Ordbruk i Media
av Finn Jarle Sæle, Norge IDAG 1.7.05
Det er ikke bare en ubalanse i rekrutteringen til journalistyrket, slik at
80 prosent av journalistene hører til på venstresiden, og aldri stemmer
folkepartiene Frp og KrF, men bare skriver negativt om disse to partiene.
Denne ubalansen er alvorlig nok.
For det norske samfunn blir ikke beskrevet balansert på denne måten. Og vi får
en offentlig debatt som ikke gjenspeiler folkemeningen. Men det er en sak som
er enda alvorligere. Det er journalistenes ordforråd. De er blitt så glad i
adjektiver. Og slike ord er noe man gjemmer seg bak, i stedet for å avsløre
virkeligheten. I adjektivene ligger fordommene våre. I stedet for å tenke
selv appellerer en til for-dommene i ordet, innfører tradisjonen. Noen aviser
og kanaler er helt inngrodd i disse for-dommene. De ser det som sin viktigste
oppgave å holde oppe fordommene i stedet for å avdekke sannheten. Derfor
bruker de i reportasjene sine noen ord de har lært som skal styre sympatier
og antipatier.
Carl I. Hagen og hans parti har alltid blitt utsatt for den slags
journalistikk. Men til Hagens storhet hører det at han kledde vekk
adjektivene deres, høyre-politikk, ekstremisme, ultra-høyre, og forklarte
saken direkte til den norske velgeren. Den norske velgeren nikket og var enig.
Joda, Hagen forklare fornuften. Vi kjøper sykehusutstyr i utlandet og hjelper
døende kreftpasienter-når de andre sier at vi ikke kan modernisere Norge
uten at det blir inflasjon. Vi lar pengene følge pasienten og eleven- slik at
de som søker helse eller utdannelse får makt- i stedet for byråkratiet.
Vi dobler gjerne u-hjelpen når vi kan gjøre det på et eget
utenlandsbudsjett- slik at pengene ikke blir tatt fra gamle og syke i Norge.
Det norske folk nikket bifallende. Og journalistene skjønte ingenting. For de
hang fast i ordene sine, de som skjuler alle fordommene.
Journalistikken skal avsløre, ikke tildekke. Det er adjektivfri journalistikk
slik som Norge IDAG og faktisk ofte Klassekampen bruker, som avslører. Mange
av de andre tildekker- fordi de har lært fem ord under utdannelsen sin (ikke
et altfor høyt ordforråd, akademisk sett).
Særlig har kristne som bygde det norske demokratiet i kjølvannet av
vekkelsen fra Hans Nielsen Hauge, blitt utsatt for venstresidens ordmagi, og
tradisjonalisme. I dag er det ikke annerledes. Journalistene stempler bibelsk
kristendom som fundamentalisme- og foregir at denne kristendommen som
skiller mellom de to regimenter (som sosialismen og islam dessverre ikke gjør),
er en slags utgave av Khomeini. All fundamentalisme er nemlig vesensett,
deklamerer de. Dermed avskriver venstresiden den idetradisjonen som skapte
friheten- nettopp ved å skille mellom verdslig og åndelig regimente- og
nekte staten å gå inn på det private livsområde. Enten det heter
sosialisering, kollektivisering eller kjønnskvotering med tvang i norske
bedrifter.
Venstresiden som er skyld i 100 millioner menneskeliv (Kommunismens
Svartebok), prøver å framstille seg selv som garant for friheten. Når den
henfaller til enkel og følelsesladet ordbruk basert på adjektiver, er den i
beste fall garant for dumheten. Men de har i sin lange skolegang (venstresiden
behersker minst 80 prosent av lærerstillingene ved universitetet og) ervervet
seg en fem-seks slike ord.
Et av de ord er konservativ. Konservativ er også blitt et skjellsord.
Ultrakonservativ er folk som ikke representerer de bærende tradisjoner i
samfunnet.
Jfr.: Pressens
kirke
Media
misbruker sin kulturelle makt
Den
enøyde mediekulturen
Oppgjør
med AKP- kulturen