Om nasjonalt eierskap

SALG av norske bedrifter til utlandet trenger ikke alltid ha rasjonelt motiv. Imperiebygging, personlig ærgjerrighet og økonomisk gevinst for finansforetak og enkeltaktører kan spille sterkt inn.

Av KÅRE WILLOCH, Aftenposten 15.04.05 (utdrag)

. Den utenlandske innflytelsen i norsk næringsliv er vokst raskt foran jubileet for unionsoppløsningen i 1905. Forretningsbanker som var Norges nest største og tredje største tilhører nå henholdsvis svensker og dansker. Forsikringsselskapet Vesta ble dansk for lenge siden. Storebrand samlet meget av den skadeforsikringen som var igjen i norsk eie, og solgte så det hele til Finland. Dyno, den store produsenten av sprengstoff og kjemikalier, ble solgt til utlendinger, som nå vil selge videre med svær fortjeneste. Utlendinger fikk overta Freia og Hydro Seafood, som også var "industrielle flaggskip" på hvert sitt område. Store deler av entreprenørbransjen er utenlandsk. Endog noen av våre største rederier har utenlandske eiere. Orkla samlet nesten alle norske bryggerier under én hatt, og lot så alt sammen bli dansk. Stein Erik Hagen har solgt en betydelig del av norsk dagligvarehandel til utlendinger.

Irrasjonell trang til vekst.
Denne utviklingen har både positive og negative sider. Utenlandsk eierskap kan tilføre kompetanse og markeder, og skjerpe konkurransen. Men det blir for meget utenlandsk eiermakt over norske arbeidsplasser. Og motivene for de utenlandske kjøperne kan være helt andre enn de rasjonelle som bør prege markedsøkonomien. Storkonserner kan ha en irrasjonell trang til å bli enda større. Bedriftsledere kan gå inn for oppkjøp på grunn av personlige ambisjoner og økonomiske fordeler for dem selv. Finansforetak kan bli stimulert til å tilrå transaksjonene på grunn av de fortjenestene de får av dem. Tilhengere av markedsøkonomien må være på vakt mot slike feilkilder i den. Forskjeller mellom bedriftsøkonomi og samfunnsøkonomi kan i noen tilfelle begrunne politiske korreksjoner til markedskreftene for å beskytte samfunnsøkonomien. Det kan kreve mottiltak mot utsalgsbølgen..

..... Vi trenger mer debatt om man kan bruke statens kapital bedre til forsvar for det som er igjen av nasjonalt eierskap til andre deler av næringslivet. Da er det viktig å unngå å blande to ulike problemstillinger: Skal staten eie for å styre bedriftene selv, eller bare for å sikre at styringen forblir norsk? Ønsker om norsk kontroll kan ikke begrunne at staten skal eie viktige foretak alene. Man behøver jo som hovedregel bare en tredjedel av aksjekapitalen for å hindre "utflagging", og kan ofte få stor innflytelse med mindre enn det. Men hvis staten eier alle aksjer, oppstår risiko for at Stortinget benytter selskapet til politiske tiltak på selskapets bekostning, uten oversikt over kostnadene. Dessuten viser erfaring at Stortinget lett blir fristet til å ta uforholdsmessig meget penger ut av selskaper som staten eier alene.

...... . Det bør også kunne etableres en eller flere nye institusjoner som får som en del av sine oppdrag å forvalte offentlig kapital slik at den støtter norsk eierskap som må antas å være av samfunnsmessig interesse. Det må være mulig å gjøre dette uten at det skaper generende risiko for politisk innblanding i andre forretningsmessige spørsmål. Dessuten bør slike institusjoner kunne kjøpe aksjer i utenlandske storkonserner som eier bedrifter i Norge, for derved å kunne oppnå innsyn i disposisjoner som angår oss, og kanskje oppnå valg av norske styremedlemmer som ikke er avhengige av utenlandske eiere.

....   Samtidig må man gjøre det mer interessant for norske private å bli stabile eiere av norske bedrifter. Det reiser skattepolitiske spørsmål. Og det bør overveies om personlig sparing ved kjøp av aksjer kan bli sidestilt med andre former for sparing til pensjonsalderen. Aksjefond gir ikke troverdig beskyttelse av nasjonale interesser mot fristende bud fra utlandet, men flere norske småaksjonærer som eier sine aksjer direkte - ikke gjennom fond - kan bidra til større stabilitet.