Tilbake til forsiden

OPPBRUDDETS TIME - Farvel, Mekka

av MUHAMMAD ZAWAR KHAN, Aftenpostens kronikk 4.3.2005

DET ER DEN TREDJE DAGEN SIDEN Haj-pilegrimene begynte å reise tilbake til Norge, og bare to dager til jeg også skal sette meg på flyet. Jeg er en av de svært mange Mr. Khan fra Oslo.

For noen uker siden satt jeg i butikken til vennen min på Grønland i Oslo. Her møtte jeg to Haj-pilegrimer som hadde utført Haj-reisen i fjor. Vi diskuterte mange ting, blant annet Haj, som betyr en muslims pilegrimsreise til Mekka. De to fortalte stolt om den siste Tawaf , pilegrimenes vandring i ærefrykt rundt den hellige Kaba, før de dro tilbake til Oslo, og hvordan de da begynte å gråte voldsomt. De beskrev hvordan de gikk baklengs derfra med ansiktet vendt mot Kaba. Men ingen av dem kunne forklare hvorfor 95 prosent av pilegrimene mister kontroll over følelsene sine og begynner å gråte når de reiser derfra til hjemlandet.

Prøver å styre mine tårer.
Både mens jeg dro tilbake fra Grønland til Ammerud der jeg bor, under middagen, under den siste bønnen for dagen (Ishaa) og til jeg la meg, tenkte jeg på disse spørsmålene. Og i dag da jeg satt på trappene til Bab-e-Abdulaziz utenfor den hellige Kaba, tenkte jeg at jeg vil prøve å holde tårene tilbake. Jeg utførte Tawaf rundt den hellige Kaba, men for mitt indre øye så jeg for meg at hele rommet i Mutaf (den svære, innebygde plassen ved Masjidulharaam) ble fylt med nærværet til Allah. Jeg brukte ofte å se for meg den åndelige scenen når jeg satt på verandaene i Masjidulharaam, og Haj-pilegrimene gjorde sine Tawaf-runder rundt Kaba mens Allah, den allmektige, full av kjærlighet, nåde, håp og velgjørenhet, fulgte med tilhengerne av sin elskede profet Muhammed (fred med hans minne).

I dag var jeg også fysisk og mentalt oppslukt av disse hellige omgivelser da jeg hørte noen som summet, mumlet, skrek og gråt inderlig. Jeg ble revet ut av tankene mine, og så et opptog av Haj-pilegrimer som dro derfra med ansiktene vendt mot Kaba. Av utseende og klesdrakt så de ut til å være egyptere i ferd med å avslutte Haj. De gråt lidenskapelig på grunn av Allahs kjærlighet og fordi de nå forlot hellige Kaba. Kanskje tenkte de også på at de for resten av livet måtte be vendt mot Kaba uten å kunne se det hellige stedet. Da jeg så dem så oppslukt av Allahs kjærlighet og at de glemte tanken på seg selv, tenkte jeg at de faktisk hadde Allah med seg derfra. Skjegget og kragen deres var fulle av tårer. Plutselig tenkte jeg: Hvorfor ikke slå lag med dem og få føle Allahs faktiske nærvær? Men da hadde følget forsvunnet.

Nærheten til det guddommelige.
Da jeg skjønte det ikke var noe å gjøre med det, følte jeg brått det evige nærværet til Allah. Etter å ha kjent gleden over nærheten til det guddommelige, reiste jeg meg og foretok en Umrah-runde til. Nå ble jeg helt bestemt på å beholde fatningen dagen etter da jeg skulle starte på reisen tilbake til Norge.

Dag to var den siste dagen min i Mekka. Jeg kom frem til Masjidulharaam da den første av dagens bønner, Fajar, skulle holdes. Like etterpå fikk jeg ved Allahs nåde muligheten til å gå inn i Hateem (en u-formet del av en mur like ved Khana-e-Kaaba-muren). Etter å ha bedt noen ekstra bønner der, satte jeg meg på verandaen slik at jeg kunne føle min skapers, Allahs, nærvær. Jeg vet ikke hvor lang tid jeg satt der, og hvor mange ganger jeg gikk Tawaf-runder. Plutselig ble jeg revet ut av tankene mine da alarmen på armbåndsuret minnet meg på at tiden var inne til å reise. Tom for tanker stirret jeg på Bab-e-Umer-porten som jeg måtte gå ut igjennom. Til min store forbauselse følte jeg en merkelig form for indre ro i hjertet, for nå kunne jeg føle nærværet til min Allah med sin fulle kjærlighet, nåde og velgjørenhet. Jeg begynte å gå ut og fant at jeg var omsluttet av en ukjent overmenneskelig kraft. Hjemreisen min hadde startet nå, men bildet hadde endret seg: Jeg var full av lidenskap da jeg reiste fra hellige Kaba. Det var en øredøvende stillhet i tankene mine mens jeg fysisk var omgitt av hundrevis av mennesker. Jeg var så oppslukt av denne ukjente tilstanden der jeg hverken kjente noen følelser eller kunne høre min egen stemme. Jeg kunne bare høre hjerteslagene mine, men i tillegg merket jeg at en overnaturlig lyd fra en ukjent plass som liksom sa: "Å, mann - hvorfor er du trist når du drar hjem?"

