Hvem er redd kirken?

Statskirken må avvikles fordi det sies at Norge er blitt et flerreligiøst samfunn. Men norske innvandrere er ikke redd for statskirken.


av INGUNN ØKLAND, Aftenposten 21.04.05
Mens kirke-Norge venter på den forestående innstillingen fra det regjeringsoppnevnte stat/kirke-utvalget, utkommer nå en ny debattbok om statskirken. "Farvel til statskirken?" fra Humanist forlag lodder stemningen blant sentrale bidragsytere i religionsspørsmål - biskoper, human-etikere, jurister og teologer. Bør Norge ha et statlig religionsvesen, spør redaktøren Didrik Søderlind, og sammenlagt svarer boken et rungende nei. Det flerreligiøse samfunnet har gjort statskirken til en anakronisme.

Debattbokens mest tankevekkende artikkel er imidlertid forfattet av en representant for nettopp det moderne, flerreligiøse samfunnet, Shoaib Mohammad Sultan, avtroppende sekretær for Islamsk Råd. Paradoksalt nok er det han som utviser den mest pragmatiske holdningen til statskirkeordningen. Sultan poengterer riktignok at ordningen er i utakt med moderne demokratiske idealer, men slik den fungerer i dag, er statskirken knapt noe problem for norske muslimer. - "For meg er det viktigere å sikre toleranse og takhøyde for andre meninger enn nødvendigvis å fjerne statskirken," skriver Sultan.

Mange muslimers pragmatiske holdning er et klart signal om at norske bidragsytere bør være forsiktige med å dekke seg bak innvandrere i statskirkedebatten. Ja, kanskje er vi i dag i ferd med å avvikle statskirken på vegne av grupperinger som faktisk ikke tar anstøt av den. Siden vi så sjelden inviterer de religiøse minoritetene til å tale for seg selv i denne saken, risikerer majoriteten å gi et skjevt bilde av deres reelle behov. Indirekte kan eksempelvis Bakkevig-utvalget sies å ha skapt en viss irritasjon i høringsinstansene (menigheter, kirkemøtet), ettersom utvalget nettopp argumenterte med at det flerreligiøse samfunnet krever en (lite populær) omorganisering av kirken.

Men det er naturligvis ikke bare forsiktighetshensyn som ligger til grunn for mange muslimers aksepterende holdning til dagens kirkeordning. I en viss forstand er statskirken en garantist også for religiøse minoriteter. Statskirken gir religionene - ikke bare kristendommen - en sentral betydning både i det offentlige rom og på organisasjonsnivå.

Lite tyder på at vi i fremtiden vil få franske tilstander i Norge. Den svenske modellen, preget av forsiktig løsrivelse, er mer nærliggende. Men en avkristning av staten kan skyve religionene inn i privatsfæren, og i praksis senke toleransen for religiøs annerledeshet. Den sekulære offentlighet snakker et språk som for religiøse minoriteter kan virke mer fremmed enn språket i en moderat, kristen statskirke.

Ingunn Økland er kommentator i Aftenpostens kulturavdeling