Storhaug om venstre - feministene

­ Da jeg nylig skrev boken «Men størst av alt er friheten - om
innvandringens konsekvenser», skrev jeg meg til et endelig oppgjør med de
ledende feministstrømningene og organisasjonene. Jeg makter rett og slett
ikke å assosiere meg med feministeliten og den form for feminisme som de
står for, være seg siste års sentrale personer som Kristin Mile, Long Litt
Woon og Tove Smaadahl, eller profilerte Fett-feminister som Martine Aurdal
og Hannah Helseth, og ungfemininister som SVs Inga Marte Thorkildsen. Det
ble også tindrende klart for meg at jeg ikke kan våge å stole lenger på
venstresiden i norsk politikk hva gjelder å ivareta det fantastiske sekulære
demokratiet og velferdsstaten vår.
For hva har de nevnte feministene bidratt med? Nærmest full støtte i
debatten om hijab til dette kjønnsapartheidiske symbolet på jenter og
kvinner. Full støtte til ikke-vestlig innvandring som i hovedsak handler om
å hente nye ektefeller (ofte med søskenbarn), og derav massive overgrep på
individnivå. En nærmest total passivitet overfor faktumet at jenter i Norge
kjønnslemlestes, som anslås fra eksperthold å ramme 50 prosent av aktuelle
jenter bosatt her (Dagbladet.no, 29.08.05). En like nærmest total ignoranse
over faktumet at tre av fire pakistanske kvinner står helt utenfor
arbeidsmarkedet (SSB-tall).²

(Hege Storhaug i Dagbladet 4.10.2006)