Tilbake til forsiden

Pensjonsutfordringen - et problem som avhenger av en revitalisert kultur

Av tidligere statsminister Kåre Willoch, Aftenposten 9.2.04

PENSJONSKOMMISJONEN gir en mønstergyldig beskrivelse av de problemene den skulle finne løsninger på. Den regner med at antallet pensjonister i folketrygden vil stige fra 915 000 i år 2001 til 1 674 000 i år 2050, det vil si med 83 prosent. Så kommer antallet med avtalefestet pensjon i tillegg, som man mener vil stige fra 33 000 til 69 000 i det samme tidsrommet, hvis man beholder ordningen. Men arbeidsstyrken vil bare stige med 13 prosent.

Men pensjonsutgiftene vil stige enda meget raskere enn antallet pensjonister, fordi gjennomsnittspensjonen blir høyere for nye pensjonister enn for dem som går bort. Og dette gjelder vel å merke realverdien av pensjonene. Beregningene viser at de offentlige alderspensjonene vil stige fra 5,9 prosent av bruttonasjonalproduktet i år 2000 til 15,2 prosent i 2050, hvis man ikke strammer inn systemet. Med det vil Norge gå over fra en situasjon med lave pensjonsutgifter i forhold til mange andre land, til et høyere utgiftsnivå enn de fleste.

Noen mener at dette likevel ikke blir noe stort problem, fordi økonomien vil vokse sterkt. Det er flukt fra virkeligheten. Folketrygden er nemlig bygget opp slik at raskere økonomisk vekst ikke vil gjøre det nevneverdig lettere å betale pensjonsutgiftene, fordi pensjonene vil vokse raskere hvis resten av økonomien gjør det. Utsettelse av handling vil føre til at staten - etter at oljefondet er brukt opp - vil få så meget gjeld at den får valget mellom en brutal tilstramning eller bankerott. Det siste betyr enda mer brutal innstramning litt senere. Slikt rammer erfaringsmessig de svakeste hardest.

D E SOM SKAL SETTE OPP statens budsjetter om 20- 30 år, vil ikke kunne redusere pensjonene på kort sikt, fordi staten til enhver tid må respektere opparbeidede rettigheter. Derfor vil eventuelle vedtak om mindre stigning i pensjonene få liten virkning før mange år senere. Det betyr at hvis man ikke gjør noe med pensjonene i tide, blir det ikke noe alternativ til å skjære ned på andre store utgiftsposter, som for eksempel helsevesen, aldersomsorg og funksjonshemmede. Fremtidens politikere kan bli tvunget til en grovt antisosial politikk hvis man ikke griper inn i tide mot at de rettighetsbestemte pensjonene får vokse ut over statens bæreevne.

En annen virkning av veksten i pensjonsutgiftene kan bli at staten ikke får nok midler til å gi barnefamiliene slike vilkår at unge mennesker velger å få nok barn til å opprettholde befolkningen. Man risikerer at økte pensjonsutgifter - gjennom ulike mekanismer - medvirker til lave fødselstall, inntil den innfødte befolkning er blitt så liten at alle omsider forstår at noe drastisk må gjøres.

Det er antydet at man heller får øke skattene enn å redusere veksten i pensjonsutgiftene. Men dette er mindre realistisk enn det høres ut. Noe forenklet kan man si at selv om man får en fortsatt tilfredsstillende vekst i økonomien i Norge, og selv om man ikke øker standarden på offentlige ytelser og tjenester, og selv om man tar hensyn til at økte pensjoner gir økte skatteinntekter, må skattene og avgiftene heves med fem prosent av bruttonasjonalproduktet frem til 2050, dersom man ikke forandrer folketrygden. Men hvis man vil legge til grunn større realisme når det gjelder fremtidens utgifter til helsevesen og aldersomsorg, og høyere mål for familiepolitikken, blir behovet for skatteforhøyelser større enn det.

M EN SELV OM MAN GODTAR regnestykket som sier at uforandret pensjonspolitikk vil kreve at skatteforhøyelsene tar fem prosent mer av hele bruttonasjonalproduktet, må man være klar over at det er meget vanskeligere å få til enn det kan se ut som. Omtrent halvparten av nasjonalproduktet går allerede til staten og kommunene. For å øke skattene og avgiftene med beløp som svarer til fem prosent av hele bruttonasjonalproduktet må man ta 10 prosent av den halvparten som disponeres privat. Og, som sagt, sannsynligheten for at det vil bli nok, hvis man ikke reduserer veksten i pensjonsutgiftene, er liten.

