Religion i et liberalt demokrati

Kronikk av professor Bernt T. Oftestad, Aftenposten 22. 02.04

Vestens liberale ideologi bygger på mange dilemmaer. Den har alltid hatt et problematisk forhold til den kristne tradisjon, som på sin side har vært en kulturell historisk forutsetning for den individualisme som liberlismen bygger på. Men hvis den liberale ideologi har vært problematisk i forhold til kristen tro og teologi, er den blitt direkte konfliktfylt i forhold til islam. Det gjør ikke saken bedre at en liberal moral er en av hovedgrunnene til utviklingen av svak familiemoral og få barn i Vesten, og som begrunnelse for en "liberal" holdning til innvandring av muslimer til Europa.

Vestens liberale demokratier vet ikke riktig hvordan de skal møte den muslimske utfordringen, skriver Bent Oftestad. Noen velger å bruke makt, andre en form for motvillig toleranse. Kirkens vanskelige vei må være å arbeide for forsoning mellom religionene - uten å ofre sannhetskravet.

Bernt T. Oftestad er professor dr. theol. og medlem av den norske avdeling av Iustitia et Pax, kommisjonen for rettferd og fred i Den katolske kirke.

ISLAM er nærværende i Europa - vest for Wien og nord for Pyreneene. For 500 år siden var det islam og det kristne keiserdømmet som ble konfrontert med hverandre. I dag står det liberale demokratiet - sekulært og rasjonalistisk, agnostisk og fremtidsoptimistisk - overfor den muslimske utfordringen. Konfliktene rundt hodeplagget hijab er blitt et symbolsk uttrykk for det problematiske møtet mellom islam og det sekulariserte, vestlige demokrati. Selv om det å bære hijab kan gis høyst forskjellige tolkninger, utfordres likevel demokratiets bevisste skille mellom religion og politikk. Men et forbud krenker samtidig det liberale toleranseideal.

Kristendommen har et annet forhold til politikken enn islam. Også for kristne er det selvsagt at man skal lyde Gud mer enn mennesker. Men dette motiverer ikke et teokratisk samfunnsstyre. Jesus byder oss å gi Gud hva Guds er, og keiseren det som tilkommer ham.

Kirken og den kristne øvrighet har ikke alltid vært så nøye med å opprettholde skillet mellom Guds og keiserens. Nytidens liberale demokrati ble da også utviklet for å hindre kirkens og religionens myndighet over og/eller direkte påvirkning av politikken. I Frankrike har man begrunnet forbud mot å bære hijab i det offentlige rom med at plagget gir signal om at Guds bud settes høyere enn den (demokratiske) statens lover.

En slik vurdering reflekterer motiver fra den liberale tradisjon. Men å stenge religionen inne bak privathetens murer, som alltid har vært den moderne sekularismes mål, er ikke bare vanskelig, men til sist umulig. Den kristne kirke har overlevd de autoritære og totalitære regimer som har forsøkt å knuse den. Avstanden og konfliktene mellom kristendommen og islam er dyptgripende. Men som religioner later de til å ha felles interesser i møte med en sekulær stat.

Å BETRAKTE liberalismen som prinsipielt sett religionsfiendtlig, vil ikke være dekkende. På den ene side forfulgte den franske revolusjon (pavetro) prester og ordensfolk. Noen ble massakrert. Og i stedet for Kirkens religion ville man innføre en ny kult - av Skaperen som "det høyeste vesen". På den annen side frembragte revolusjonen Erklæringen om menneskets rettigheter (1789). I den ble også retten til religionsfrihet slått fast. De gode langtidsvirkninger av 1700-tallets revolusjoner (i Nord-Amerika og Frankrike) ser vi i dag i den verdensvide enighet om og kamp for menneskerettighetene:

1) Religionsfrihet er grunnleggende. 2) Kirkelig-teologisk myndighet over politikken er det ikke rom for. 3) I stedet bør religionen omprogrammeres til å støtte samfunnsutviklingen mot liberalismens fremtidsmål.

