Tyrkia og EU

DAGENS TYRKIA lever på en løgn: Folkemordet på armenerne, som startet for 90 år siden i dag, blir konsekvent fortiet og fornektet. Derfor er landet ikke skikket til å tre inn i et europeisk og vestlig fellesskap

av BÅRD LARSEN, Aftenposten 24. april 2005
Mastergradsstudent ved Holocaust-senteret

I disse dager er det 90 år siden begynnelsen på det armenske folkemordet. For mange er det ukjent at minst én million armenere i tyrkernes vaklende ottomanske rike ble massakrert, sultet i hjel eller omkom under lange transportetapper i den syriske ørkenen..

Det armenske folkemordet bør hovedsakelig forstås som en reaksjon på tyrkiske misforhold og et trinn i den tyrkiske revolusjonen, og ikke som en reaksjon på armenske provokasjoner. Ungtyrkernes mistro skulle vise seg å bli en katastrofe for de kristne armenerne. Partiets ledende ideolog Zia Gökalp så på tross av sin sekulære overbevisning tidlig den religiøse sprengkraften i et fremmedfiendtlig og anspent miljø når han proklamerte: Tyrkia for de tyrkiskspråklige muslimer.

24. april 1915 ble 600 ledende armenske intellektuelle og embetsmenn i Konstantinopel arrestert, deportert og deretter henrettet. ...
Etter drapene i Konstantinopel foregikk massakrene på armenerne i et rasende tempo, noe hendelsene i Moush den 10. juli 1915 viser. Spesialstyrker samlet armenske kvinner og barn, skjøv dem inn i låver, dynket veggene med parafin og tente på. Mennene ble henrettet med bajonetter. Det er dokumentert at ofrene for massakrer som i Moush også ble utsatt for omfattende tortur og seksualisert vold. Den amerikanske ambassadøren Henry Morgenthau rapporterte hjem: "Fingernegler ble trukket ut, lemmer revet fra hverandre, tenner slått ut, neser knust og koner og døtre ble voldtatt åpent foran sine mishandlede menn". I tillegg eskalerte plyndringen av armensk eiendom som hadde pågått i lang tid. Lignende overgrep skjedde over hele det ottomanske riket denne sommeren. Tyrkiske myndigheter hevder fremdeles at de fleste armenere som mistet livet i årene 1915-1918 bukket under av sult og sykdom ved deportasjoner. Tapstallene ved deportasjoner var riktignok ekstremt høye, men i Moush ble alle ofrene drept på stedet. 60 000 i tallet. Deportasjoner kom ikke på tale.

Den tyrkiske stat har helt siden 1923 benektet folkemordet på armenerne. Både tapstall og skyldspørsmålet blir snudd på hodet, slik at tyrkerne fremstår som de virkelige ofrene. Tyrkiske myndigheter publiserer ren fornektelseslitteratur, skrevet av historikere uten faglig integritet. Statsarkiver forblir i realiteten stengt for "fiendtlige" kildegranskere. Den tyrkiske historieprofessoren Taner Akcam har i en årrekke oppfordret myndighetene til å erkjenne et statsdirigert folkemord på armenerne. Akcam har fått drapstrusler og kan ikke lenger undervise i Tyrkia.

Fornektelsen kan forklares på flere måter: Mangel på åpenhet og systemkritikk og en forlengelse av et konspirativt militært orientert verdenssyn. Videre at Tyrkia av geopolitiske årsaker aldri ble tvunget til et oppgjør med fortiden. I tillegg ble Atatürks moderne stat delvis bygget opp på ruinene av de tapte armenske og greske sivilisasjonene. Spørsmålet tyrkerne ikke våger å stille seg selv fullt ut, er hvordan det ottomanske riket ble omdannet fra et multireligiøst imperium til en nærmest monoreligiøs sekulær stat hvor muslimer utgjør 99 prosent av befolkningen. En indre oppgjør vil også kunne innebære innrømmelser overfor kurderne. Skyldspørsmålet stikker derfor dypt inn i den tyrkiske nasjonale identitet.

Det er en sørgelig kjensgjerning at hverken FN, USA eller de fleste europeiske nasjoner aksepterer det som skjedde med armenerne som et folkemord. Tyrkia skal ikke tråkkes på tærne i denne saken. I en klassisk manøver av "realpolitikk" sikrer vesten seg at Tyrkia forblir NATO-medlem og bekjemper islamsk fundamentalisme. Dette er en vesentlig årsak til at Tyrkia-lobbyismen vinner frem også i Norge. Når Tyrkia i disse dager er EU-kandidat, opptrer verdenssamfunnet igjen unnvikende i forhold til armenerne. Men det er nettopp på denne arenaen det internasjonale samfunn må på banen.