Norsk kultur ­ byfolk og bygdefolk

 
Av TORGEIR LARSEN, Dagbladet  9. august 2004
 
-  BYFOLK I NORGE kjenner mye bedre til verden enn til livet her på  
landsbygda, sukker bonden jeg har stoppet for å spørre om veien. Jeg føler
meg truffet, selv om jeg kan skilte med bondeblod så langt slektstavla kan
leses. Den siste timen har jeg kjørt gjennom fraflyttet landskap på en liten
fylkesvei fra svenskegrensa til Trøgstad i Østfold. Ikke en butikk. Ikke et
postkontor. Bare skall tilbake og gulnede blondegardiner med varsel om at
beboerne seinest forlot tenåra en gang like etter krigen. Gårdene er der,
men det er langt færre, og heltidsbønder er det enda færre av. I Trøgstad er
antallet gårdsbruk halvert de siste 15 åra, til snaue 250 bruk. Men de som
er igjen, driver hardere og større enn noen gang. Tilleggsjord kjøpes eller
leies. Landbruksstatistikken for kommunen viser at det eneste som virkelig
øker, er antallet store landbruksmaskiner, firehjulstrekkere, vanningsvogner
og vendeploger. Mer må produseres av færre for å betjene investeringene.
Bøndene går sammen i spleiselag og AS-er. Knapt noen næring har hatt en
produktivitetsvekst som landbruket de siste 20 åra. Men i konkurranse med
gigantbønder i Australia eller Danmark er det en umulig kamp, hvis målet er
det samme - å produsere så mye som mulig for så lite som mulig. Og det har
vært målet for norsk landbrukspolitikk i generasjoner. Men nå er det kanskje
snart slutt. Den nye rammeavtalen for WTO vil sette bom for den
tradisjonelle innretningen av norske landbrukssubsidier.
 
 RAMMEAVTALEN FOR WTO skal sikre u-land, men også verdens
landbruksstormakter, bedre tilgang på verdensmarkedet. Det viktigste for
u-landene er at eksportsubsidier forbys for å stoppe dumping av subsidiert
mat. Men det betyr like lite for norske bønder som det lille norske
matmarkedet betyr for verdenshandelen. Utover en del jarlsbergoster
eksporteres nesten ikke norske landbruksvarer. Men for å bygge ned
handelsbarrierene skal det også kuttes betydelig i produksjonsstøtten til
landbruket, og i tollsatsene. Og det rammer norske bønder med full tyngde.
Ikke bare fordi hele 70 prosent av det norske jordbrukets samlede
bruttoinntekter er statsstøtte i form av tilskudd, tollbarrierer og
skatteletter (OECD-tall), men vel så mye på grunn av måten norske bønder gis
statsstøtte på. Store deler av subsidiene er fortsatt prisstøtte og annen
produksjonsstøtte som premierer antall kilo korn og liter melk som bonden
produserer, og ikke kvalitet eller hvordan maten produseres. WTO-avtalen
åpner for såkalt «grønn» støtte til landbruket, som økologisk drift og
verning av kulturlandskap. Men et «grønt» landbruk i Norge krever enorme
omstillinger, ikke minst i noe så vanskelig som mentalitet.