Britene mister sitt heimland

Selveste THE TIMES har trykket en artikkel som har aktualitet langt utenfor Storbritannias grenser. Overskriften lyder "Britain is losing Britain", og slår innledningsvis fast at innvandringen er ute av kontroll. Landet er knuget av enorme og uhåndterlige sosiale, samfunnsmessige, og kulturelle motsetninger og økonomiske påkjenninger, som følge av en syndflod av mennesker fra den 3. verden til et allerede overbefolket øysamfunn, der inntrengerne er inderlig uønsket. Forfatteren er Anthony Browne, selv sønn av en innvandrer. Her følger et utdrag av artikkelen:
 
Om lag en kvart million mennesker kommer hvert år til Storbritannia fra den 3. verden. Det svarer til en by på størrelse med Cambridge hver 6. måned, en innvandrerbølge uten sidestykke i historien, som ustoppelig ruller mot et av verdens tettest befolkede øysamfunn, og som omskaper fullstendig det landet vi har levet i, stikk i strid med folkeviljen. Innvandringen ødelegger livskvaliteten og de tusen ting som holder et samfunn sammen, skaper og skjerper boligkrise og presser befolkningen sammen i byer og tettsteder der slummen brer seg, uhemmet og uhindret.
 
Jeg er selvsagt forberedt på anklagene om rasisme og fremmedhat som vil komme fra dem som har gjort det til levevei å undertrykke enhver debatt. Selv har jeg vært medlem av Labour, og frykten for å gi næring til det rasistiske British National Party er en god grunn til å holde tann for tunge. Men det som skjer nå er så skremmende og så ødeleggende, og innvandringslobbyens forsøk på å kvele debatten og grise til kritikerne er så motbydelig at det ikke lenger kan forsvares å tie stille.
 
Den bølgen av innvandrere fra den fattige del av verden som Storbritannia nå opplever har verden aldri før sett maken til, og den skaper enorme og raskt voksende samfunn fra nesten hvert eneste land i den 3. verden på britisk jord. Her er en million indere, 700.000 pakistanere, 260.000 fra Bangladesh, henimot en million nigerianere, over 100.000 fra Irak. Antallet vokser raskt: i løpet av de siste 5 år, mens den hvite del av befolkningen økte med 1 - én prosent, økte innslaget fra Bangladesh med 30 prosent, svarte afrikanere med 37 prosent, pakistanerne med 13.
 
Antallet som er gitt permanent oppholdstillatelse i Det Forente Kongerike er fordoblet i løpet av få år, med 125.000 i år 2000 - så godt som alle fra den 3. verden og Øst-Europa. Britisk statsborgerskap ble i fjor gitt til 100.000, ni av ti fra den 3. verden.
 
Det er selvsagt økonomiske årsaker til innvandringen, ettersom det er fra den fattige del av verden denne rekordtilstrømningen kommer. I forhold til den øvrige utviklede del av verden har Storbritannia så godt som null netto innvandring - nesten like mange fra de utviklede landene kommer hit som briter drar dit. Vi bør ikke lenger prøve å lure oss selv: det er en vedvarende, én-veis, økonomisk betinget masseinnvandring vi opplever, og vi øyner ingen ende.

 
Det britiske folk har ikke gitt sitt samtykke til innvandringen. Meningsmåling etter meningsmåling har godtgjort at det store flertall av britene, inklusive om lag halvparten av de etniske majoritetene, mener her er altfor mange innvandrere i landet, men frykten for rasiststemplet og makten hos innvandringslobbyen har ført til at ikke noe større politisk parti har våget å gi uttrykk for det folket mener.
 
Labourregjeringen har fullstendig hensynsløst oppmuntret til denne utviklingen, ved å gjøre det lettere for nyankomne å bringe hit stadig nye familiemedlemmer, og ved en rask økning av antall opphold på angivelig midlertidig basis, for så samtidig å endre lover og regelverk slik at det blir praktisk talt umulig å sende noen heim igjen.
 
Det kolossale oppsvinget i innvandringen har vært ledsaget og fulgt opp av målbevisst innsats fra de innvandringsfrelste for å hjernevaske det britiske folk, for å få oss til å tro at innvandringen er et gode, er til vårt eget beste. Men ethvert argument i så henseende er bunnfalskt.
 
Storbritannia har ikke befolkningsnedgang, her er flere fødsler enn dødsfall blant landets opprinnelige befolkning. Her er ikke nedgang i den arbeidsdyktige del av befolkningen, i stedet for mangel på arbeidskraft har vi 1,5 million arbeidsledige. Dessuten er ikke "arbeidsinnvandring" noen løsning for eventuell mangel på arbeidskraft: innvandrerne blir også gamle, og erfaringene viser at de går før ut av arbeidslivet og over på alders- eller uføretrygd enn britene, og har en skremmende høy arbeidsledighet. De gjør ikke Storbritannia til et rikere land. Tvert om, vi importerer fattigdom.
 
Det gjøres gjeldende at innvandrerne gjør økonomien større - hvordan skulle den unngå å gjøre det? - men det er ikke noe som tyder på at den øker den eneste økonomiske faktor som teller, nemlig øket verdiskapning per capita. Det er nok noe i at innvandrerne betaler store beløp i skatter, men det er bare fordi her er så mange høytlønnede innvandrere, som amerikanske banksjefer og europeiske bedriftsledere som betaler mer enn sin andel.
Innvandrere fra den 3. verden, med høyere arbeidsledighet og lavere lønninger, betaler så godt som sikkert ikke for oppholdet her.
 
Den eneste begrunnelsen for denne innvandringen er ikke at Storbritannia trenger innvandrerne, men at innvandrerne trenger Storbritannia.