Europas undergang
Av Bjarne Dahl
Bærum
Historieprofessor Niall Ferguson la nylig frem et dystert perspektiv på vår verdensdels fremtid i "The New York Times". Det var nok tilfeldig at artikkelen falt sammen med Oriana Fallacis bok om muslimenes undergravning og utpressing av Europa, med sikte på å erobre våre nasjonalstater, undertrykke eller utrydde kristendommen, i den grad den fortsatt eksisterer i våre sekulære samfunn, og opprette Kalifatet Eurabia. Mens vi venter på oversettelsen av Fallacis verk, kan vi med fordel gjøre oss kjent med professor Fergusons syn, og fortrinnsvis ta hans varsko på alvor.
Ferguson innleder med en henvisning til Edward Gibbons mesterverk om Romerrikets framvekst og undergang. I et kapittel stiller Gibbons et av historiens vesentligste "hvis/såfremt/i fall"-spørsmål: Dersom frankerne under Karl Martel ikke hadde maktet å slå den muslimske invasjonsstyrken ved Poitiers, i hjertet av Frankrike, i det Herrens År 732, ville da hele Europa ha bukket under for Islam?
Gibbons gjorde seg sine tanker om konsekvensene. Blant de minst dramatiske var forestillingen om at fortolkningen av Koranen kunne bli lagt til Oxford, og at de omskårne studentene der ville få høre fra katetrene at Muhammeds åpenbaringer var gudsens sanning.
Da disse tankene kom på trykk i 1788, virket forestillingen om et muslimsk Oxford heller fantasifull. De siste muslimske okkupantene var blitt fordrevet fra Spania i 1492, de tyrkiske invasjonshærene var blitt slått ettertrykkelig foran Wien i 1683. Rett nok holdt de det meste av Balkan besatt og undertrykt i flere århundrer, og skapte tilstander og motsetninger som Europa lider under den dag i dag, men den overhengende fare for et muslimsk Europa syntes overvunnet.
I dag er det ikke lenger noen spøk. Fremtredende tenkere har tatt Gibbons tankelek på alvor. Den franske historikeren Alain Besançon er en av mange europeiske intellektuelle som har slått fast at kontinentets tradisjonelle kristne sivilisasjon står overfor en dødelig fare. Den egyptiske toneangivende forfatteren Bat Yeor har i flere år vist til framveksten av et nytt "Eurabia", like fiendtlig overfor USA som overfor Israel. For to år siden ga Pat Buchanan ut en dommedagsskildring, "The Death of the West", der han forutså og forutsa at nedgangen i fødselstallene over hele Europa, og innvandringspresset fra omliggende muslimske regioner, ville forvandle vuggen til vestlig sivilisasjon til dens grav.
Etter 11. september i USA, og 11. mars i Spania, tar både menigmann og våre ledere trusselen mer på alvor. Terroristangrepene godtgjør at islamistene opererer med tilnærmet frihet i europeiske storbyer. En rekke amerikanske kommentatorer har en bestemt følelse av at europeiske ledere strekker seg til det ytterste for å gjøre islamistene til lags. Det er "appeasement", som i sin tid i forholdet til nazismen. Europeiske ledere kjøper seg fred på andres bekostning.
Det kan synes som om mange muslimer, bosatt i Europa, er lovlydige og med liten sans for terroristangrep og massakrer.. Men mange er åpenbart "sovende aktivister", som bare venter på signal fra moskeen for å gå til aksjon. I tillegg gjennomgår kontinentet nå en fundamental demografisk og kulturell endring, og ingen kan i dag forutse de langsiktige konsekvensene. Noen enkle tallstørrelser: For 100 år siden utgjorde befolkningen i dagens EU 14 prosent av verdens samlede. I dag er den 6 prosent, - tiltross for folkevandringene – og i år 2050 er den beregnet av FN til knappe 4, til tross for at samme FN forutser, og forlanger, massive folkevandringer til Europa. Og nedgangen er ikke bare relativ, sett i forhold til befolkningseksplosjonen i den 3. verden. Den er reell, og her har ikke vært en slik vedvarende og absolutt nedgang i den europeiske befolkningen siden Svartedauden. I tillegg til redusert antall kommer øket antall eldre – i 2050 vil hver tredje europeer være over 65 år. Det er en utfordring som dagens velferdsstater ikke kan makte.
Parallelt med denne utviklingen blir kristendommen avviklet over hele Europa, og denne sammenhengen er åpenbar for oss troende. I Nederland, Storbritannia, Tyskland, Sverige og Danmark går bare 1 av 10 fra tid til annen i kirken. I Norge sier 52 prosent av befolkningen, i Sverige 55 prosent, at Gud ikke har noen betydning for dem. Sosial og fremfor alt seksuell frigjøring er det som betyr noe, og deres religiøse toleranse gjør dem svake og kraftløse når de står ansikt til ansikt med fanatikere.
Følgene av disse endringene kan ikke forutsies med sikkerhet. En snikende islamisering av et dekadent kristent samfunn er et mulig utfall, i det minste påregnelig utfall. Samtidig som europeerne blir eldre, og deres tro svakere, vil de muslimske koloniene inne i Europas byer vokse, og bli stadig mer utfordrende, i kraft av dramatisk voksende antall og økende politisk og økonomisk makt. "Positiv diskriminering" i arbeidslivet og i offentlig forvaltning, i politi og forsvar, og stemmerett og dermed medbestemmelse i eldgamle nasjonalstater stell og styre etter få års opphold i landet er våre lederes tributt til "de nye landsmenn". For godt mål har de samme lederne gjort det straffbart å protestere mot utviklingen, mot kapitulasjonen. På den annen side, det kan selvsagt ikke utelukkes at høyresiden mobiliserer, ledet av modige politikere, om slike fortsatt finnes, og stenger grensene Det kan heller ikke utelukkes at det kan skje en sammensmeltning av mer verdsliggjorte 2., 3. og 4. generasjons muslimer med naboer som i alt unntatt navnet har gitt opp sin kristne tro, og som ikke har de store motforestillinger ved å konvertere.