Ordbruk i Media


av
Finn Jarle Sæle, Norge IDAG 1.7.05

Det er ikke bare en ubalanse i rekrutteringen til journalistyrket, slik at 80 prosent av journalistene hører til på venstresiden, og aldri stemmer folkepartiene Frp og KrF, men bare skriver negativt om disse to partiene. Denne ubalansen er alvorlig nok.

For det norske samfunn blir ikke beskrevet balansert på denne måten. Og vi får en offentlig debatt som ikke gjenspeiler folkemeningen. Men det er en sak som er enda alvorligere. Det er journalistenes ordforråd. De er blitt så glad i adjektiver. Og slike ord er noe man gjemmer seg bak, i stedet for å avsløre virkeligheten. I adjektivene ligger fordommene våre. I stedet for å tenke selv appellerer en til for-dommene i ordet, innfører tradisjonen. Noen aviser og kanaler er helt inngrodd i disse for-dommene. De ser det som sin viktigste oppgave å holde oppe fordommene i stedet for å avdekke sannheten. Derfor bruker de i reportasjene sine noen ord de har lært som skal styre sympatier og antipatier.

Carl I. Hagen og hans parti har alltid blitt utsatt for den slags journalistikk. Men til Hagens storhet hører det at han kledde vekk adjektivene deres, høyre-politikk, ekstremisme, ultra-høyre, og forklarte saken direkte til den norske velgeren. Den norske velgeren nikket og var enig. Joda, Hagen forklare fornuften. Vi kjøper sykehusutstyr i utlandet og hjelper døende kreftpasienter-når de andre sier at vi ikke kan modernisere Norge uten at det blir inflasjon. Vi lar pengene følge pasienten og eleven- slik at de som søker helse eller utdannelse får makt- i stedet for byråkratiet.

Vi dobler gjerne u-hjelpen når vi kan gjøre det på et eget utenlandsbudsjett- slik at pengene ikke blir tatt fra gamle og syke i Norge. Det norske folk nikket bifallende. Og journalistene skjønte ingenting. For de hang fast i ordene sine, de som skjuler alle fordommene.

Journalistikken skal avsløre, ikke tildekke. Det er adjektivfri journalistikk slik som Norge IDAG og faktisk ofte Klassekampen bruker, som avslører. Mange av de andre tildekker- fordi de har lært fem ord under utdannelsen sin (ikke et altfor høyt ordforråd, akademisk sett).

Særlig har kristne som bygde det norske demokratiet i kjølvannet av vekkelsen fra Hans Nielsen Hauge, blitt utsatt for venstresidens ordmagi, og tradisjonalisme. I dag er det ikke annerledes. Journalistene stempler bibelsk kristendom som fundamentalisme- og foregir at denne kristendommen som skiller mellom de to regimenter (som sosialismen og islam dessverre ikke gjør), er en slags utgave av Khomeini. All fundamentalisme er nemlig vesensett, deklamerer de. Dermed avskriver venstresiden den idetradisjonen som skapte friheten- nettopp ved å skille mellom verdslig og åndelig regimente- og nekte staten å gå inn på det private livsområde. Enten det heter sosialisering, kollektivisering eller kjønnskvotering med tvang i norske bedrifter.

Venstresiden som er skyld i 100 millioner menneskeliv (Kommunismens Svartebok), prøver å framstille seg selv som garant for friheten. Når den henfaller til enkel og følelsesladet ordbruk basert på adjektiver, er den i beste fall garant for dumheten. Men de har i sin lange skolegang (venstresiden behersker minst 80 prosent av lærerstillingene ved universitetet og) ervervet seg en fem-seks slike ord.

Et av de ord er konservativ. Konservativ er også blitt et skjellsord.
Ultrakonservativ er folk som ikke representerer de bærende tradisjoner i samfunnet.

Jfr.:  Pressens kirke
       Media misbruker sin kulturelle makt
       Den enøyde mediekulturen
       Oppgjør med AKP- kulturen

 


 

Tilbake til forsiden