Norsk kultur og stress i storbyen

 
Nordmenn har sin kulturelle identitet knyttet til bygda og småbyen. Det er
flere grunner til at storbyen ­ i Norge vil det først og fremst si Oslo ­
ikke oppleves som representativ for det typisk norske. En av disse grunnene
er psykisk stress som gjerne forbindes med storbyen, kanskje ikke uten
grunn.
 
I Aftenpostens kronikk for  28. august 2004 skriver avdelingsdirektør ARNE
HOLTE og overlege MARIT ROGNERUD ved Nasjonalt folkehelseinstitutt blant
annet følgende:
 
 
"NORGE BRUKER STORE ressurser til behandling av psykiske lidelser. Et
særtrekk er at forbruket pr. innbygger er vesentlig høyere i Oslo enn i noe
annet fylke. Innebærer dette at det psykiske helsevern er vesentlig bedre i
hovedstaden? Eller betyr det bare at behovene der er så store at vesentlig
større budsjetter er nødvendig for å gi et tilbud likeverdig med landet
forøvrig? Kan ikke psykisk helsevern i Norges eneste storby drives etter
samme målestokk som i jordbruks-, tettsteds-, og småbyområder som Troms,
Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag og Østfold? Avklaring av slike
problemstillinger trengs for at myndighetene skal kunne gi "gode og
likeverdige helsetjenester". Det er viktig for Regjeringens pågående arbeid
med "Storbymeldingen", for innretning av sluttfasen i "Opptrappingsplanen
for psykisk helse", og for spissingen av "Regjeringens strategiplan for barn
og unges psykiske helse" som nå er i virke.
 
De mest utbredte psykiske vanskene i Norge er knyttet til rusmiddelmisbruk,
alvorlig depresjon og angst. I løp av livet rammer alkohol- og annet
rusmiddelmisbruk hver fjerde, depresjon hver sjette, og
personlighetsforstyrrelser hver åttende av oss. Alvorlige spiseforstyrrelser
og psykoser som schizofreni og manisk depressiv lidelse er langt sjeldnere.
Over hvert femte barn og unge har så store psykiske vansker at det
forstyrrer deres daglige virke (www.fhi.no).
 
 Felles for alle disse vanskene er at de hoper seg opp i lavere sosiale lag
og særlig i storbyer. Det skyldes at storbyer gir økt sårbarhet for psykiske
vansker. Det skyldes at mennesker med psykiske vansker ofte faller igjennom
i samfunnet - og lettest i storbyer. Og, det skyldes forhøyet forekomst av
psykiske vansker blant dem som flytter inn til storbyer. I Norge hoper en
rekke risikofaktorer for psykiske vansker seg opp i Oslo.
 
OSLO HAR LANGT STØRRE  sosiale og økonomiske forskjeller enn resten av
landet, og også forskjellene innen byen er store. En rekke undersøkelser
viser at ikke bare fattigdom, men også sosiale forskjeller i seg selv
påvirker både sykelighet og dødelighet.
 
 Oslo har halvparten av landets nå antagelig rundt 15 000 sprøytenarkomane
og halvparten av landets nær 1000 overdosedødsfall, 1994- 98.
 

Rundt hver tredje av landets ikke-vestlige innvandrere bor i Oslo. Disse er
spesielt utsatt med svak inntekt, høy arbeidsledighet og store språklige og
kulturelle tilpasningsvansker. Ikke-vestlige innvandrere har dobbelt så høy
forekomst av angst og depresjon som personer av norsk opprinnelse. Psykiske
skader etter flukt fra krig og undertrykkelse gjør mange av dem særlig
sårbare for senere psykiske lidelser. Til tross for et kulturelt og språklig
fjernt forhold til det psykiske helsevern har nesten hver femte flyktning i
landet hatt kontakt med psykolog eller psykiater.
 
Oslo har langt større andel enslige, både aldri gifte og separerte/skilte,
enn resten av landet, og andelen er ulik i de ulike bydeler, flest i
sentrum. Enslige har dobbelt risiko for å ha betydelige symptomer på angst
og depresjon. De har også langt hyppigere personlighetsforstyrrelser enn
gifte/samboende. Oslo har størst andel barn på barnevernstiltak også her med
skjev sosial fordeling og opphoping av psykiske vansker.
 
 Oslo har 50 % høyere skillsmisserate enn i helseregionen forøvrig. Mens
skillmisseraten i Oslo ligger nær 17 pr. 1000 gifte, ligger den i Østfold,
Hedmark og Oppland mellom drøyt 9 og 11. Statistisk er skilsmisse forbundet
med økt hjelpsøking til det psykiske helsevern for både voksne og barn og
unge.
 
OPPSUMMERT HAR OSLO BETYDELIG  overopphoping av flere befolkningsgrupper
som vi vet har mer psykiske vansker enn andre. Norsk pasientregister viser
da også at Oslo i særklasse har flest pasienter pr. innbygger i
spesialisthelsetjenesten innen psykisk helsevern, som nok også speiler
opphopingen av spesialister i Oslo. Storbyeffekten er antagelig generell;
også i Stockholm er personer med psykiske lidelser overrepresentert."