Representerer norske medier folket?

 

 

Skrevet av Peder Are Nøstvold Jensen, student i Bergen.

Sunnmørsposten 3. mars 2005.

“Når tilliten til våre myndigheter, som ikke klarer å holde terrormistenkte asylsøkere ute av landet, allerede er lav, kan dette før
eller siden bety et sammenbrudd i det demokratiske systemet”

14. mars 2003 refererte fagbladet Journalisten.no er undersøkelse som viste at 36 prosent av norske journalister foretrekker SV, mens 33 prosent
svarer at de vil stemme på Ap. Dermed har de to venstrepartiene en oppslutning på nesten 70 prosent av de spurte journalistene.
Fremskrittspartiet har 3 prosents støtte blant norske journalister, og Høyre 12 prosent.

Ettersom nordmenn betaler millioner av skattekroner hvert år i pressestøtte for at vi skal ha en variert presse, er det på bakgrunn av
disse tallene grunn til å spørre om det er riktig bruk av penger å støtte opp sosialistiske aviser som Dagsavisen, så lenge det knapt finnes gode,
konservative medier, a la britenes Daily Telegraph, i Norge.

Demokratisk problem
Professor Rune Ottosen ved Høgskolen i Oslo ønsker å kvotere inn studenter med innvandrerbakgrunn til journalistutdanningen. Tanken er at det er et
demokratisk problem dersom mediene ikke avspeiler befolkningen generelt. Det er helt riktig. Derfor er det uforståelig at den politiske slagsiden
mot venstre som journalistenes eget fagorgan dokumenterer sjelden er gjenstand for debatt. Det er nødt til å ha konsekvenser i praksis at så
mange av de som formidler nyheter og debatt i Norge ser alle hendelser gjennom røde briller.

I norske medier blir vi gjerne presentert en bekymring for den ”rasistiske” innvandringsdebatten i Danmark, mens spørsmålet om vi
egentlig burde bekymre oss mer over den totale mangelen på debatt i Sverige aldri blir stilt. 8. september 2004 skrev avisen Aftonbladet om
situasjonen i Malmø, Sveriges tredje største by, som også har en meget høy konsentrasjon av særlig muslimske innvandrere. Politiet innrømmer
offentlig at de ikke lenger har kontroll over heile byen.

“Mye blod kan flyte”
Ambulansepersonell og brannvesen opplever å bli truet, trakassert og spyttet på når de skal inn i de mest innvandrertunge bydelene, og nekter å
arbeide der uten politieskorte. Nylig blødde en albaner som ble knivstukket av arabere i hjel foran øynene på en ventende ambulanse, som
nektet å gripe inn før deres personlige sikkerhet ble garantert av politiet.

Fritidsleder Diabaté Dialy Mory uttaler at dersom ikke noe radikalt blir gjort i Malmø, “kommer mye mer blod til å flyte”. Avisen Expressen kjørte
i høst en artikkel kalt “Malmø, 24 dager i august”. Den er en eneste lang oppramsing av ran, overfall, knivstikking, voldtekt og overfall, og vitner
om en by som ser ut til å være ute av styring. Tallet på overfallsvoldtekter i Malmø er fordoblet på ti år, melder avisen
Sydsvenskan 15. januar 2005. Antall voldtekstanmeldelser i Malmø er 5-6 ganger høyere per innbygger enn i København, som er mye større men har
langt lavere andel innvandrere. Sydsvenskan hevder at så mye som 14 000 mennesker flyttet ut av Malmø i 2003, det høyeste tallet på mange tiår. En
meget stor del av dette er innfødte svensker, som oppgir kriminalitet og generell utrygghet for sine barn som viktige grunner til at de ikke lenger
orker å bo i sin egen hjemby.

Gettolignende
Problemene begrenser seg imidlertid ikke bare til Malmø. Finansborgerråd i Stockholm, Annika Billström, advarer om at det holder på å skapes gettoer
i Sverige. Rutinemessig steinkasting mot og angrep på busser er blitt et stort problem i forstedene til storbyene. I Malmø har man måttet innstille
rutebussene i innvandrerområdet Rosengård på grunn av dette. I Stockholm gikk man lengre og stoppet både busstrafikken i området Tensta og
pendeltoget mot Nynäshamn. Sjefen for busstrafikken i Uppsala truer med å gjøre det samme. Vandalismen koster for mye penger, og går ut over
sikkerheten til både passasjerer og sjåfører. Alt fra taxisjøfører til heismontører melder om frykt fra deres ansatte etter flere stygge
overfall. 19 oktober 2004 melder Sveriges Radio at atskillelsen og segregeringen mellom innvandrere og svensker ikke er blitt mindre, tross
at milliarder av kroner er blitt brukt på integreringstiltak. Svenska Dagbladet skriver 5. desember 2004 at antallet gettolignende områder i
Sverige har økt fra tre til 136 på bare 14 år, takket være massiv innvandring, i følge en undersøkelse utført av Statistiska centralbyrån.

Farlig utendørs
Integrasjonstalsmann for Folkpartiet, Mauricio Roias, advarer om at disse områdene kan “rive seg løs” og at ”folk kan bli skutt” dersom ikke noe
gjøres snart. Myndighetene gikk nylig ut og advarte mot å oppholde seg utendørs i Gøteborgs mest innvandrertunge bydel, da sikkerheten til vanlige folk ikke
lenger kunne garanteres.

De som leser dette vil vanskelig kunne konkludere med annet enn at det er kun et tidsspørsmål før vårt nærmeste naboland Sverige vil bli åsted for
de samme voldelige konfrontasjonene mellom muslimske innvandere og den innfødte befolkningen som vi fikk se i Nederland nylig. Når dette skjer,
vil det komme totalt overraskende på den jevne nordmann, ettersom mediene, med unntak av nettsider som Dokument.no, knapt nok har sagt noe som helst
om utviklingen.

Islamkritisk
Det mest interessante med å lese reaksjonen norske medier viser på mordet på den islamkritiske nederlenderen Theo van Gogh er at det dypest sett
ikke dreier seg om van Gogh, eller en gang islam og muslimer. Det dreier seg om et tungt venstrevridd norsk pressekorps som desperat forsøker å
berge sine egne, knuste dagdrømmer og livsløgner om et flerkulturelt samfunn, der slike ting som politiske drap og åpenlyse angrep på
ytringsfriheten fra muslimske innvandregrupper ikke passer inn. Terrenget stemmer ikke med det ideologiske kartet, og den venstreintellektuelle og
liberale medieeliten er sinte på terrenget. I gamle dager sa man gjerne at en ide var så dum at man måtte være intellektuell for å tro på den. I dag
lurer stadig flere nordmenn på om man må være journalist for fortsatt å tro på gledene ved et flerkulturelt innvandrersamfunn. Det begynner å
utvikle seg et stort og farlig gap av tillit mellom mediene og det folket de er ment å skulle representere. Det er svært alvorlig dersom mediene
oppfattes som et problem, ikke som garantist for at demokratiet fungerer som det skal. Når tilliten til våre myndigheter, som ikke klarer å holde
terrormistenkte asylsøkere ute av landet, allerede er lav, kan dette før eller siden bety et sammenbrudd i det demokratiske systemet. Klarer
mediene å ta den vanskelige debatten om seg selv, eller skal den ties i hjel, igjen?