Sosiale, religiøse og kulturelle integreringsbarrierer

Av anestesilege Zorica Mitic - trykt i forkortet versjon i Aftenposten 26.07.04


Erna Solberg refser Jens Soltenberg fordi han sa at en etnisk underklasse utvikles i Norge. Det er ikke tvil om dette for gruppen ikke-vestlige innvandrere. Årsaken er ikke bare regjeringens politikk. Utviklingen er en konsekvens av:
1. manglende planlegging og kontroll av innvandringen de siste 30 år
2. forskjeller mellom vestlig og ikke vestlig kultur, religion og levestil.

Den ikke-vestlige innvandringen til Norge kom etter at Norge ble en fristende rik oljenasjon med gode sosiale støtteordninger. Norge er forpliktet av FN konvensjoner til å ta imot flyktninger, men disse utgjør bare 88 000 av ca 553 000 mennesker med utenlandsk bakgrunn. Resten er kommet av økonomiske årsaker. På et møte LO nylig arrangerte sa ass. direktør Manuela Osmundsen i UDI sa at UDI ikke har god oversikt over integreringen og innvandrernes faglige utdanningsresurser. I 2003 var 62% av innvandringen familiegjenforening.

Nordmenn er flinke til å lage statistikker, men tolkningen er heller politisk korrekt og rosafarget enn realistisk.   Statistikken forteller at 10,1% av innvandrerne er arbeidsledige -derav 80 % ikke-vestlige- mens 4,1% etniske nordmenn er arbeidsledige.
Statistikken viser også at ikke-vestlige innvandrere bor trangt og ofte i samme nabolag, at de fleste ikke-vestlige kvinner ikke arbeider og at ikke-vestlige innvandrere har flere barn enn vestlige innvandrere og nordmenn. Det er ikke-vestlige innvandrernes natalitet som øker Norges befolkning. Den etnisk norske befolkningen er i tilbakegang.

Den gruppe innvandrere som er svakest sysselsatt er ikke-vestlige muslimer. I tillegg er utdanningsnivået lavere, kvinnene er hjemmeværende, og deres livsstil er å ha store familier med mange barn. En vestlig familie med 2 barn, og med begge foreldrene i arbeid, er langt bedre økonomisk stilt enn familier med 7-10 familiemedlemmer og kun en forsørger i arbeid eller eventuelt arbeidsledig/trygdet. Staten yter sosialhjelp, barnebidrag og kontantstøtte, men dette gir likevel en levestandard langt under nordmenn og vestlige innvandrere.

Ikke-vestlige mødre behersker ikke godt norsk, og kan ikke hjelpe barna med leksene. I tillegg praktiserer barna lite norsk hjemme og i sine fritidsmiljøer. Grunnskolen kan ikke oppveie disse ulempene. Resultatet er at svært mange innvandrerbarn blir funksjonshemmet for utdanning og arbeidsliv på grunn av dårlig norsk språkgrunnlag.  Kristne går i kirken og muslimer går i moskeen for å møtes. Også på det religiøse og det kulturelle området begrenses kontaktflatene med det norske samfunnet. Hovedkontaktflaten er arbeidslivet, og også den kontakten forkrøples på grunn av lav yrkesdeltakelse av muslimske kvinner og høy arbeidsledighet blant muslimske menn.

Her er grunnlaget for utviklingen av en innvandrerunderklasse i Norge. Dette utløser andre problemer som kriminalitet og motsetninger både kulturelt og religiøst. Det gir grobunn for islamsk fundamentalisme, imammakt og etniske motsetninger. Behovet for sosial, kulturell og religiøs tilhørighet er stort for menneskene.
Det idealistiske bildet FN tegner av en verden, der forskjellige kulturer beholder identiteten og språket uansett migrering, er en drøm. Hvor på jordkloden er denne drømmen fredelig realisert? Marerittene er derimot tallrike: Israel, Palestina, Sudan, Bali, Tsjetsjenia, Kosovo, Bosnia, Zimbabwe, Kypros, Kurdistan, Kasjmir, Sri Lanka, Timor, Tyrkia-Armenia, Nord-Irland, Baskerland, Rwanda, Usbekistan, Burma, Sierra Leone o.s.v. Er vi ikke kommet til et punkt her i Norge der vi trenger å kombinere idealismen med litt mer realisme?