykking? Norge er et multikulturelt samfunn. Systematisk trygdesvindel? Norge er Š Ur-forklaringen på alle fenomener er funnet, videre diskusjoner kan parkeres.

Slike tanker gjorde jeg meg når jeg nylig leste Morten Tjessem, generalsekretær i NOAS, i et leserinnlegg i Aftenposten. Tjessem tordner mot - som det gjerne heter - professor Tore Lindbekk, som i all sin naivitet antydet at muligens er det et problem for Norge at familiegjenforening blir brukt i en pengebasert import av langt fra forfulgte mennesker. Tjessem går berserk: Først med sin forrakt over denne «professor,» deretter ved at Lindbekk er dilettant, desinformant, antidemokratisk og antiintellektuell. Og kjære leser, alt dette klarte Tjessem å lire av seg i andre setning, resten av innlegget holdt samme nivå.

Det var et leserinnlegg i tråd med de beste tradisjoner: Motstanderen er idiot, selv er jeg humanist av rang. Tjessem er ikke alene om stempling av alle som ikke ser verden slik han ser den selv. Alle som ikke sikler av lutter glede når de hører ordet multikulturell, er nærmest som Øystein Hedstrøm å regne. Av en eller annen grunn skal man helst forstå handlingene til palestinske kvinnemishandlere, men det er fritt frem å hate en stortingsrepresentant fordi han har tåpelige frisyre.
Har du forresten sett på noe samfunnsforskning om det multikulturelle Norge? Det er kjedelige og forutsigbare saker, skrevet av liberale mennesker i behørig avstand fra studieobjektet. Som vanlig borger blir du gjerne minnet om at du helst ikke skal delta i samtalen om innvandring, asylsøkere og slike fenomen. Du er så full av norske fordommer. Dessuten: Samfunnsforskningen har som resten av sosialdemokratiet gått i ressursfella, som i all korthet går ut på at alle mennesker til enhver tid utgjør ressurser. Siden alle utlendinger som kommer til Norge, utgjør enorme ressurser for landet, er akkurat det lite å diskutere.

Samtidig - det er dialektisk samfunnsforskning - trenger disse ressursmenneskene mange ressurser for å kunne vise sine ressurser. Hvis du måtte være i tvil: Innvandring er butikk for samfunnsforskningen. Nylig kvoterte man inn en innvandrer til Blindern som skal følge opp innvandrerstudentene. Han foreslo umiddelbart å legge vekt på innvandrerhistorie.

Nils Christie skrev en gang en liten genistrek av en bok kalt Hvis skolen ikke fantes. Det er vanlig i norsk debatt å tenke bort innvandrerne, og så fortelle hvor håpløst alt hadde vært. Det er en historie med ett mulig utfall, for alt annet er jo reinspika rasisme. Det er for øvrig et gammelt eksempel, kanskje inspirert av boken Stadt ohne Juden, der forfatteren tenker bort jødene i Wien. Resultatet ble selvfølgelig en åndsforlatt by. Slik må det nok forholde seg med innvandrere i Oslo i dag også.
Et Norge uten innvandrere ville fjerne en rekke interessante yrker: samfunnsforskere, lærere, utredere, seminarister, politikere og selvfølgelig edle synsere fra NOAS, antirasistisk senter etc. Lindbekk og co utfordrer tusenvis av mennesker som har innvandring som yrke. Og til dagsorden: Jeg lever delvis av det selv, for ved Høgskolen i Oslo er ymse multikulturelle emner både interessante og spennende trekk ved flere fag.

Som eventuelle faste lesere muligens har merket, har jeg en liten tendens til å innta det jeg innbiller meg er ikke-politisk korrekte standpunkt. Om ikke annet er det jo moro å irritere alle de gode og liberale menneskene rundt meg. Men i denne sammenheng ligger det mer i det: Det multikulturelle perspektiv er den reneste kjedsommelighet, det er tomgangsretorikk og det er et karrieretriks. Det er bare ett mulig utfall av slike debatter: Det multikulturelle er vår tids humanisme. Så lenge de betaler oss for å si det, fortsetter vi vel å prate på den måten, tenker jeg.