Fred i hjertet.
Da jeg hørte dette, stanset jeg en stund. Jeg så meg rundt og skjønte at det bare var jeg som hadde hørt lyden og som var til stede sammen med den allmektige Allah. Jeg ble igjen svært trist fordi jeg skulle forlate hellige Kaba for aldri å komme tilbake. Øynene mine ble våte av tårer, men samtidig var jeg i hjertet dypt tilfreds uten egentlig å vite grunnen. Igjen hørte jeg den overnaturlige lyden fra innerst av mitt hjerte: "Å, mann - la din Allah få vite hvorfor du er så trist når du har gjennomført din Haj, og du kan reise trygt tilbake til familien din."

Hjertet mitt prøvde å svare Allah, at fordi jeg reiser fra Kaba (som alle muslimer tror er hovedsetet for Allah) og nå kanskje måtte finne meg i å savne følelsen av Allahs nærvær rundt meg for resten av livet, greide jeg ikke å stoppe tårene mine.

Plutselig hører jeg igjen: "Å, mann - kast ut av hjertet ditt de triste tankene om at du reiser bort fra Allah. Du reiser uten tvil fra Mekka fysisk sett, men Allah vil i virkeligheten være med deg. Du kan huske og finne Allah i dine åndedrag når som helst alltid. Bare tenk på din skaper, og Allah vil være med deg til alle tider. Du vil aldri være alene i ditt liv. Føl Allahs nærvær, og Allah vil alltid være der med deg.

Mot Allah.
Et øyeblikk stivnet jeg over å høre disse ordene. Jeg så inn i dypet av mitt hjerte, jeg visste at dette var sant, men det var så mange ting som nok ikke akkurat tålte Allahs nærvær. Jeg måtte for eksempel glemme min Allah før jeg reiste på arbeid, og jeg kunne kjøre bilen min når Allah var ved siden av meg. Jeg kunne knapt sove om jeg fant Allah i åndedragene mine. Hvorfor? Fordi jeg jobbet for en pakistansk butikk, men arbeidet der er helt "uoffisielt": Hverken sjefen eller jeg betaler skatt til norske myndigheter. Jeg har videre 100 prosent uføretrygd og mottar full stønad fra trygdebudsjettet, og jeg skammet meg ikke over det. Jeg må være lur for å tjene mest mulig penger, fordi dette er det eneste formålet mitt med å være i Norge. Allah, derimot, er alltid imot penger som er tjent ved hjelp av knep, og sier at den slags penger ikke er lovlig i det hele tatt for en muslim. Når det gjelder kjøringen min, er jeg også litt sleip, for jeg kjører uten førerkort og narrer myndighetene når jeg blir spurt om å vise førerkortet. Da svarer jeg alltid til politiet:"Å, beklager - lommeboken med førerkortet ligger igjen hjemme, men vær snill å sjekke personnummeret mitt!" Navnet mitt står ikke skrevet i ansiktet mitt og avslører hvem jeg er, så jeg bruker å gi dem navnet og personnummeret til vennen min som har gyldig førerkort. Etter en mild advarsel bruker jeg å slippe unna hver gang. Hvordan kan jeg fortsette med å oppgi feil identitet når Allah er ved siden av meg. Allah som alltid ber oss snakke sant?

Om kvelden legger alltid jeg og kona oss sammen, men etter en liten stund reiser tankene mine til Ruth. Jeg har sett henne mange ganger når hun soler seg, og hun er virkelig pen. Jeg har hatt for vane å tenke på henne hver kveld før jeg sovner, men hvordan kan jeg fortsette med dette? Hvis Allah er der i alle mine åndedrag? Kort sagt har jeg så langt ført et liv med lureri, der jeg har snodd meg frem til egen fordel, og jeg har ikke råd til et ærlig liv under helt andre forutsetninger.

I denne tilstand av forvirring og kvaler vet jeg ikke helt når tårene begynte å komme. Kanskje denne endringen ville få meg til å måtte føre et hellig liv? Fra før var jeg villig til å ta meg tid til å be fem ganger om dagen. Det betydde likevel ikke at jeg var klar til å slippe til Allah på mer enn deltid og ikke helt og fullt, som jeg kunne risikere nå. Selv ikke etter Haj-reisen. Jeg tenkte på skylden min og gråt kraftig akkurat som regnet under regntiden, og hele kjortelen min ble våt. I denne tilstanden der jeg gråt og glemte meg selv, begynte jeg på hjemreisen. Men jeg fikk med meg hjem tittelen "Hajee Sahab"

Brått så jeg et merkelig syn: Jeg fikk øye på en landsmann som også var på vei hjem i dag, men han virket svært trygg. Han gråt ikke som jeg. Kanskje hadde han godtatt alt som jeg nølte med å akseptere. Jeg hørte plutselig en lyd langt borte fra. "Våkn opp, vær så snill! Det er alt morgen, du må stikke ut og handle." Min kone sto ved siden av meg.

------------------------------------------------------------------------