Verdinihilisme - kulturradikalisme

Motstanden mot «kristne mørkemenn» er ikke alltid et uttrykk for radikal frisinnethet. Den kan også representere en farlig og fordomsfull intoleranse.

 Av Bjørgulv Braanen, Klassekampen  21. januar, 2003

På mine vandringer blant ny- og gamleradikalere i Oslo-gryta støter jeg ofte på folk som har svært sterke meninger om KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland. Ikke sjelden får jeg høre at folk rett og slett hater henne. At den særegne motstanden mot Valgerd Svarstad Haugland skulle ha med hennes kjønn eller kvinnelige «væremåte» å gjøre, bør man jo kunne utelukke ettersom det er feministisk innstilte mennesker vi snakker om her. (!) Det at hun skulle være spesielt kristenfundamentalistisk og intolerant, er heller ikke helt i overensstemmelse med realitetene. Internt i Kristelig Folkeparti regnes jo Svarstad Haugland for å tilhøre de liberale og radikale. Er det noen som er mot KrF-lederen så er det kristenfundamentalistene. I disse miljøene regnes hun som både feminist og tilhenger av «demonisk liberalteologi».

Det er selvfølgelig riktig at Valgerd Svarstad Haugland sitter i en regjering som fører en borgerlig politikk og som i utenrikspolitikken fungerer som et lydig talerør for George W. Bush. Men hvorfor oppfattes KrF i enkelte radikale miljøer som verre enn Høyre og Arbeiderpartiet og Valgerd Svarstad Haugland som betydelig mer farlig enn finansminister Per Kristian Foss og utenriksminister Jan Petersen? Etter vanlige politiske målestokker er dette vanskelig å forstå.

Motstanden må i stedet bunne i den gamle kulturradikale fordommen mot kristne, der de framstilles som konservative mørkemenn og derfor representerer hovedmotstanderne for radikale og progressive mennesker. Men dette har jo fint lite med virkelighetens verden å gjøre. I dag er jo mange kristne miljøer de fremste i kampen for likhet og toleranse, slik vi for eksempel har sett det i mange asylsaker og i engasjementet mot krig. At Kristelig Folkeparti i regjering svikter disse idealene er riktig nok, men det blir jo partiet ettertrykkelig kritisert for av sine egne, nå senest av professor i teologi og etikk, Paul Leer-Salvesen, i Dagbladet.

Det er grunn til å spørre om det er Valgerd Svarstad Hauglands bekjennelse til verdier som er det virkelig provoserende. Det er en holdning blant en del radikale om at verdier er noe man skal holde seg lengst mulig unna. Det mest radikale er å bryte tabuer og være frisinnet. Det som likevel er litt paradoksalt er at evnen til «frisinnethet», liberalitet og toleranse i så liten grad omfatter mennesker med andre oppfatninger. Fordommene mot «kristne mørkemenn», «folk fra bøgda» og andre «umoderne undermålere» kjenner nesten ingen grenser. Hadde lignende fordommer vært framført offentlig mot homofile, kvinner eller pakistanere ville det vært rammet av straffelovens paragraf 135a.

I boka «The Corrosion of Character» («Når karakteren krakelerer») av Richard Sennet viser han at egenskaper som lojalitet, gjensidig engasjement og streben etter langsiktige mål brytes ned i en økonomi der alt handler om kortsiktighet. Derfor fungerer i dag verdier om menneskeverd, likhet, toleranse og langsiktighet som sand i maskineriet i forhold til den markedsliberalistiske kapitalismen, mens verdinihilismen på sin side er olje i det samme maskineriet. Derfor er det ikke tilfeldig at for eksempel motstanden mot norsk deltakelse i krigen mot Irak har vært spesielt sterkt i mange religiøse miljøer. Deres grunnleggende verdier om menneskeverd og nestekjærlighet har her vist sin motstandsdyktighet. Folk som kaller seg radikale bør derfor i stedet for å forbanne folk som har verdier, finne ut hvilke verdier de selv setter høyest og vil kjempe for. Da vil det kanskje vise seg at radikalere og «kristne mørkemenn» har mer til felles enn fordommene om hverandre.