Dialog i Kardemomme by?

Dagbladmedarbeider  Peter Normann Waage har tidligere gjort seg bemerket
som en nokså ensidig kritiker av nasjonalkultur og av nasjonalstaten i det
hele (Jfr. Boka "Jeg, vi og de andre")  I år er han ute med bok igjen. Denne
gang skulle det handle om toleranse mellom religioner, fortolket ut fra en
religionsfortolkning som forfatteren har lagt frem ved Steinerskolen. Den nye
boka ble hetende:
Islam i en moderne verden: Et essay om dialog,
 
Når den bør omtales i NORSK KULTUR er det som en illustrasjon av at de som
ikke har et klart forhold til sin egen kultur ­ nasjonal norsk kultur og
kristen europeisk kultur ­ de har heller ikke særlige forutsetninger for å
trenge inn i tenkemåten til folk i andre kulturer.
 
Bokanmelder Tore Rem skriver i Dagbladet for 20.09.04 blant annet:
 
«Islam i en moderne verden» begynner på Steinerskolen. Og når man kommer til
bokas slutt, er man, om ikke like langt, så i alle fall ikke veldig langt
unna. Så gåtefull må jeg innledningsvis få lov til å være. Det skal bli mer
av det samme.
 
S.  Waage begynner med å avvise forbindelsen mellom islam og terrorisme,
fordi han føler seg sikker på at dagens «fundamentalisme» ikke kan ha vært
«hensikten bak Profetens religiøse åpenbaringer».
 
S. Waage ser forbi historien, «til saken selv». Og han synes å ha fått
privilegert innsyn i det egentlige islam, samt i den egentlige kristendom.
Fra et slikt perspektiv spiller det mindre rolle hva muslimer og kristne
måtte mene eller ha ment.
 
Fra historiens topp er utsikten god. Litt ut i lesningen blir det nemlig
klart at Waage sitter på fasiten, i antroposofisk innpakning. Rudolf Steiner
hjelper Waage med å utviske verdensreligionenes ulikheter. Og i iveren etter
å formidle den Steinerske syntesen føres den ellers fornuftige Waage inn i
obskur argumentasjon, tallmagi og tankegymnastikk.
 
S En av Waages resepter for dialog er å være kritisk mot sitt eget, og
positiv til det fremmede. Det er for så vidt beundringsverdig, men her fører
det virkelig på langtur. I sine eksentriske utlegninger av kristen doktrine
overgår Waage seg selv når han framstiller Ole Hallesby som fornekter av
treenigheten. Videre holder han kristendommen for å være «en blasfemi». Og
lutheranismen er visstnok «like billedfiendtlig som islam» og deler dens
oppfatninger om «viljens ufrihet og en predestinasjonslære». Samtidig hylles
islam som «religionenes religion».
 
 Waages fordommer er sikkert av beste merke, men de fører neppe kristne og
muslimer særlig mye nærmere hverandre. Det snakkes om respekt; det utvises
respektløshet.
 
Med fare for å sjokkere liberale lesere av denne avis, vil jeg hevde at det
kan være vesentlige forskjeller på mørkemenn fra Riyad og mørkemenn fra
Ryfylke. Det er for eksempel ikke slik at særlig mange vestlandspietister
vil bytte ut demokrati med teokrati, noe Waage påstår er kampsak for
«fundamentalister av alle avskygninger».
 
S. I iveren etter å skjære alle over Steiners kam, tilslører Waage
forskjeller. Slikt styrker verken forståelse eller dialog. Og da hjelper det
neppe med en naiv tro på tilnærming, begrunnet i at det «i den faktisk
foreliggende verden først og fremst eksisterer individer». Ikke bare
forutsetter et slikt utsagn et bestemt syn på kulturens relative uviktighet.
Det betinger også at muslimer deler Waages syn på individets verdi.
 
Til slutt i denne boka blir lukten av kardemomme påtrengende. Og dessverre
henføres jeg ikke til basarene i Istanbul, men til en mer hjemlig, Egnersk
bydannelse.