I disse tre teser uttrykkes i et nøtteskall liberalismens holdning til religionen. Vi ser dem demonstrert også i norsk historie. Under de siste 150 år er religionsfriheten blitt utvidet og sikret. Diskriminering av mennesker med annen religion enn statsreligionen er ubetydelig. Men de statsfrie religionssamfunn har hatt og har svært liten kulturpolitisk betydning. I det norske samfunn er det Den norske kirke/Statskirken som er den bærende struktur for religiøst liv. Derfor har det vært maktpåliggende for den politiske elite å rekonstruere den gamle statsreligionen. I dag fremtrer den som liberalismens religiøse avtrykk og begrunnelse. Og det statsreligiøse lederskap legitimerer gjerne det som er politisk korrekt etter liberalismens mønster.

For liberalismen gis det ingen metafysisk-religiøs sannhet, men gitte grenser (gyldighetskriterier) for religionen(e) om de skal kunne gjøre seg fortjent til beskyttet frihet i samfunnet. Den "gyldige" religion er individuell, subjektiv og personlig. Den målbærer ingen almengyldig sannhet, men består av subjektive anskuelser og fremfor alt følelser. Den motiverer for nært personlig felleskap basert på respekt for de forskjellige subjektive holdninger. Reli- gionen må ikke "blandes" med kirkelig jus eller "forurenses" av forpliktende dogmer. Den fremstår i sin ideale renhet, som personlig individuell og subjektiv.

I FORHOLDET mellom religionen(e) og det liberale demokrati er det gitte spenningsfelter. De er strategisk viktige både for religionene og for den sekulære "demokratisme". Religiøse institusjoner og kollektiver kan ha et indre liv og utvikle en egen kultur i kraft av organisasjonsfriheten.

Om kollektivet omfatter også mindreårige som oppdras religiøst av sine foreldre, støter det an mot liberalismens oppfatning av religionen som noe personlig, beroende på det myndige menneskets frie, bevisste og subjektive valg. Om det religiøse kollektivet har sine interne lover, vil det være viktig å hindre at disse virker undertrykkende på individet.

Spesielt konfliktfullt blir det når religionens lover omhandler humane felter som kjønnet, ekteskaps- og familieinstitusjonen. Får ekteskapsinstitusjonen en religiøs begrunnelse og ramme, ser man den individuelle friheten og likheten mellom kjønnene truet. Og når mennesker på fritt grunnlag tilegner seg og utfolder en religiøs praksis som ikke stemmer med liberalismens politiske korrekthet, dekonstrueres deres religiøs-etiske jeg, slik at deres identitet og praksis blir sett på som psykiske og sosiale effekter av fordommer og sære oppvekstvilkår.

Knapt noen historisk religion - selv ikke en modernisert protestantisme - kan fullt ut tilpasses det liberalistiske religionsbegrep. Men om religionsfriheten i demokratiet skal ha noen mening, må det være slik at konkrete religioner må kunne nyte godt av den. Og friheten må i utgangspunktet omfatte både det private og det offentlige.

Har ikke også religionsfriheten grenser? Møtet med islam har skjerpet spørsmålet. For Kirken er tvangsekteskap, omskjæring av piker og flerkoneri like uakseptabelt som homofile partnerskap. Her viser ikke Kirken til åpenbaring alene, men også til naturretten. I et moderne demokrati må man argumentere mot det man ser som moralsk uakseptabelt, ut fra almenmenneskelige (naturrettslige) premisser.

Men hvor langt er det mulig i dagens senmoderne kultur, der moral blir tolket som konvensjon, troen på en almengyldig sannhet som "fundamentalisme", og det stadig slås fast at "den felles fortelling" i og for vår kultur er gått i oppløsning. Fra parnasset lyder det at bare de mange høyst forskjellige (subjektive) "fortellinger" er blitt tilbake som utgangspunkt for ulike identitetsdannelser.

N ÅR MAN UNDER MODERNITETENS høykonjunktur ville relativisere kristendommen og oppløse dens kulturhegemoni, viste man gjerne til de "fremmede religioner" og deres sannhetspretensjoner. Det var så mange religiøse "sannheter".

Nå er de "fremmede religioner" her. Det liberale demokrati later til å være i villrede om hvordan man skal møte dem. Noen velger en motvillig toleranse. Andre vil gå frem med maktspråk og "soft despotism" ("mild undertrykkelse").

(....)