Men hvordan skal man kunne hente inn så meget mer fra privat sektor? Merverdiavgiften lar seg neppe øke ut over dagens sats på 24 prosent uten uforholdsmessige problemer med unndragelser. Skattene på inntekt og formue er allerede så høye at de svekker innsatsviljen og effektiviteten i økonomien. Den tredje største skattekilden - hvis man ser bort fra de tidsbegrensede oljeskattene - er arbeidsgiveravgift. En drastisk forhøyelse av dem vil vekke sterke motforestillinger i et land der kostnadene til arbeidskraft tradisjonelt er høyere enn i nær sagt alle andre land. Kort sagt: Man kommer ikke til å klare å dekke en nevneverdig del av økte pensjonsutgiftene ved økte skatter og avgifter, uten å skade vekstevnen i økonomien ganske alvorlig. Og dermed kan det bli enda vanskeligere å opprettholde velferdsstaten.

Derimot vil det gi reelle bidrag til løsning av problemene hvis mange blir yrkesaktive lenger. Men her møter man nye holdninger som kan komme til å påføre dagens yngre og kommende generasjoner tunge byrder. Når levealderen har steget så påfallende, er det nærliggende å tro at folk flest er friskere enn før. Den ukentlige arbeidstiden er også blitt kortere enn tidligere generasjoner måtte finne seg i, og feriene er blitt lengre. Det burde kanskje også gjøre det lettere å bli stående lenger i de fleste yrker.

Likevel skaper det bitter motstand at man vil gjøre noe som monner for å få folk til å vente med å kreve pensjon. Men alle kan jo se at regelverket fører til at mange flere enn sliterne går av meget tidligere enn deres forgjengere gjorde. Og når arbeidsgivere må redusere arbeidsstokken, vil de si opp de eldste først, fordi de kan få pensjon. Slikt skaper etter hvert vaner og holdninger: Det ser ut som mange oppfatter det som noe nær en menneskerett å leve på pensjon en stor del av livet. Og ledere i næringslivet forsterker disse antiøkonomiske holdningene ved å trekke seg tilbake med meningsløst høye pensjoner i ung alder.

S AMFUNNET har skapt et kjempeproblem for seg selv, ved å fjerne seg så langt fra den gamle erkjennelse at "arbeidet adler mannen". Man har skapt en dynamikk i retning av tidligere avgang fra yrkeslivet som man mistet kontrollen over, og som har undergravet respekten for halvgamle som arbeidskraft.

Pensjonskommisjonen vil gi sterkere motiver for å vente med å gå av. Men den løser ikke det problem at det er enklest for arbeidsgivere å si opp de eldste når arbeidsstyrken må reduseres. Dermed medvirker pensjonssystemet til utstøting fra arbeidslivet. Virkninger blir mindre arbeidsstyrke, høyere kostnadsstigning og tap av konkurranseevne.

Men Pensjonsutvalgets forslag vil ikke løse de finansielle problemene heller. Kommisjonen regner selv med at dersom dens forslag blir gjennomført, vil pensjonsutgiftene stige fra 5,9 prosent av bruttonasjonalproduktet i år 2000 til 12- 12,5 prosent av BNP i 2050. Med andre ord: Forslagene vil ikke hindre at utgiftene stiger til over det dobbelte av dagens andel av verdiskapingen i landet. Det er vanskelig å se at kommisjonen med dette vil skape rom for den nødvendige satsing for å få unge mennesker til å stifte større familier, for å utrydde fattigdom, for bedre kår for funksjonshemmede, for å sette helsevesenet i stand til å løse sine voldsomt økte oppgaver, og for andre sosiale formål.

D ET ER PÅFALLENDE at kommisjonen vil at et nytt pensjonssystem ikke skal tre i kraft før fra 2010, og deretter fases inn gradvis over en så lang periode som 15 år. Personer som er født i 1950 eller tidligere, får pensjonen fullt ut etter dagens system. Personer som er født i de nærmeste årene etter 1950, vil også bli lite rammet av innstramningene.
Dette innebærer at den såkalte 68'er-generasjonen, som skapte så meget av problemet ved å redusere sine barnetall, vil slippe nevneverdige reduksjoner i sine pensjoner. De vil få relativt mer ut av folketrygden enn både forgjengerne og etterfølgerne. Derimot vil senere generasjoner få den dobbelte byrde: De skal pålegges både å betale høyere pensjoner til 68'erne enn noen generasjon før dem fikk, og må samtidig satse mer på flere barn, hvis samfunnet skal bestå.

Man kan forsvare kommisjonen med at det neppe er mulig å komme lenger i første omgang. Og den vil tross alt gjøre problemene for fremtidens generasjoner litt mindre enn de blir dersom man ikke foretar seg noe. Men selv om det lykkes å komme så langt som foreslått, kan det bli behov for en ytterligere pensjonsreform om noen år. Det vil fremdeles ikke være forsvarlig for yngre yrkesaktive å stole på at folketrygden vil dekke deres behov for alderspensjon.