Sendes fra Norge for å gå på skole i Pakistan

Aftenposten for søndag 28. mars 2004 hadde en reportasje, signert Halvor Tjønn, om hva slags skolegang barn med norsk statsborgerskap får, når foreldrene sender dem til Pakistan for at de ikke skal bli for påvirket av norsk kultur.

Kanskje så mange som et par tusen barn med norsk statsborgerskap tilbringer store deler av sin skolegang i Pakistan, der de hverken får opplæring i norsk eller i norske samfunnsforhold, skriver Tjønn. Videre skildrer han sitt møte med Lille-Norge slik:

"Hei, jeg har norsk pass! Det er en av elevene i den store skolegården som roper til oss. Rundt ham står en flokk med skolegutter i de aller første tenårene. - Ja, norsk pass, det har jeg også, roper en av de andre. Etter hvert stemmer de fleste i flokken i, mens tolken oversetter fra det lokale språket, punjabi: - Jo, vi har norske pass, nesten alle sammen.

Vi er midt i det som på folkemunne heter Little Norway, området rundt byen Kharian i Punjab-provinsen, et par timers kjøretur sørøst for Pakistans hovedstad Islamabad. Herfra kommer de aller fleste pakistanske innvandrerne til Norge.

I flere dager har vi trålet skolene i distriktet. Overalt finner vi elever som er født i Norge og som har norsk statsborgerskap. Tall fra den norske ambassaden i Islamabad viser at de kan være så mange som et par tusen.

Foreldrene har sendt dem til Pakistan for å gå på skole. Enten bor de hos slektninger i Pakistan, eller moren bor med barna i Pakistan mens far arbeider i Norge. Mange av de barna vi treffer har gått på skole i Pakistan helt fra første klasse. Andre forteller at de har gått første eller andre klasse i Norge, og at de deretter er sendt til Pakistan.

Hittil er det ingen norske myndigheter som for alvor har beskjeftiget seg med strømmen av norskpakistanske barn som sendes til foreldrenes opprinnelige hjemland for å tilbringe barne- og ungdomstiden der. Men tall fra den norske ambassaden i Pakistan mer enn antyder at dette dreier seg om mange barn. Ambassaden understreker at den ikke har noen nøyaktige tall for hvor mange personer med norsk statsborgerskap som oppholder seg i Pakistan. Dette fordi det ikke eksisterer noen registreringsplikt for norske statsborgere i utlandet.

Omtrentlige anslag går likevel ut på at det til enhver tid oppholder seg mellom 3000 og 4000 norske statsborgere i Pakistan. De fleste av dem er under 16 år. Det vil si at det til enhver tid kan oppholde seg et par tusen barn med norsk statsborgerskap i Pakistan på permanent basis, får Aftenposten opplyst fra ambassaden.


Under en rundreise i Little Norway-distriktet nylig, fant Aftenposten at barna som har foreldre i Norge og/eller norsk statsborgerskap stort sett har én ting til felles: De snakker så godt som ikke norsk. Enkelte av dem vi møter kan svare på enkle spørsmål på norsk; som hvor gamle de er og hva de heter. Vanligvis er dette barn som har gått et par år på norske skoler. Men de barna som er født i Norge og som ble sendt til Pakistan før de begynte i norsk skole, snakker eller forstår stort sett ikke norsk i det hele tatt. Når de som 14- 15- eller 16-åringer kommer tilbake til Norge, vil mange av dem etter alt å dømme bli å regne som førstegenerasjons innvandrere, til tross for at de er født i Norge og har norsk pass.
*

Vi treffer Fakhra på en av skolene i Kharian-distriktet i Punjab. De fleste pakistanske innvandrerne i Norge stammer herfra. Og hit sender mange av dem barna sine for at de skal få en pakistansk oppdragelse, før de som 15-16 åringer hentes tilbake til Norge.
I likhet med de fleste av sine medelever hverken snakker eller forstår Fakhra noe særlig av språket i det landet hun er født. Etter å ha tilbragt de første leveårene i Norge, ble hun sendt tilbake til Pakistan. Hun svarer på punjabi når vi spør henne om hva hun synes om den pakistanske skolen sammenlignet med den norske.
I alt har Fakhra seks søsken, og alle har norske pass. - Storebroren min bor i Norge, men alle vi andre søsken bor her. Moren vår bor også her sammen med oss, men far bor i Norge.

- Men hvor vil du helst bo?

- Når jeg er ferdig med skolen, skal jeg reise tilbake til Norge. Da blir jeg i Norge for bestandig, svarer Fakhra.

De to forteller at både mor og far bor i Norge. Selv bor de hos en tante og onkel i landsbyen like ved. Overfor tilfeldige besøkende fra Norge er de sky og stirrer helst ned i bakken. På spørsmål om hvorfor de to bor her, mens foreldrene bor i Norge, svarer de forsiktig: - Foreldrene våre mente at det var best for oss å gå på skole her i Pakistan.